Bernt Olufsen kaller Haddy-boka en «Dagbok fra helvete», men mener oppmerksomheten rundt boka er betydelig overdrevet.
Bernt Olufsen kaller Haddy-boka en «Dagbok fra helvete», men mener oppmerksomheten rundt boka er betydelig overdrevet. (Foto: Martine Eren/Gyldendal)

DEBATT

Min konklusjon er klar: Opphisselsen over bokutgivelsen til Haddy Njie er betydelig overdrevet

«Jeg kan ikke fri meg for følelsen av at angrepene mot Haddy Nijes bok og hennes intervju hos kollega Anne Lindmo i NRK er preget av moralisme. Noen vil kvele hennes krav på oppmerksomhet», skriver Bernt Olufsen.

  • BERNT OLUFSEN, tidligere VG-redaktør

 

Fordømmelsen fra noen profesjonelle synsere har vært så kraftig og ensidig at jeg simpelthen bare måtte kjøpe boka. Haddy Njies dagbok fra et helvete av trakasseringsbeskyldninger mot kjæresten Trond Giske. Fra varslere, mediefolk og partifolk.

Nå er boka lest, og min konklusjon er klar: Opphisselsen over bokutgivelsen er betydelig overdrevet.

Det er blitt en viktig bok, som skildrer drevet fra innsiden. Verken journalister eller partifolk har noe vondt av å lese den. Kanskje viser den også noen av svakhetene ved prosessen som mennesket og politikeren Giske måtte gjennomgå. Kanskje gir den bedre innsikt i hvordan maktkamper i Norges største parti arter seg. Saken har allerede lært oss noe om seksuell trakassering.

Man skal heller ikke være blind for at pressefolk har noe å lære av hvordan mediedrevet virker i en sak som denne.

Anklagene mot Trond Giske har vi alle kunnet lese om i 6.147 publiserte saker i løpet av to måneder fra 13. desember 2017 til 13. februar 2018. Tellingen her har Giske stått for, men det er vel ikke noen grunn til å tvile på den. Medietrykket var massivt og til dels fordømmende. Dagbokas hovedpoeng er at noen lekket varslene til pressen allerede før Giske selv var konfrontert med dem og at han ikke fikk anledning til å svare på anklagene om seksuell trakassering. Paret bestrider også innholdet i noen av varslene, og opplever at de er pålagt en motsatt bevisbyrde.

For ordens skyld: Jeg kjenner ikke Haddy Njie og mine tilfeldige sammentreff med Trond Giske de siste 25 år kan vel telles på en hånd. Prosessen mot ham og mediedrevet er imidlertid noe av det mer spesielle jeg har sett gjennom et langt liv som journalist og redaktør.

Jeg kjenner heller ikke varslerne, på annen måte enn at et par av dem har stått offentlig fram med sine anklager. Jeg noterer at fem av varslernes anklager er tatt til følge av partiledelsen, og har ikke behov for å karakterisere deres rolle ytterligere. Saken har allerede fått omfattende konsekvenser for Trond Giskes posisjon som politiker.

Jeg har med interesse lest Dagens Næringslivs metoderapport om Giske-saken, som er skrevet til SKUP – Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse. En av forfatterne ble senere samboer med Hadia Tajik, partiets nestleder, som ifølge Njies bok på et tidlig tidspunkt skal ha formidlet flere av varslene til partiledelsen.

Samtidig som Giske-saken ble rullet opp i medier og partiledelse leste jeg tilfeldigvis Fanny Duckert og Kim Edgar Karlsens bok «I medienes søkelys». Boka kom ut en drøy måned før Giske-saken startet i DN og handler om eksponering, stress og mestring av massiv kritisk mediedekning. 

Boka er ikke noe angrep på kritisk og personfokusert journalistikk, men en ganske saklig gjennomgang av virkningene som journalistikk kan ha på mennesker. Teksten er basert på et forskningsprosjekt ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Forfatterne har dybdeintervjuet over 40 personer som var utsatt for et massivt drev i mediene. 12 av dem erfarne rikspolitikere.

Reaksjonene arter seg forskjellig, men et gjennomgående tema er følelsen av mangel på oversikt og kontroll når stormen raser som verst. Et kjennetegn ved den mest alvorlige belastningen var omfang og ensidighet i omtalen. Tap av offentlig ære og omdømme, respekt og anerkjennelse blir viktige trusler i så henseende. Det samme gjelder trusselen om tap av framtidige karrieremuligheter.

Ekstra belastende er bruk av anonyme kilder.  I saker hvor taushetsplikt og kildevern råder kan det også være komplisert å forsvare seg. Urettferdighet, skam og avmakt er tre følelser som beskrives gang på gang i kjølvannet av alle oppslag. Skammen er den pinefulle opplevelsen av å være blottstilt i en gapestokk. Avmakten handler om ikke å kunne ta til motmæle eller rette opp det negative bildet som er tegnet. En av sakene som omtales i psykologenes bok er avsløringen av FrP-politikeren Terje Søviknes.

I en slik presset situasjon danner man seg lett fiendebilder. Mot både journalister og anklagere. En av terapiene som vanligvis anbefales av psykologene er å skrive ned sine refleksjoner og følelser. Som i en dagbok, og det er faktisk det Haddy Njie har gjort på vegne av seg selv og sin kjæreste. Boka er et svar på alle anklagene fra partiledelse, en #metoo-beveget presse og ikke minst varslerne.

Mange har nok også lurt på hvordan Haddy Njie og hennes familie har opplevd denne saken. Her får de servert svaret. Nakent og utleverende. Skulle hun ikke ha rett til å ytre seg i det offentlige rom?

Kommentatorer i Bergens Tidende og Aftenposten har ment at Gyldendal forlag skulle ha stoppet utgivelsen. Den er noe av det mest skandaløse de har lest! Jeg deler ikke den oppfatningen. Jeg er kanskje heller ikke like belest, men dagboken nyanserer og fyller ut mitt bilde av Giske-saken på godt og vondt.

Jeg deler kommentatorenes ønske om en Vær Varsom-plakat for sakprosa. Medlemmer av Norsk Presseforbund – journalister og redaktører – som ytrer seg gjennom bøker, bør kunne vurderes av Pressens Faglige Utvalg. Forlagsbransjen motsetter seg en regulering på slikt vis, under henvisning til at det vil ha en nedkjølende effekt på kreativitet og ytringsfrihet.

Haddy Njie er journalist, men boken hennes er ikke et journalistisk verk. Det er en høyst subjektiv dagbok. Som dagbøker flest skildrer den hennes opplevelse av hendelsene som kjæresten og den nærmeste familie er blitt utsatt for. Derfor inneholder også boken mange skildringer av hverdagslige gjøremål og stemninger.

I dagboka tar hun et kraftig oppgjør med varslerne, som hun mener lar seg bruke eller er delaktige i maktkampen. Ord som «løgn» faller til papiret, men ikke uten refleksjon rundt de beskyldninger som er fremmet mot kjæresten.

Som redaktør har jeg alltid stanset ved ord som «løgn» i manuskripter. Det er uttrykk for bevisst fremsatt usannhet, som krever sterk dokumentasjon. Derfor har jeg slettet det, og erstattet ordet med andre begreper som f. eks. «usann» eller «ukorrekt». Hadde jeg vært redaktør i Gyldendal ville jeg nok også ha gjort dette her.

Men spørsmålet er likevel om Haddy Nijes fortelling er et opplagt etisk overtramp i forhold til Vær Varsom-plakaten. Det er vanskelig å finne referanser her som passer til dagbokformatet. Heller ikke i PFUs praksis er det lett å finne vurderinger som kommer til anvendelse i omtalen av varslere. Reglene som kommer til anvendelse er VVP 4.1 om å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Og 4.14 eller 4.15: Den som utsettes for sterke beskyldninger eller angrep skal ha adgang til samtidig imøtegåelse eller tilsvar.

Varslernes imøtegåelse i en dagbok? Nei, det er ikke enkelt. Denne adgangen kunne også snus til fordel for den opprinnelig angrepne part i selve prosessen. Dessuten er varslerne ikke direkte identifisert i boka.  For meg som leser, framstår de fortsatt som anonyme.

I min redaktørtid i Norges største avis var jeg ansvarlig for mangt et massivt drev mot maktpersoner, ofte politikere. Som nyhetsredaktør fikk jeg en gang en advarende pekefinger fra min mer ansvarlige sjef, Einar Hanseid: «Du må vokte deg for å opptre som en moralist. Husk at du bare er en journalist». 

Denne lærdommen har jeg senere forsøkt å ta med meg, og jeg kan ikke fri meg for følelsen av at angrepene mot Haddy Nijes bok og hennes intervju hos kollega Anne Lindmo i NRK er preget av moralisme. Noen vil kvele hennes krav på oppmerksomhet.

Jeg har også sett NRK- intervjuet på nytt, målt opp mot kritikken. Det var et lanseringsintervju, ja, men påstanden om «koseprat med en venninne» er ikke korrekt.  Lindmo adresserte flere av de kritiske sidene ved historien. Njie framsto som en reflekterende person – ikke uten å ta hensyn til varslerne – og i forsvarsposisjon. Dette intervjuet har ikke noe i pressens «domstoler» å gjøre, verken i Pressens Faglige Utvalg eller i Kringkastingsrådet. 

Jeg vil heller gjøre politisk redaktør Skjalg Fjellheim i avisa Nordlys sine ord til mine: «Haddy Njie har skrevet nært og sterkt om det å stå i en mediestorm. Alle i pressen må ta lærdom av det. Hun skriver gnistrende godt om angst og avmakt knyttet til det å leve sammen med en ektemann som blir framstilt som et monster».

Til toppen