FORRIGE UKE BLE DET delt ut en rekke medie- og tv-priser i bergen. Her er faksimile fra to av dem.
FORRIGE UKE BLE DET delt ut en rekke medie- og tv-priser i bergen. Her er faksimile fra to av dem.

Når Gullruten får Gullruten og Verdens største ned-Gang blir Årets avis. Er det ingen grenser for hvor dumt det kan bli?

KOMMENTAR: Ballong, her er en nål. Det er på tide å sprekke.

MIN GAMLE KOLLEGA og mentor Harald Pedersen, som gikk bort alt for tidlig, lærte meg mye om mangt. En dag kom jeg tilbake på kontoret til verdens minste lokalavis SortlandsAvisa etter å ha laget en sak om en av byens frisører.

De hadde nemlig vunnet en pris.

- Hvilken pris?, spurte han.

- Jeg husker ikke. En eller annen frisørpris.

- Ja, sånn har de holdt på lenge. Et par ganger i året kommer de hjem med en eller annen pris de har funnet på selv. Og så ringer de avisen for å få litt reklame. De er eksperter på det. Det går aldri tomt for priser!, slo Harald fast.

Mediebloggen

JEG BEGYNNER Å skjønne hva han mente. Og det er visst ikke frisørbransjen som er verst.

Lenge levde jeg riktignok i troen på at det ikke stod så ille til i mediebransjen.

Det kan skyldes et liv i Landslaget for lokalaviser, hvor du på landsmøtene faktisk kan telle alle prisene på én hånd.

Eller at man sjelden får en samlet presentasjon av de andre medieprisene. Hver og en skriver jo bare om sine egne priser.

Dessuten har jeg stort sett hatt den glede av å følge mediebransjens andedam med et blikk fra nord. Hvor vi jevnt over er mer opptatt av notiser enn prisutdelinger.

Så feil kan man ta.

DET BEGYNTE DA innboksen i vinter ble fylt opp av alskens nominasjonslister.

Etter at jeg havnet sørpå og ved en inkure etablerte herværende nettavis for mediebransjen, skjønte jeg at dette kom til å bli en travel vår.

«Årets mediepriser» var ikke bare én pris, men åtte-ti forskjellige priser i flere kategorier; til både avis, nett (avis?) og magasin (aviser her og?).

Enda verre ble det da kåringene av Årets bilde 2014 nærmet seg. Jeg fikk en liste langt som et vondt år over noe jeg ikke helt skjønte hva var, men antok det måtte være de nominerte.

- Var det mulig å publiser en oversikt over de nominerte bildene?, spurte jeg.

- Nei, dette er ikke de nominerte. Alle disse er vinnerne. De vet bare ikke hvilke priser!, lød svaret fra Pressefotografenes Klubb.

Jeg skjønte tegninga noen uker senere. Årets bilde-listene inneholdt med kategorier, første, andre og tredje-plasser over 50 priser. I en kombinasjon av fortvilelse og forvirring forsøkte jeg å lage en sak med de fire-fem viktigste prisene.

Mens jeg tenkte mitt om den påfølgende debatten på Journalisten om kvaliteten på vinnerbildene. Ja, det er vanskelig å se gull i en elv full av sølv og bronse.

FOR HVA ER VITSEN med en utdeling der alle skal gå hjem med en pris?

Omtrent var det også på SKUP i år, der det var så mange gode saker at alle måtte få en diplom.

Som om man deler ut fem sølvmedaljer i fotball-VM fordi det er så mange gode lag.

Eller som Frode Grytten skriver det så presist til Dagens Næringslivs glimrende reportasje i DN magasinet denne lørdagen, om prisgalskapen i mediebransjen, med over 1000 priser nevnt:

– Nå er de bra i siget her i Bergen. Pressepriser i hytt og vær. Om du blir stående i ro litt for lenge på Torgallmenningen, får du en pressepris slengt etter deg.

Det var sannelig ikke langt unna.

Mon tro om ikke det ble så mye pleksiglass på enkelte at noen av prisene ble liggende igjen på hittegodsen på Flesland. I så fall kunne de vel blitt delt ut til de få som ikke fikk.

Den som ikke vant var for øvrig Dagens Næringsliv i år. Runde tunger på twitter spekulerer muntert i om det er derfor de skrev ti sider om hvor meningsløse medieprisene var.

- Dessverre skulle det vise seg at selv 21 mediepriser var for lite for DN, som ikke vant noe. Artig timing for saken, skriver VG-desker Audun Solberg på twitter.

- DNs selvtilfredse mediemobbing burde vel en eneste gang inkludere dem selv? Bare en eneste gang?, trygler Marie Simonsen i Dagbladet.

Hun ble forøvrig raskt korrigert på twitter:

DN hadde nemlig både nevnt og illustrert saken med noen eksempler om seg selv.

DNs ti sider lange lørdagsreportasje om alle medieprisene.
DNs ti sider lange lørdagsreportasje om alle medieprisene.

ALLE DE STORE avisene er som kjent med i finalen under NM i selvhøytidelighet.

Stort sett alle som i beste satiriske mening delte DNs reportasje på facebook og twitter i helga, jobber selv i en mediebedrift som verken er bedre eller verre enn noen av de andre. 

Det er som en krangel i barnehagen, hvor alle barna er «like gode».

(Og for ordens skyld, selvsagt inkludert undertegnede).

For eksempel er det ingen som tar SKUP så høytidelig som Dagens Næringslivs journalister. Sterke, men ubekreftede rykter sier at de får fri i ukesvis for å skrive metoderapporter i bokform.

Det eneste Dagbladet har mer av enn flått og farlig forskning, er som kjent jubelbilder.

Og VG må være verdens eneste avis som ringer rundt til kjendiser og spør hva de synes om VG, når VG blir årets avis.

APROPOS ÅRETS AVIS, som ifølge MBLs kriterier er en «helhetlig vurdering av innhold, utvikling og presentasjon».

Som det ble påpekt av flere i baren på Ricks onsdag kveld, gikk prisen til en papiravis som hvert tredje år halverer opplaget sitt. Og snart er halvert i sidetall.

Den samme avisa fikk prisen «Årets magasin» for tredje året på rad. Etter at de revitaliserte avis-magasinet for tre år siden.

For all del: VG er på de fleste områder landets beste og fremste mediehus. Men betyr det at de skal få priser utfra en slags forholdsmessig fordeling?

Mens Bergens Tidende, som det siste året virkelig har levert avslørende og dagsordensettende journalistikk og reportasjer, ble avspist med den litt overflødige «Årets nyhetsnettsted».

For ikke å snakke om Aftenposten, som ikke fikk eneste avis-pris. Men til gjengjeld stakk av med to priser i magasin/ukepresse-sjangeren.

Ja, andre steder i baren onsdag ble det spydig påpekt hvor ufortjent det kunne være.

Her gir ukepressen ut flere fyldige og fargerike magasiner i uka, mens Aftenposten fikk to priser for å gjenbruke avis-stoff et par ganger i året.

AFTENPOSTEN om Gullruten handler kun om Aftenposten.
AFTENPOSTEN om Gullruten handler kun om Aftenposten.

MEN MEDIEPRISENE FRA Mediebedriftenes Landsforening var ikke alt. Som kjent hadde Bergen enda mer i vente.

Og selv om det var tidvis vått både ute og inne, kom det trolig flere priser enn regndråper fra oven denne uka. Vi snakker selvsagt om Gullruten lørdag kveld.

Der Aftenposten igjen fikk sjansen til å vise sin flermedialitet. «Et historisk øyeblikk» skrev avisa da de fikk pris for «beste reality». Og i god stil ikke nevnte en eneste annen pris i sin Gullruten-omtale.

Men stopp en hal: Nei, tv-bransjen står selvsagt ikke tilbake for avisbransjen i selvhøytidelighet og prismania. Tvert i mot.

gullruten-

For eksempel har Gullruten både prisen «Årets nyskaping» og «Årets nye programserie». Rekk opp hånda den som skjønner forskjellen. Eller som kan forklare hvorfor sistnevnte pris gikk til «Sofa».

Det er et program om folk som ser på tv.

Dette var likevel ikke kveldens verste øyeblikk.

Det var selvfølgelig de tre sekundene på tv-skjermen da en rullende plakat med voice kunne fortelle oss at Gullruten 2015 for «Beste event eller sportssending» gikk til Gullruten 2014.

I konkurranse med VM på ski, VM i sjakk og Bli med ut med PULS og FBI - gikk altså prisen til en eneste lang oppramsing av småfulle tv-folk som får skryte av seg selv på scena. På en tv-sending som ikke en gang går direkte, men med et par timers forskyvelse.

Gullruten til Gullruten ble for mye. Det kokte over på twitter lørdag kveld. Vi hadde rett og slett ikke ord.

Eller som tv-kjendisene ved mitt nabobord under frokosten på Scandic Ørnen Hotell i Bergen søndag morgen sa det:

- Det var mye artig på Instagram i går.

- Ja, men twitter var ikke så morsomt.

NEI, FRISØRBRANSJEN ER nok ikke den verste i klassen. Hele mediebransjen har forlengst passert de fleste andre når det kommer til selvhøytdelighet og fantasi-priser.

Ja, det er kan hende bare én bransje igjen over, og det må være PR, kommunikasjon og reklame.

Bare ta en kikk på denne lista over «EM for PR-byråer», som vel blir det nærmeste vi kan kalle SABRE Awards. Hvis du klarer å telle alle kåringene, skal du få en nobelpris i matematikk.

Lignende kåringer har bransjen selvsagt her hjemme også. Men problemet er visst ikke prisene i seg selv. Det handler om at festen ikke er kul nok, som vi kan lese i denne kommentaren fra Joachim Levin på Kampanje.com.

- Gulltagen har mistet mojo-en sin, skriver kreativ leder Levin.

Hans revolusjonerende kreative forslag er at det sannelig er på tide å gjøre noe vilt.

Evaluering, som vi vanlig dødelige kaller det:

Here’s a crazy idea: hva med å sette sammen en gruppe engasjerte bransjemennesker til å evaluere årets event, og som samtidig kan bidra med å definere hva Gulltaggen bør være fremover? De finnes, jeg snakket med mange av dem før og etter prisutdelingen. På den måten kan vi som en samlet bransje igjen oppleve at magien av å være med på Norges viktigste digitale event fremdeles er tilstede.

NÅ ER DET VANSKELIG å måle seg med the crazy ones i PR- og reklamebransjen i storydoing og storytelling.

Men kanskje kan vi ha noe å lære. Så her er et helt spinnvilt forslag til mediebransjen:

Det er på tide å sette seg ned og snakke sammen. Og for eksempel bli enige om å drastisk redusere antall priser.

Både Gullruten, MBLs mediepriser og ikke minst Årets bilde kunne med fordel kuttet bort minst en tredjedel av prisene. For ikke å si halvparten.

IKKE FORDI DETTE er verdens viktigste sak. Eller fordi prisene betyr så mye for folk flest.

Men for at de fortsatt skal kunne bety noe for bransjen.

Med det samme kan vi også bli enige om at juryene fortrinnsvis bør drive med seriøst vurderingsarbeid og ikke satire.

Prisene er allerede komiske nok i seg selv.

Til toppen