Etter mange år med enda flere rykter, har Trond Giske-saken for alvor kommet til overflaten. Her fra tirsdagens pressekonferanse etter sentralstyremøtet i Arbeiderpartiet.
Etter mange år med enda flere rykter, har Trond Giske-saken for alvor kommet til overflaten. Her fra tirsdagens pressekonferanse etter sentralstyremøtet i Arbeiderpartiet. (Foto: Erlend Daae / NTB scanpix)

KOMMENTAR

#MeToo-dekningen viser forskjellen på journalistikk og rykter. Og et tydelig skille mellom seriøse og useriøse medier

Pressen har sine mangler, feil og unnlatelsessynder. Men at mediene ikke driver med ryktespredning og gapestokk er selvsagt ingen svakhet. Det er en styrke.

#MeToo-kampanjen og avsløringene i kjølvannet av den har på en forholdsvis unik måte satt dagsorden sammenhengende i flere måneder.

Det er vanskelig å si hva som blir den endelige og langsiktige konsekvensen av MeToo. Blant de mer konkrete, virker det åpenbart at de siste ukers medietrykk får reelle konsekvenser for Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske.

I et større bilde er det lov å håpe at dette fører til en kulturendring i både mediebransjen, kulturlivet, politikken, næringslivet og resten av samfunnet.

 

KAMPANJEN SKAPER naturlig nok også diskusjon om pressens rolle. Torsdag ble det kjent at Ap-politiker og eks-redaktør Olav Terje Bergo «ber Presseforbundet vurdere Giske-dekningen».

Nåværende Ap-medlem og tidligere redaktør Olav Terje Bergo. Foto: Stein Hallingstad / Scanpix

Bergo uttaler seg om vurderinger han neppe kjenner i detalj, og mener dekningen «tyder på at den tidligere partijournalistikkens rolleblanding er tilbake, men uten at mediene og journalistene vedstår seg sine partiske perspektiv når de går inn i striden».

Det er en merkelig påstand. Paradoksalt nok kommer den fra han som selv var en av landets siste partipresseredaktører.

Her nærmer Bergo seg konspirasjonsteorier som argumentasjon, og vi bør kanskje heller omtale han først og fremst som Ap-politiker enn tidligere redaktør.

 

PRESSEETIKK BRUKES nå også i forsvarskampanjen fra Trond Giske. Aftenposten publiserte onsdag en sterk kronikk fra en kvinne som for noen år siden ble utsatt for det hun mener var seksuell trakassering fra den daværende kulturministeren.

I et samtidig tilsvar publisert under kronikken, hevder Giske-rådgiver Bård Flaarønning at «det er brudd på god presseskikk å publisere en kronikk som er anonym og som inneholder alvorlige påstander som Giske avviser».

Trond Giske - nå fritatt fra vervet som nestleder i Arbeiderpartiet. Foto: Håkon Mosvold Larsen

Det er en klassisk hersketeknikk for å skyte budbringeren. Men hadde enda rådgiveren holdt seg til det.

I angrepet på den anonyme kritikken, viser Flaarønning selv til en anonym kilde som i en e-post til Giske omtaler den aktuelle hendelsen som en hyggelig fest. Kilden bekrefter at Giske og varsleren forlot festen for å hente drikke, og «fikk ikke inntrykk av at noe ubehagelig skal ha skjedd».

Den beskrivelsen bekrefter kanskje, mer enn noe annet, at Giske-leiren ikke har forstått hva dette handler om.

Videre er anonyme kilder (og leserinnlegg) godt innenfor pressetikken. Det forutsetter blant annet at opplysningene er vesentlige og av offentlig interesse, samt at kilden har behov for anonymitet. Giske får også til fulle oppfylt sitt krav om samtidig imøtegåelse.

Om svaret fra rådgiveren styrker hans sak, kan imidlertid diskuteres.

 

SIDEN GISKE-SAKEN kom til overflaten, har spørsmålet blitt reist: Hvorfor skrev ikke pressen om dette før? Pressen hadde jo hørt om ryktene lenge.

Der ligger også svaret: Den seriøse delen av norsk presse skriver ikke om rykter. (Kanskje med unntak for overgangsmarkedet i fotball).

  Faksimile: Dagbladet Magasinet, sommeren 2008

Dessuten har Giskes forhold til damer vært omtalt en rekke ganger før. Som da han besøkte Riddu Riddu-festivalen i Tromsø i 2008. Dagbladet brukte seks sider på kulturministerens reise.

Et kuriøst apropos er hvilken respons omtalen fikk: Nordlys-redaktør Hans-Kristian Amundsen svarte med å rykke ut til kraftig forsvar for Giske. Amundsen skrev blant annet:

I stedet ble det kun et flaut forsøk på å bekrefte bildet av Trond Giske som partyminister med sans for unge damer. Seriøse politikere, like seriøse arrangører, artister og publikum på urfolksfestivalen Riddu Riddu ble redusert til statister (i den grad de i det hele tatt er nevnt) i journalistens hvileløse jakt på at Giske skulle tafse på jentene.

Jeg var der hele tiden, og jeg vet at det Dagbladet skriver er et falsum. Giske tafset ikke på jentene, og jentene flokket seg ikke om Giske. Dagbladet lyver.

- Veldig pinlig, mente Amundsen om journalistikken.

Noen år senere havnet redaktøren selv på Løvebakken. Han er i dag sekretariatsleder for Aps stortingsgruppe. Og skulle kanskje i dag helst sett at den pinlige lederen ikke fortsatt var å finne på Nordlys.no.

Men pressen har ikke omtalt «ryktene» rundt Giske de seneste åra. Først da det kom formelle varsler førte det til journalistikk.

Det førte igjen til at flere stod fram, både til partiet og i pressen. Og her har den seriøse delen av norsk presse gjort jobben sin, som undertegnede mente også før jul.

 

Helge Lurås, som står bak nettstedet Resett. Foto: Erik Waatland

ONSDAG KVELD viste nettavisen Resett - nok en gang - at det er stor forskjell på seriøse og «alternative» medier.

Og at dette er et medie som i beste fall ikke forstår presseetikken. De forholder seg i hvert fall ikke til den.

I en tekst med uklar sjanger kommer redaktør Helge Lurås med en rekke grove anklager mot Venstre-leder Trine Skei Grande. Dette er rett og slett ryktespredning, uten en eneste kilde, ingen dokumentasjon og uklar vesentlighet.

Formuleringene, påstandene og ikke minst den tilsynelatende mangelen på både journalistisk bearbeiding, vurderingsevne og ikke minst samtidig imøtegåelse, gjør at teksten framstår som et klart brudd på Vær varsom-plakaten. På en rekke punkter - som for eksempel 3.2, 4.1, 4.2, 4.4 og 4.14.

Norsk Presseforbund bekrefter torsdag også at det allerede er kommet en henvendelse til PFU om publiseringen.

Om den i det hele tatt blir behandlet, er en annen sak. En ting er samtykke fra omtalte parter. Et annet poeng er at Norsk Presseforbund har varslet behovet for en avgrensing av hvilke medier man skal behandle klager mot.

Resett har gjennom snart et halvt år vist til fulle at de ikke er å regne med blant mediene som «følger Vær varsom-plakaten», men minner stadig mer om et slags norsk Breitbart.

 

HVORFOR GIR vi så Resett omtale - med fare for å gi dem anerkjennelse - ved å nevne denne saken?

Det er et betimelig spørsmål, og en relevant motforestilling. Vi unnlater bevisst å gå inn på detaljene i anklagene, eller lenke direkte til saken. Ei heller tar vi stilling til påstandene; vårt anliggende her er forholdet til presseetikken.

Og det er - dessverre, vil noen hevde - et faktum at alternative medier som Resett har fått stort gjennomslag. Den omtalte teksten fra Helge Lurås er blant dagens toppsaker i sosiale medier.

I kommentarfeltene får nettstedet også stor anerkjennelse. Med et narrativ om at «mainstream media» har holdt det ene og andre hemmelig for leserne. Disse mediene blir nå «avslørt».

Men det eneste Lurås & co har avslørt så langt er at den seriøse delen av norsk presse ikke driver med rykter.

De driver med journalistikk.

Og hypotetisk sett: Dersom noen av disse anklagene noen gang skulle nå andre medier - med seriøs journalistikk og i en helt annen form - forsvarer det selvsagt ikke måten Resett har gjort dette på. 

 

ØYSTEIN STRAY SPETALEN, varamedlem til PFU, møtte for andre gang tirsdag.
Øystein Stray Spetalen har møtt som varamedlem i PFU en håndfull ganger de seneste åra. Arkivfoto: Gard L. Michalsen

NORSK PRESSEFORBUND bør ikke bare vurdere om et nettsted som dette skal være en del av den presseetiske selvdømmeordningen.

Det er også på høyt tid å vurdere om Øystein Stray Spetalen er skikket til å «representere allmennheten» som varamedlem til Pressens Faglige Utvalg.

Når han tross alt er medeier i Resett.

En «avis» som verken representerer allmennheten eller respekterer presseetikken.

 

DET FINS MANGE rykter og MeToo-relaterte historier fra flere deler av det norske samfunnet. Også i mediebransjen og politikken. Det vil helt sikkert komme flere slike til overflaten i året som kommer.

Men da forhåpentligvis og fortrinnsvis gjennom seriøse medier. Hvor slike historier behandles kildekritisk, gjennom journalistisk bearbeiding og redaksjonelle vurderinger.

I kjølvannet av Donald Trump har vi sett et forsvar for den klassiske nyhetsjournalistikken. Aviser som New York Times fikk både en ny vinter, vår og høst i fjor.

En lignende effekt kan vi se i Norge: «Løsningen» for norske medier i møte med alternative nettsteder som Rights, Document og Resett bør ikke være å ligne på disse. Men tvert om det samme, kjedelige svaret:

Journalistikk. Av den seriøse, vesentlige og viktige sorten. Og gjerne enda bedre enn før.

 

Til toppen