Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister - og politisk rådgiver Espen Teigen. Sistnevnte «styrer» mye av Listhaugs virksomhet i sosiale medier.
Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister - og politisk rådgiver Espen Teigen. Sistnevnte «styrer» mye av Listhaugs virksomhet i sosiale medier. (Bilde: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix)

Debatt

Mikrofonstativenes endelikt: Nå kan vi konsentrere oss om ordentlig journalistikk

- I gamle dager så vi journalister på oss selv som bindeleddet mellom makta og folket. Nå holder politikere seg med egne mikrofonstativ, skriver Christian Kråkenes.

  • CHRISTIAN KRÅKENES, journalist

 

Det vekker bestyrtelse blant pressefolk når politikere henvender seg direkte til folket gjennom sosiale media, og Norsk Presseforbund mener man fra politisk hold forsøker å undergrave tilliten til tradisjonelle media.

Sylvi Listhaug bretter ut sitt syn på sak på Facebook, andre bruker Twitter. Bekymringen for utviklingen synes å bygge på en antakelse om at den offentlige samtalen er avhengig av journalisters oppfølgingsspørsmål for å kunne kalles opplyst.

At det nærmest er risikabelt å slippe politikere til i offentligheten uten en viss grad av regi og redigering.

 

Tilliten til media skal være i fritt fall, og skepsisen blant lesere til om det vi rapporterer er sant, synes å øke.

Samtidig, politikere som ikke følger spillereglene våre blir nærmest demonisert, de blir framstilt som en fare for demokrati og en opplyst offentlig samtale.

Mange av kommentarene og sakene som er skrevet om for eksempel Donald Trump siste ukene, er mer forknytt føleri enn analyse. Når høyresiden starter opp sitt yndlings-hakk i plata, om falske nyheter, klarer vi ikke å opptre med nøktern distanse.

I stedet idiotforklares avsender, og vi bereder grunnen for sympati med politikerne, en øvelse media og høyresiden i Norge skulle ha en god del erfaring med fra tidligere.

I en bransje hvor endringsvilje blir dratt fram som en avgjørende personlig egenskap for journalister, klarer vi ikke å justere kursen når vi får servert det ene hintet etter det andre om at samfunnet rundt oss ikke er fornøyd med jobben vi gjør.

 

Journalistikk om meninger – som polariserer

Vi er nok av journalister som bruker mye av vår dyrebare tid på å løpe etter politikere og andre med makt, for å finne ut hva de mener i dag, og om de har skiftet mening siden i går.

Så starter jakta på andre som mener noe, og til slutt skriver menejournalistene om alle meningene vi har fått høre om, og ender for eksempel opp med, som VG gjorde for litt siden, å konstatere at Trump som president er bevis på at verden er blitt syk – intet mindre.

Dette er ganske enkel journalistikk, og den bidrar ikke akkurat til å hindre polariseringen av synspunkter, slik vi ser over hele Vesten i dag.

 

Om enkeltes frykt stemmer, at sosiale medier gjør meningsjournalistikken overflødig, er det kanskje av det gode.

Det skulle være mye igjen å sysle med for journalister. For eksempel ordentlig journalistikk.

Før i tida, det vil si etter at partipressen falt, lærte vi at journalister skal holde sine meninger for seg selv.

Kanskje er det på tide å pusse støv av dette gamle idealet.

 

Makta i journalistikken ligger ikke lenger i å være portvokter til den offentlige diskusjon. Dette må vi bare lære oss å leve med.

At folket får mulighet til å høre og vurdere maktas syn på sak, uten å måtte lure på hva som er utelatt eller om journalistene har vinkla stoffet basert på egne venstrevridde synspunkter, er neppe noe demokratisk problem.

Kanskje bidrar det heller til en mer gjennomsiktig offentlig samtale etter hvert som folk venner seg til å gå i direkte dialog med sine folkevalgte, og selv utøve kildekritikk når de leser det politikerne mener.

 

Mulighetene i dag

Dette betyr ikke at media ligger for døden. Det betyr heller at journalistikken har alle muligheter til å blomstre, om vi konsentrerer oss om å drive journalistikk i stedet for innholdsproduksjon, og om publikum får en grunn til å tro på at det er forskjell på meningsutblåsninger på Facebook, og journalistikk.

Om vi sørger for å gi en stemme til dem som ikke har hundre tusen følgere på Facebook, i stedet for å fotfølge rikspolitikere i alt de gjør.

Om vi sørger for å grave fram fakta om hvordan ting egentlig fungerer.

Om makta velger å gi sitt syn på sak på Twitter, vær så god.

Så bør vi også legge an en høyere terskel for hva vi bruker tid på å rapportere om.

 

Vi vil frigjøre godt med ressurser til faktaorientert gravejournalistikk dersom Facebook og Twitter kan ta hånd om flere av politikernes pressemeldingssaker.

Når media nå blir slått i hartkorn med eliten, er det grunn til å spørre seg om vi har blitt et meningspoliti mange ikke vil ha.

Greier vi ikke å ta dette inn over oss, går vi i hvert fall spennende tider i møte.

 

Til toppen