Kristin Clemet, daglig leder i den liberale tankesmien Civita.
Kristin Clemet, daglig leder i den liberale tankesmien Civita. (Foto: Terje Bendiksby, NTB Scanpix)

DEBATT

Min tillit til VG har ikke blitt mindre

«Selv er jeg ikke forbauset over avsløringene i TV 2. Det mest oppsiktsvekkende med TV 2s reportasje, er at det overhodet ble laget en slik reportasje», skriver Kristin Clemet.

  • KRISTIN CLEMET, daglig leder i den liberale tankesmien Civita. Innlegget ble publisert på Clemets blogg, og er gjengitt med tillatelse.

 

I en meningsmåling som er gjennomført for Medier24 svarer 41,5 prosent at de i svært liten eller liten grad stoler på VGs politiske journalistikk.

61,3 prosent av de spurte mener avisens dekning av videoen av Trond Giske på Bar Vulkan har redusert tilliten til VG, mens hele 76 prosent har redusert tillit til VGs politiske journalistikk.

I dag skriver Medier24 at det som nå omtales som “VG-skandalen”, også har en klar smitteeffekt, fordi den påvirker tilliten til andre medier. 45 prosent av de spurte mener at den reduserte tilliten til VG påvirker tilliten til andre mediers politiske journalistikk.

VG har lagt seg flat og beklaget dekningen av videoen og blir nå utsatt for massiv oppmerksomhet og kritikk, fordi det tar så lang tid å gjennomføre en intern granskning av saken. Hva som har skjedd internt i VG, hvilke feil VG har gjort og hva årsakene er til at VG har gjort feil, vet vi altså foreløpig lite om.

Andre medier bruker nå sterke ord og uttrykk om VG.

“Hvis leseren er bevisst villedet, er det en journalistisk dødssynd det ikke finnes tilgivelse for i vårt yrke”, skriver Vårt Land.

“Selve kjernen i journalistikken er at den er sannhetssøkende”, skriver Aftenposten, som mener at det er “alvorlig”, hvis VG har brukt et sitat som kvinnen som danset med Trond Giske, “ikke vedstår seg”.

Frøy Gudbrandsen, som er politisk redaktør i Bergens Tidende, mente i Politisk kvarter, at hvis folk begynner å tvile på journalistenes interesse av “å formidle det som skjer, så presist som mulig”, så har alle i pressen et problem.

Selv er jeg ikke forbauset over avsløringene i TV 2. Det mest oppsiktsvekkende med TV 2s reportasje, er at det overhodet ble laget en slik reportasje. Innholdet i den forbauser meg ikke.

Det som er mer forbausende, er måten mange mediefolk reagerer på. Det virker nesten som om de mener at pressen alltid formidler det som skjer “så presist som mulig”. I så fall lever de med en livsløgn.

Jeg kan være enig med dem som sier at det er oppsiktsvekkende, hvis VG virkelig har fabrikkert et sitat, altså rett og slett konstruert et utsagn som den unge kvinnen aldri har kommet med, og som har et meningsinnhold som er det motsatte av det hun har sagt til VG. Men det gjenstår vel, såvidt jeg forstår, å se om dette er tilfellet – eller om VG-journalisten hun møtte, mener at hun sa det. Lekkasjer fra VG-granskningen kan muligens tyde på det.

Hvis vi ser bort fra ren fabrikkering av sitater, er det lite som kan overraske mindre enn at et intervjuobjekt føler seg feilaktig gjengitt. Mange journalister er veldig flinke til å spisse og vinkle, vri og vrenge på utsagn, ta dem ut av kontekst og plukke ut de delene av et intervju, som passer best inn i den historien som journalisten på forhånd har bestemt seg for å lage. En dyktig journalist kan til og med lyve uten å lyve: Hvert ord er sant, men til sammen er det løgn. Når det gjelder anonyme utsagn, der avsenderen ikke kan identifiseres, kan vi vel heller ikke være sikre på at det ikke forekommer ren fabrikasjon.

Dette er gammelt nytt for oss som har hatt nærkontakt med pressen og/eller nærkontakt med noen som har hatt mye kontakt med pressen. Jeg kom på at jeg allerede i 1990, altså for nesten 30 år siden, skrev en stor artikkel om det i VG:

“Pressen er alltid på (…) nådeløs jakt etter fiffige vinkler, ‘avsløringer’, uheldige uttalelser eller en interessant ‘politisk situasjon’. Og en politisk situasjon kan skapes….,” skrev jeg – og rettet også søkelyset mot pressens selvjustis. For er “pressen kritisk overfor seg selv om sin egen rolle? Hvorfor ser vi så sjelden at en avis kritiserer en annen avis’ journalistikk? Det finnes vel ikke noen “gentlemens’ agreement” som sier at sånt gjør man ikke?”

Jeg var statsråd for Høyre den gangen, og husker jeg ikke feil, fikk jeg støtte for kritikken fra blant andre sentrale politikere i Arbeiderpartiet.

La meg legge til at det selvsagt aldri er riktig å skjære alle over en kam. Det er forskjell på medier og journalister. Noen er mer pågående, uetterrettelige, upresise og villige til å vinkle saker enn andre er. Og det finnes selvsagt mange svært dyktige journalister med en høy etisk bevissthet. En liten fun fact sett fra Civitas side er for eksempel at vi ofte har ment oss omtalt på en upresis og lite etterrettelig måte av Vårt Land, mens Klassekampen stort sett alltid behandler oss fair.

Det skal også sies at de som er vant til å omgås mediene, for eksempel politikere, fint kan leve med de “triksene” som mediene bruker. De er vant til det, og de har sine egne triks. De vet også hvordan de skal tolke og forstå oppslag i mediene. Og i parentes bemerket: Det er også slik de sammen bidrar til å skape et marked for stadig flere kommunikasjonsbyråer.

I det angjeldende tilfellet er det pressen selv som har avslørt VG, og TV 2 har fått mye ros for å gjøre det. Mange ser ut til å mene at dette kanskje kan bety at mediene nå vil drive like mye undersøkende journalistikk på mediene som de driver på alle andre bransjer. Men jeg er litt i tvil. Saken ser ut til å ha kommet seilende på en fjøl helt uten at TV 2 hadde igangsatt noe arbeid på eget initiativ.

Det gjenstår å se hva som har skjedd i VG.

Uansett hva VGs granskning viser, er det sikkert nyttig at alle redaksjoner nå spør seg selv om de virkelig lever opp til de journalistiske idealene som de selv forfekter – eller om selvbildet de har, kanskje er litt lite balansert.

Jeg skjønner at mange, som aldri er i befatning med mediene, blir skuffet over VG og mister tillit, slik meningsmålingen viser.

Men mitt tips er at mange av de som har mye med mediene å gjøre, ikke er så veldig overrasket – og det i seg selv kan gi grunnlag for refleksjon og debatt.

Det hender at illusjoner brister.

Akkurat i dette tilfellet har jeg ikke hatt så mange illusjoner som kunne briste.

 

Siste nytt rett til din innboks? Meld deg på vårt nyhetsbrev!

* indicates required
 

 

Til toppen