I mars la Mediemangfoldsutvalget fram sin rapport. Hva den ender med av endringer, framstår nå som høyst uklart. Fra venstre: Kulturminister Linda Hofstad Helleland, utvalgsleder Knut Olav Åmås og utvalgsmedlem (samt NRK-sjef) Thor Gjermund Eriksen.
I mars la Mediemangfoldsutvalget fram sin rapport. Hva den ender med av endringer, framstår nå som høyst uklart. Fra venstre: Kulturminister Linda Hofstad Helleland, utvalgsleder Knut Olav Åmås og utvalgsmedlem (samt NRK-sjef) Thor Gjermund Eriksen. (Bilde: Lise Åserud / NTB scanpix)

Når Helleland snakker om «tempo i mediepolitikken», er det vanskelig å se. Og problemet er at det har skjedd mest der hvor det haster minst

KOMMENTAR: Etter snart fire år med Høyre i Kulturdepartementet, burde resultatet blitt mer enn halvferdige utredninger og utlysninger. 

Vi skal ha tempo i mediepolitikken, skriver kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) i en kronikk med enkelheter og oppramsinger i Dagens Næringsliv onsdag.

Diagnosen er forsåvidt riktig, med formuleringer som:

  • «Et mangfold av medietilbud er avgjørende for et velfungerende demokrati og for ytringsfriheten».
  • «Siden 2013 er nordmenns bruk av Netflix mer enn syvdoblet. Videoinnhold står nå for hele 70 prosent av bredbåndstrafikken i Telenors nett. 2,3 millioner nordmenn er nå på Snapchat».
  • «Og på fem år har avishusene mistet nær 2,7 milliarder kroner i annonseinntekter.»

 

Men når statsråden skal liste opp alt regjeringen har gjort, bærer det ikke like godt.

Ja, nullmoms for deler av de digitale nyhetsmediene kom på plass. Etter at stortingsflertallet høsten 2015 tvang Høyre og Frp til å gjennomføre dette.

Men dette er da også noe som burde ha vært på plass for lenge siden. Internett kom ikke for to år siden. 

På samme måte blir det rart å skryte av at at regjeringen innførte en «plattformnøytral pressestøtte». Det burde også ha vært like selvfølgelig.

Dessuten er det høyst diskutabelt hvor plattformnøytralt dette i realiteten er; ordningen er fortsatt utgavebasert og favoriserer gamle dagers medier.

 

Bortsette fra noen slike konkrete endringer, har Helleland og hennes forgjenger Thorhild Widvey brukt disse snart fire årene på langdryge utredninger og prosesser som nesten uten unntak aldri har valgt «raskeste vei mot mål».

Mediemangfoldsutvalget ble satt ned høsten 2015 og fikk hele 1,5 år på seg til å utforme fremtidens mediepolitikk. Svaret fra utvalget var ikke overraskende mer penger til bransjen.

I etterkant har kulturminister Linda Hofstad Helleland også nærmest avvist hele rapporten, skal vi tro dem som lyttet under Nordiske Mediedager i vår.

Utvalget har heller ikke fått se på mediepolitikken samlet: Framtidas NRK-finansiering ble satt ut til et eget utvalg, og en modell for kommersiell allmennkringkasting hasteleverte Mediemangfoldsutvalget en rapport på allerede sommeren 2016

 

Og der ligger kanskje de største paradoksene med Høyres mediepolitiske bragder:

Det har tilsynelatende hastet og skjedd mest for dem som trenger det minst.

Nå er det ingen tvil om at NRK-lisensen må erstattes av en fremtidsrettet ordning. Men det er ikke akkurat noen umiddelbar hast eller kritisk for drifta på Marienlyst. Til tross for at det slås alarm i NJ-brakka for den minste lille ting, er hovedbildet dette:

NRKs inntekter har bare fra 2005 til 2015 økt med 2 milliarder kroner. Med snart 6 milliarder til disposisjon har lille Norge trolig en av verdens sterkeste allmennkringkastere.

Og dét er i utgangspunktet et gode. Så fremst NRK ikke blir for sterkt, i konkurranse med kommersielle aktører som sliter tungt.

 

Den andre store TV-kanalen har det heller ikke manglet på hastverk for å «redde».

Omsider kom også nå før sommeren utlysningen for en kommersiell allmennkringkaster. Om den i teorien kan havne i Lillehammer, er det liten tvil om at det er TV 2 som er den reelle kandidaten. Og etter kutt på over 150 årsverk det siste året er det ingen tvil om at kanalen har utfordringer.

Men også her har de totale driftsinntektene vokst voldsomt - fra 1,7 milliarder kroner i 2005, til 3,7 milliarder i 2015. Og nær 4 milliarder i 2016.

Og når TV 2, Discovery og MTG rammes hardt av nye seervaner, digitalisering og internasjonal konkurranse, kan man også spørre seg om de har «sovet i timen».

Med digitale tjenester som rett og slett ikke er gode nok. Særlig når det kommer til salg av reklame utenfor den lineære virkeligheten.

 

Hvor er det at det virkelig brenner nå, da? Det er vanskelig å ikke peke på de tradisjonelle avishusene.

Rett nok har både lokalaviser, riksaviser og nisjeaviser til dels suksess på abonnement og brukerinntekter. Det gir for mange også økte opplagsinntekter.

Men for de aller fleste stuper likevel de samlede inntektene. Rett og slett fordi avisene de siste fem åra har mistet hele 2,7 milliarder kroner i annonseinntekter.

Og bare i fjor mistet avisene 1 milliard kroner, viste Medietilsynets rapport forrige uke.

Det er som Amedia skriver i sin høringssutalelse til Mediemangfoldsutvalgets nevnte rapport:

- Det er ikke oppslutningen om nyhets- og aktualitetsjournalistikken som er problemet, men finansieringen av den.

 

For når man skriver at det går så «bra» med norske lokalaviser, regionaviser og riksaviser, så er det gjerne fordi vi snakker om det som går best.

Alt tyder på at vi ikke har lagt de mørkeste stundene bak oss.

De minste lokalavisene har så «små økonomier» at utslagene i og for seg ikke blir så store her. Men for større medier som Aftenposten, Bergens Tidende og Adresseavisen vil det samlede fallet i annonseinntekter framover bli så stygt at det blir blodig.

Og for VG er det også en vanskelig pedagogisk oppgave å forklare at et mediehus med 300 millioner kroner i årlige overskudd, og 20 prosent driftsmargin første kvartal 2017, kanskje møter den aller bratteste knekken om noen år:

Dagens papiravis kommer til å bli borte - og her snakker vi om noe som i 2016 ga 1000 millioner av mediehusets inntekter på 1,7 milliarder kroner.

 

Hvordan politikerne kan hjelpe avisbransjen er det ikke noe enkelt svar på. Ikke minst fordi det er vanskelig å spå nøyaktig hvor og når det neste stupet virkelig kommer.

Fritaket for arbeidsgiveravgift framstår i dag som lite aktuelt, uansett hvem som ender opp med å styre Kulturdepartementet i høst. Frykten for å gi en hel bransje et så generisk og tilnærmet permanent fritak er betimelig.

Kanskje er det noe enda mer fleksibelt og målrettet avisbransjen trenger. For det som er sikkert, er at behovet for hjelp vil komme.

Og når det skjer i løpet av de neste åra, kan vi ikke politikerne bruke tre nye år på å utrede hva nødhjelpen skal bestå av.

 

Til toppen