Nå fylles feeden igjen av bursdager, søte barn og dumme katter. Holder Fazzzzebook på å bli kjedsomhetens høyborg?

• OLE PETTER PEDERSEN, nyhetsredaktør i Kommunal Rapport

«I also expect the time you do spend on Facebook will be more valuable», skriver Mark Zuckerburg i det vi kan anta er et svært gjennomarbeidet bekjennelsesskrift for å redde ansikt i møte med den amerikanske kongressen og omverden.

Vel, for egen del vil jeg si at tiden jeg bruker på Facebook etter hvert bærer preg av tidtrøyte. Det er hyggelig å sende en bursdagshilsen til en kommende kollega eller gammel klassekamerat, og det er kjekt å legge til et hjerte på konas siste oppdatering.

Men utover det, er nettstedet i ferd med å bli passé og direkte uvesentlig?

Jeg er mann i den ytterste gråsone av de aldersgruppene man i det hele tatt bør høre på (altså snart 50), bruker ikke WhatsApp og andre «nye» sosiale kanaler. Postingene mine på Facebook preges i relativt stor grad av at jeg har en jobb som gjør at jeg i alle fall av og til bør tenke gjennom hva jeg publiserer. Jeg bruker Facebook i hovedsak på to måter: Jobbrelatert og til å holde kontakt med ulike folk. Så la oss si det er en stor risiko for at jeg tar feil i mine antakelser.

Likevel: I slutten av januar meldte Facebook om sin svakeste vekst siden 2015, og at bruken faktisk var på vei ned i USA (kilde: The Verge). For meg er det ikke overraskende.

Facebooks styrke har etter mitt skjønn vært at den tidligere klarte å kombinere en nyhetsstrøm fra ulike medier eller institusjoner jeg hadde valgt å følge, og venner og mer obskurt bekjente.

Det var rett og slett en nær genial miks av vesentlig og uvesentlig. For vi trenger begge i løpet av en dag.

Da nettstedet gjorde om algoritmene sine for noen måneder siden, mistet vi som poster nyheter på Facebook, i håp om at noen skal klikke på dem, mye spredning.

Kommunal Rapport har aldri vært avhengig av Facebook, men vi ser at det er såpass mye trafikk fra nettstedet at det utvilsomt har vært mange abonnenter som også har brukt nyhetsstrømmen der som en inngang til våre egne saker. Det har vi sikkert til felles med mange andre.

Men det skjedde etter mitt ringe skjønn også noe annet: Facebooks nyhetsfeed ble vesentlig mindre interessant og variert.

Nå er det Thor Bjarne Bores private postinger av ulike ting han finner interessant, samt Gard Lehne Borch Michalsens ulike utfall (og postinger av saker fra egen redaksjon) som er hovedbidragene til at «nyhetsstrømmen» på Facebook faktisk inneholder nyheter som ikke bare er en del av ekkokammeret jeg og mine venner skaper.

Mens Facebook vender seg bort fra utgivere, er holdningen tilsynelatende helt annerledes hos Google – som stadig kommer med nye initiativ for å knytte seg sterkere til mediebransjen.

Googles motivasjon er også å tjene penger, men de har åpenbart innsett at det å få verdens viktigste formidlere av nyheter med på laget er en fordel og ikke en ulempe. Se blant annet omtalen i TechCrunch om det siste initiativet.

Den ikke veldig overraskende skandalen hvor et analyseselskap har «tappet» informasjon fra millioner av brukerkontoer – noe Facebook selv i realiteten la til rette for – hjelper selvsagt heller ikke.

Martin Gundersen i NRK Beta beskriver godt i dette innlegget den aller siste krisen til Facebook, og hvordan nettstedet har reagert ved tidligere kriser.

Aftenposten-redaktør Espen Egil Hansen skrev i september 2016 det som kanskje kan bli stående som en historisk viktig tekst hva gjelder Facebook. Det var uker før det amerikanske valget, Facebook flommet over av falske nyheter (skulle det senere vise seg), og postinger av et av tidenes viktigste krigsfotografier ble blokkert av nettstedet.

«Først lager dere regler som ikke skjelner mellom barnepornografi og berømte krigsbilder. Så praktiserer dere reglene uten rom for sunt skjønn. Deretter sensurerer dere også kritikk av og debatt om avgjørelsen – og straffer den som våger å kritisere», skrev Hansen.

Den gang tenkte jeg at det var et imponerende forsøk på å få Facebook til å agere. Om brevet og den internasjonale mediedebatten Hansen fortjenstfullt dro i gang hadde effekt, er vanskelig å vurdere.

Men det som har skjedd siden, at seriøse medier blir nedprioritert i nyhetsstrømmen til fordel for kattevideoene, kan leses som et svar: «Vi ønsker fortsatt ikke å ta vår rolle som utgiver alvorlig.»

Vil Facebook heller helst bare drive med dill de kan selge annonser og informasjon om brukerne på? Det kan jo leses som «vi tenker at folk er sløve idioter som bare vil ha ren underholdning hele tiden, og det er dessuten lettere å droppe å vise fram nyheter enn å skille ekte fra falske sådanne».

Ja, for da måtte jo Zuckerberg faktisk tatt redaktøransvaret på alvor.

Marshall McLuhan hadde sikkert hatt noe spissformulert og smart å si om dette, hadde han levd i dag.