Generalsekretær i NFF, Pål Bjerketvedt.
Generalsekretær i NFF, Pål Bjerketvedt. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

DEBATT: Fotballforbundet svarer

Melnæs og Josimar kaver i sitt forsvar for egne kilder og journalistiske prinsipper

«Det er ikke journalistens eller redaktørens rolle å forklare hva Ada Hegerberg eller Martin Ødegaard «egentlig» mener. Og det er nettopp det redaktør Melnæs gjør», skriver Pål Bjerketvedt i Norges Fotballforbund.

  • Endret

 

Ettersom jeg selv har tilbragt de fleste årene av mitt yrkesaktive liv som sjefredaktør i ulike mediehus, følger jeg et personlig prinsipp om ikke å gå inn i journalistiske debatter i min rolle i dag som generalsekretær i Norges Fotballforbund. Men etter å ha lest Josimar-redaktør Håvard Melnæs sitt svar til kommunikasjonsdirektør Svein Graff i Medier24, må jeg gjøre et unntak.

Melnæs skriver et langt, detaljert og oppsiktsvekkende svar, der han til de grader bekrefter det han (og Josimar) blir kritisert for i kjølvannet av den store kvinnefotballutgaven tidligere i sommer. Også blant mediefolk. Ikke initiativet som sådan, det er både prisverdig og nødvendig. Josimar er et friskt pust og et viktig alternativ. Men den alternative journalistikken er ikke alltid vellykket. Som for eksempel (og særlig) i den siste tredjedelen av den store kvinnefotballreportasjen.

Der blandes roller og journalistiske genre over en lav sko. Fordomsfullt. Sterkt tendensiøst. Hypotetiske vinklinger. Som skal bekreftes av en uttalelse, i noen tilfeller gamle sitater tatt helt ut av sin sammenheng. I kombinasjon med partier i teksten der journalisten uttrykker sin egen mening direkte eller indirekte.

Journalisten og redaktøren blander ikke bare reportasjejournalistikk med meningsbærende journalistikk, men blir også tidvis aktører ved å gå i forsvar for «hypotesens utgangspunkt»; det originale intervjuobjektet eller journalistens egen påstand. Presseetisk helt uakseptabelt.

Det er ikke journalistens eller redaktørens rolle å forklare hva Ada Hegerberg, Martin Ødegaard eller Svein Graff for den saks skyld, «egentlig» mener.

Og det er nettopp det redaktør Melnæs gjør i sitt svært lange svarinnlegg. Han forsvarer denne egenkonstruerte journalistiske genren – men han forsvarer også intervjuobjektets meninger, i tillegg til å tolke og «forklare» hvorfor Graffs svar eller andre svar fra NFF er feil – og hans tolkning rett.

At han i sitt svar i tillegg faller for billige og uanstendige argumenter for å få fram sin mening, taler for seg. Han trekker frem en rekke treffpunkter og løpende dialog med Graff gjennom årene som «bevis». Eksempler der han mener Josimar ikke har fått den servicen og oppmerksomheten som forventes og nærmest insinuerer at de er blitt motarbeidet av vår kommunikasjonsdirektør, som gjør akkurat den jobben han er satt til å gjøre: Håndtere mediene, og gi råd til objektene.

Motivet kan ikke være annet enn et forsøk på å sverte Graffs troverdighet og flytte fokus til helt irrelevant tematikk, og det helt uten mulighet for Graff til å korrigere bildet. Melnæs går klarest over streken for anstendighet i dette avsnittet når han skriver, sitat:

 «Som UEFA-president Aleksander Čeferin sa til New York Times for en drøy måned siden: Noen ganger glemmer vi hvor råtten bransjen vår er. Det er denne bransjen Svein Graff er en del av

Ytterligere kommentar unødvendig.

Svein Graffs, min og fotballforbundets forventning og oppfordring er svært enkel: Reis hvilken sak dere vil, om hvilket som helst tema. Men respektér vår rett til å eie våre egne svar slik de er formulert – også svar på oppfølgingsspørsmål. Uten å sause spørsmål, svar og påfølgende formuleringer inn i en kommenterende og personlig stil, der det skal «bevises» at vi tar feil. Skriv gjerne kritiske reportasjer, heng oss opp på veggen, gå oss etter i sømmene – men gjør det redelig, presseetisk forsvarlig og respektér våre ulike roller. Ikke tillegg oss meninger vi ikke har, aldri har hatt eller noen gang kommer til å få.

Til slutt et eksempel på det vi tidvis opplever som upresist, faktafeil eller direkte usant. Etter min mening et alvorlig overtramp.

I sin kvinnefotballreportasje gjør Josimar et poeng av hva det såkalte Espelund-utvalget (2018) har skrevet i sin rapport. Melnæs gjentar det samme i sitt kronikksvar nå. For det første skriver han at bak rapporten står «NFFs kvinnefotballutvalg, ledet av Karen Espelund». Vi har intet kvinnefotballutvalg i NFF. Forbundsstyret tok i 2017 et initiativ til å sette ned et prosjektutvalg for å styrke kvinnefotballens vilkår i Norge. Forbundsstyret ba Karen Espelund om å lede dette utvalgsarbeidet, som ble levert høsten 2018. Utvalget avsluttet deretter sitt arbeid.

I Josimar og i Melnæs sitt svar publiseres et sitat som det hevdes er fra Espelund-rapporten:

«Vi viser i vår rapport at holdningene til kvinnefotball er dårligere innad i organisasjonen enn utenfor organisasjonen. Altså at holdningene i NFF er dårligere enn i resten av Norge.»

Dette er sitatfusk. Sitatet eksisterer ikke i Espelundrapporten.

Det er riktig at rapporten vier noen avsnitt til holdninger, og utvalget sier også at det må vises et enda større og mer synlig engasjement for kvinnefotball i Norge.

Dette er et direkte sitat fra rapporten:

«Norsk Tipping har nylig gjennomført en spørreundersøkelse som dokumenterer at de negative holdningene til kvinnefotball er mest framtredende hos personer internt i fotballorganisasjonen. Mens det store interesselandskapet uttrykker engasjement og krav til likeverd, svarer fotballorganisasjonen med svake og utdaterte holdninger. Dette er svært bekymringsfullt og er åpenbart til hinder for utvikling. Dette må Forbundsstyret og NFF-linjen ta på alvor. Det er ikke rom for å gi denne type holdninger forståelse eller enda verre, aksept. Det betyr at apparatet må være til stede på møtearenaene i fotballfamilien for å bryte ned holdningene, kulturene og manglende verdiforståelse. Det dokumenterer behovet for tilstedeværelse, både politisk og administrativt

Utvalget registrerer at det fortsatt skorter på holdninger og at det fortsatt eksisterer ukulturer. Det er fortsatt slik at lederskapet på ulike nivåer i fotballfamilien ikke har tatt inn over seg at dette handler om de verdier vi sammen har besluttet, og som skal styre arbeidet i organisasjonen. Slett ikke alltid av ond vilje. Absolutt ikke. Det handler snarere om at kulturer ikke endres av vedtak i et planverk. Kulturendring må etableres over tid og krever tydelig lederskap og målrettet innsats».

Josimar og Melnæs tolker også sitt eget konstruerte sitat:

«De som er ansatt i NFF i dag, som blant annet har som jobb å forvalte kvinnefotballen, er altså mer negativt innstilt til kvinnefotballen enn befolkningen ellers. Det er Svein Graff og hans kollegaer utvalget sikter til».

En svært grov påstand.

Josimar og Melnæs mener altså å vite at den største «ulven» i denne debatten er å finne hos Svein Graff og hans kolleger på Ullevaal, i fotballforbundets sentraladministrasjon. Noe som betyr at for eksempel dyktige medarbeidere hos oss som nevnte Graff, Heidi Støre, Bente Bratbak, Lise Klaveness, Martin Sjögren og Ragnhild Gulbrandsen, for å nevne noen, er « … mer negativt innstilt til kvinnefotballen enn befolkningen ellers». Det faller på sin egen urimelighet.

Sitatjukset er antagelig en fri tolkning av disse to setningene i rapporten:

Norsk Tipping har nylig gjennomført en spørreundersøkelse som dokumenterer at de negative holdningene til kvinnefotball er mest framtredende hos personer internt i fotballorganisasjonen.

Jeg har for ordens skyld sjekket med Espelund hva som ligger i formuleringen. Espelund forklarer at «internt i fotballorganisasjonen» betyr hele fotballnorge vis-à-vis befolkningen for øvrig, utenfor fotballen. Vi vet at det fortsatt er for mange mennesker i fotballen, særlig menn, som er negativ til kvinnefotball, selv om situasjonen heldigvis er mye bedre i dag enn for 20–30 år siden. De sitter ikke på Ullevaal. Men sporten vår plages fortsatt av slike gammeldagse holdninger som vi fortsatt jobber målrettet med å korrigere i hele fotballnorge.

Til slutt: Nå kan vi vel vente et nytt, langt forsvar (eller angrep?) fra Melnæs på vår uetterrettelighet og udugelighet. Der vi kritiseres for at vi går i forsvar og ikke forholder oss til hans definisjon av sannheten («Den ubehagelige sannheten», som han skriver) – og blir fremstilt som såre, arrogante, forsvarende fotballedere som ikke vil ta kritikk. Men slapp av, det er bare å fortsette og skrive smertefulle kritiske artikler og stille tøffe og ubehagelige spørsmål, for å bruke Melnæs´ egne ord. Vel å merke innenfor presseetikkens gjeldende rammer (Vær Varsom Plakaten).

Melnæs skal ha ros for at han raskt har beklaget at Josimar i intervjuet med Svein Graff ble for kommenterende i stilen. Han tar selvkritikk på at Josimar har gjort feil og skriver at de sikkert vil gjøre feil igjen, for så avrunde med kommentaren «vi skal være åpne om våre tabber».

Det kan også være smart å lære av sine tabber.

Innsikt er et godt virkemiddel i journalistikken. Det kan vi hjelpe til med på Ullevaal, om dere tar T-banen opp til oss og slår av en prat. Velkommen skal dere være.

Til toppen