- Børs og katedral, sa Harald Grieg. Gjennom 35 år var han forlagsdirektør i Gyldendal. Bildet er fra 1956.
- Børs og katedral, sa Harald Grieg. Gjennom 35 år var han forlagsdirektør i Gyldendal. Bildet er fra 1956. (Bilde: Sverre A. Børretzen, Aktuell / Scanpix)

Min mor forlagsredaktøren trakk pusten: - Markedssjef. Tenk å synke så dypt!

SØNDAGSPOSTEN: Kulturfolket slites stadig mellom penger og moral, senere oversatt til børs og katedral. Og det har de gjort i flere tusen år. Bli med på en reise fra Jesus til Dag Solstad, via Flaubert og Harald Grieg.

  • (Artikkelen er en forkortet og redigert versjon av et kåseri under Litteraturfestivalen på Lillehammer nylig).

 

Bård Borch Michalsen:

Spaltisten begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.

Michalsen har gitt ut en rekke bøker, blant dem Komma (2014) og i disse dager kommer Skriv bedre ut på Spartacus forlag.

- Om man vil tjene penger på å skrive, bør man satse på journalistikk, føljetonger og teaterstykker, skrev forfatteren Flaubert.

Forfattere og forlag slites mellom det en satiriker beskrev som penger og moral, senere høflig oversatt til børs og katedral.

Alle som arbeider innenfor det utvidete mediebegrep, kjenner den spenningen iblant.

 

Det var midt på 1970-tallet jeg hørte henne si det, jeg tror det kan ha vært i 1976.

Min mor forlagsredaktøren kom hjem med siste nytt. Hun var til vanlig relativt lavmælt; nå var hun på det nærmeste eksaltert.

Det hun hektisk måtte fortelle, var dette: En venn av henne fra studiene i norsk hovedfag hadde hoppet av filologien. Han hadde søkt en stilling som markedssjef i et stort konsern i dagligvarebransjen. Og mer: Han hadde fått den, og han hadde takket ja.

Min mor forlagsredaktøren trakk pusten. Så kom det:

- Markedssjef, tenk å synke så dypt.

Det var det hun sa.

- Markedssjef. Tenk å synke så dypt, velge penger fremfor ord, brød fremfor bøker, det materielle fremfor ideene.

 

Min mor kunne selv fortsette å glede seg over nyutgivelser innenfor språk og historie hos ærverdige Fabritius forlag i Øvre Slottsgate, mens hennes studiekamerat ble nødt til å lære seg budsjettering, nullpunktsomsetning og regler for nedskrivning.

Nedskrivning, det er sånt regnskapsfolkene gjør med bøker på lager, når boken ikke lenger er ny og neppe ville bli solgt til full pris.

Motsetningen mellom penger og ideer er ikke fra arilds tid; den er enda eldre, for vi husker alle hvordan det gikk da Jesus kastet pantelånerne ut av tempelet:

De som steller med penger, fikk et sår i omdømmet som ennå ikke er leget.

 

Foto: Syd Wachs / Unsplash.com

Den franske sosiologen Bordieu har studert, analysert og formidlet motsetningen mellom penger og litteratur, med allment nesten kjente begreper som økonomisk kapital, kulturell kapital og sosial kapital.

I boken Les Regles de l’art fra 1992, utgitt på svensk noen år senere under navnet Konstens regler, beskriver Bordieu utviklingen av et eget litterært felt, mer presist fremveksten av et selvstendig litteraturfelt i Frankrike på 1800-tallet.

Kunstnerne ønsket å frigjøre seg fra den makt som lå hos politiske myndigheter, i borgerskapet og hos forleggere og medier. Forfatterne skulle selv være dommere for hva som var god og dårlig litteratur.

Etableringen av det selvstendige litterære feltet hadde altså som mål å bygge en mur mot pengeideologien: Det litterære feltet skulle være særpreget av uavhengighet, med interne regler for god smak fastsatt av eliten blant feltets forfattere, det vil si de med aller mest uavhengighet og med målestokker nærmest motsatte av dem som teller i økonomifeltet. Høye salgstall og berømmelse kunne gi økonomisk uttelling, men være direkte skadelig for rangeringen i det litterære feltet, eller for å sitere Flaubert:

- Jo mer samvittighetsfullt man utfører sitt arbeid, desto mindre tjener man på det. Jeg forsvarer dette aksiom helt frem til giljotinen.

 

Det er to logikker i motsetning det er snakk om, kunstens tanke om kunst for kunstens egen del på den ene side, markedslogikkens kunst for pengenes del på den annen side.

Hva skal telle, pengene eller æren, økonomisk avkastning eller parnassets symbolske kapital?

Det er da også slik at ulike forfattere bruker ulike litterære strategier, og det er ikke alltid slik at alle følger idealet om å bry seg så lite som mulig om penger og lesere.

Professor Tore Rem presenterer i boken Bokhistorie strategier hos såpass forskjellige forfattere som Amalie Skram, Sigbjørn Obstfelder og Alexander Kielland.

Et fellestrekk ved disse gilde folk av ordet er at de opptrer både griskt og kranglevorent overfor sine forleggere, altså slett ikke fullkomment i pakt med Bourdius idealer om den autonome kunstner som ikke skal bry seg om gull og gods.

Kielland skal muligens ha vært verst; han lot sette opp en teatervariant av Garman & Worse ut fra hva som tyder på rent finansielle motiver, i pakt med Flauberts utsagn myntet på dem som vil hengi seg til markedet: «Om man vil tjene penger på å skrive, bør man satse på journalistikk, føljetonger og teaterstykker.»

 

Den uavhengige kunstner gir seg katten i både penger og marked, herunder lesere og politisk påvirkning, den avhengige er ut fra Bordieus analyse fleksibel og pragmatisk.

I en hovedoppgave i sosiologi fra 2006 belyser Bjørnar Aspen konflikten mellom den uavhengige og den avhengige forfatter gjennom en verbal krig mellom Kjartan Fløgstad og Jon Michelet fra 2006, og det var Michelet som var den avhengige forfatter som flørtet med markedet.

Fløgstad hadde avlevert romanen Det 7. klima, som flere så på som postmodernistisk, og som i ettertiden er kjent for å ha beskrevet overgangen fra industrikultur til kulturindustri.

Jon Michelet likte ikke boken. Han angrep den for å være elitistisk og uleselig, og i et brev går det frem at Michelet hadde som mål å bekjempe den uavhengige litteraturen og betingelsene for fri og uavhengig tenkning.

Forfatterne Jon Michelet og Dag Solstad - i 1986.
Forfatterne Jon Michelet og Dag Solstad - i 1986. Foto: Henrik Laurvik / Scanpix

Det Michelet her gjør – skriver Bjørnar Aspen – er å fremme krav om en lett forståelig og markedstilpasset litteratur, forkledt som politiske idealer. Det Michelet også gjør – i motsetning til den autonome Fløgstad – er å la seg friste til å begi seg hen i grenselandet mot journalistikk og TV-underholdning.

- Tenk å synke så dypt.

 

- Skal det være hodet eller portemoneen som skal være den ledende kraft, ble det spurt i et møte blant bladfolk for over 100 år siden. Bjørnar Aspens analyse tyder på at Jon Michelet ikke var fremmed for å la seg lede av portemoneen.

Nå vel. Michelet passer altså IKKE inn i bildet av den autonome forfatter. En trosfelle av Michelet som har fått passet påskrevet med samme stempel, er Dag Solstad.

I en doktorgradsavhandling fra for noen år siden hadde Inger Østenstad satt seg fore å finne ut hvorfor Solstad ble sett på som en så stor forfatter. Det Østenstad fant, var at Solstad alltid har vært dyktig til å posisjonere seg gjennom en langsiktig merkevarebygging.

Merkevarebygging? Det er sånt man lærer om på handelshøyskolene.

 

Fra Kielland til Solstad. Eksemplene er mange på at også de beste i klassen, som vi skulle tro tilhører de rene og ranke, også gjerne går hen og selger sin store tanke.

Men naturligvis: Kun så lenge prisen er den rette.

Da er det langt lettere å forstå at i den store fortellingen om litteraturfeltet finnes noen som faktisk er nødt til å bry seg om penger, det er rett og slett jobben deres, å synke så dypt.

De har titler som markedssjef, økonomisjef, forlagsdirektør eller noe annet ubetydelig, men det de skal gjøre, er altså å forvandle åndsprodukter til varer i et marked.

Varer i et marked.

Det er altså noe så grusomt som at de skal prøve å få noen til å betale for å lese det du har skrevet, og de må også rett og slett vurdere din tekster, som er et fenomen den franske forfatter Jules Renard en gang beskrev slik: Du må bevise ditt talent til mennesker som ikke har noe slikt.

Harald Grieg, forlagsdirektør i Gyldendal og hans kone Solveig Christov.
Harald Grieg, forlagsdirektør i Gyldendal og hans kone Solveig Christov. Foto: Sverre A. Borretzen / Scanpix

Gyldendals legendariske sjef Harald Grieg er blitt kjent for – er også blitt kjent for – uttrykket som beskriver livet som sjef på toppen av et forlag, med ansvar for å rapportere både til aksjeeiere og til lesere, samfunn og det litterære miljø.

- Børs og katedral!

Sa Grieg. Forlaget må ha en fot hvert sted, og balansegangen har forlagene god trening i, bedyret han, og ga både kred og kudos til ham som skapte uttrykket, victoriatidens skotske forfatter og satiriker Thomas Carlyle. Han hadde skrevet:

Publishing represents both the stock exchange and the cathedral,
or, more blunty:
money and moral

Money and moral. Penger og moral!

Akkurat slik har vi vi aldri hørt norske forleggere utlegge forholdet børs / katedral, at man skal ha én fot i pengesekken, én i moralen.

 

Så er det heldigvis slik at når det kommer til enhver kulturvirksomhet som også må selge, så representerer det åndelige det gode, mens de som skal skaffe penger til lønn og slikt, står for det onde.

Vi kjenner det fra avisene: Redaktørene spiller rollen som skjønnheten, direktørene må nøye seg med å være udyret, og Oscar Wilde er favoritten som flest griper når vi vil henge ut pengefolket:

- Økonomer er mennesker som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe, sier han, og vi siterer, men unnlater behendig å referere denne uttalelsen fra samme forfatter:

- Da var jeg ung, trodde jeg at penger var det viktigste i livet. Nå når jeg er gammel, vet jeg at det er det viktigste.

Som forfattere flest: Wilde hadde et schizofrent forhold til penger.

 

For økonomene er saken enkel: De går videre så lenge pengene tikker inn fra folk som vil betale. Det er en logikk og en måte som åndsmennesker med ulyst aksepterer.

Men hva er alternativet?

Professor Tore Rem har satt nedslag i det litterære mesenatets historie (i Nytt Norsk Tidsskrift 2/2005). I en artikkel skriver han hvordan det på fransk 15-, 16- og 1700-tall var en vanlig praksis å presentere sin bok for herskeren.

Nye bøker ble gjerne dedisert til kongen. Praksisen ved det dansk-norske hoff var likedan, noe blant andre H.C. Andersen og vår egen Ludvig Holberg fikk glede av.

Her hos oss kunne etter hvert både Bjørnstjerne Bjørnson og Asmund Olavson Vinje nyte godt av bidrag fra private mesener, samtidig som Stortinget ble statlige mesener gjennom diktergasjene som ble etablert – som en del av nasjonsbyggingen.

Men det fantes motstand mot mesen-vesenet. I Frankrike argumenterte Émile Zola for at en overgang fra mesener til markedet kunne bety en frihet for forfatteren.

I England tok Charles Dickens avstand fra det aristokratiske mesenatet, og den norske liberaleren Søren Jaabæk uttalte at «Poesien skudle udvikle seg uden Sidehensyn. Den skudle hverken søge Fyrstegunst eller Gunst hos Stor-Thinget».

Ikke desto mindre, påpeker Tore Rem, ble det slik at et offentlig og privat mesenvesen dukket opp på nytt i det 20. århundret. James Joyce kunne neppe ha skrevet Ulysses uten en sjenerøs mesen, og i Norge fikk vi Statens innkjøpsordning for skjønnlitteratur, og heller ikke den uten trekk fra det tidligere mesenvesen.

 

Konklusjon?

All litteratur er korrumpert, og mesenene bidrar også til å gjøre litteraturen uren og uryddig, konkluderer professor Rem, og i gruppen mesener han eksplisitt nevner, finner vi både Lord Chesterfield, Fredrik VI, Stalin, markedet og innkjøpsordningen.

Så får hver og en tenke sitt om hvilken mesen man vil gjøre seg lekker for.

Alle disse pengene som kom og gikk; ikke visste jeg at de var selve livet.

Til toppen