HANS-CHRISTIAN VADSETH kommenterer plagiatavsløringene i norsk presse.
HANS-CHRISTIAN VADSETH kommenterer plagiatavsløringene i norsk presse. (Faksimile/Foto: First house)

Når vaktbikkja svikter: Hadde andre enn media sluppet så billig unna slike avsløringer?

KOMMENTAR: - Forskjellsbehandling svekker tilliten til sårt tiltrengte vaktbikkjer, skriver Hans-Christian Vadseth.

  • HANS-CHRISTIAN VADSETH, partner i First House og tidligere redaktør i blant annet Fædrelandsvennen, E24 og VG.

Innlegget er først publisert i Dagens Næringsliv (bak betalingsmur). 

DET BEGYNTE med en masseplagierende journalist i DN. Siden har det vokst på seg.

Nå har våkne lesere avdekket at kjente journalister som den hardtslående kommentatoren Håvard Nyhus, fagbladet Journalistens redaktør Helge Øgrim, Aftenpostens prisbelønte spaltist Kjetil Østli og NRKs Eirik S. Brødholt har bedrevet plagiat. Noen saker er gamle, noen nye.

TENK DEG OM noe lignende var avdekket innen en annen sektor av næringsliv eller samfunnsliv.

At ikke bare én direktør ved et sykehus, men fem fremtredende ansatte ved fem forskjellige helseforetak, hadde pyntet på CV’ene sine. Eller at det ble avslørt at ikke bare én prest, men tre eller fire fra ulike trossamfunn, hadde besøkt strippeklubber på fritiden.

To ting hadde skjedd nesten umiddelbart. Først hadde kommentatorer slått fast at dette er en ukultur som gjennsomsyrer ikke bare én enkelt virksomhet, men en hel sektor.

Når så mange saker er avdekket på kort tid, hvor mange lignende saker finnes da? Enkelttilfellene ville blitt satt sammen til et større bilde, og elendigheten hadde blitt malt med bred pensel.

Det andre som ville skjedd, var kravet om konsekvens. . Noen måtte tatt sin hatt eller sin håndveske og gått! Noe annet hadde, i medielogikken, vært vanskelig å tolerere.

ET SLIKT KRAV hadde kanskje ikke vært urimelig. Og medias detaljdekning av saken kunne nok la seg forsvare med at her må alle forhold på bordet.

Men da må vi også forvente at media gjør det samme når det er i egne rekker forseelsene skjer. Det har ikke skjedd. Redaktørenes holdninger til det som er avdekket er delvis unnskyldende, delvis bortforklarende.

Nå er det ikke snakk om en ukultur, men om «beklagelige enkeltsaker». Ingen redaktører (eller eiere i Øgrims tilfelle) har trukket konsekvenser som får arbeidsmessige konsekvenser for noen.

Daniel Butenschøn hadde allerede sagt opp i DN. Stiftelsen for en kritisk og uavhengig presse, SKUP, der Butenschøn var nestleder satt stille inntil Butenschøn selv tok den naturlige konsekvens og trakk seg fra styret.

Ingenting tyder på at Håvard Nyhus’ karriere som tøff kommentator i norske medier blir påvirket av plagiatet han gjorde seg skyldig i. Helge Øgrim sitter fortsatt trygt som redaktør av Norsk Journalistlags eget medlemsblad, Kjetil Østli får fortsette som spaltist i A-magasinet og i 25 prosent stilling i Aftenposten, og Eirik S. Brødholt får fortsette å tulle med folk på P3.

DETTE TYDER PÅ en avslappet holdning fra norske redaktører til det som er medias viktigste valuta: Troverdigheten. Og det vitner om en forskjellsbehandling til fordel for sine egne.

Testspørsmålet blir: Hadde media i noen annen sammenheng der slik uhederlighet var avdekket, oppført seg på samme måte?

Medias dekning av sakene har heller ikke vært preget av pågåenhet og vilje til å avdekke flere og nye forhold. Med unntak av DNs gjennomgang, er det ikke redaksjoner, men publikum som har stått for avsløringene. Synderne selv har fått levere utsagn som «Som en fylleflause», «Litt lånte fjær», «En glipp».

Hadde noen andre enn medias egne hadde fått slippe så lett unna?

ETTER AT KJETIL ØSTLIS plagiat ble avslørt, har heller ingen gått tilbake og spurt Aftenpostens sjefredaktør om han fortsatt er like sikker som han var 28. juli. Da uttalte Espen Egil Hansen til nettstedet Kampanje:

- Jeg tror ikke plagiat forekommer hos oss.

Ingen medier har fult opp og spurt om han fortsatt tror det. Ingen har spurt om den godtroende holdningen han gir uttrykk for, er utbredt blant norske redaktører, og en sovepute som gjør at plagiat har gått uoppdaget.

PLAGIET ER ÅPENBART brudd på god presseskikk. Derfor bør Norsk Presseforbunds generalsekretær Kjersti Løken Stavrum kjenne sin besøkelsestid.

Hun kan bruke sin initiativrett overfor PFU til å få behandlet Østlis plagiat, som er det ferskeste eksempelet.

Det ville avlive eventuelle gode, men ubekreftede rykter om at vennskap, kjennskap og tidligere arbeidssted ikke er bestemmende for vurderinger av presseetikk. Og det ville være et sunt signal om at plagiat i media i hvert fall får en liten, synlig konsekvens.

UANSETT OM SAKENE havner i PFU eller ikke: Plagiatsakene viser at media fortsatt behandler sine egne annerledes og bedre enn de behandler andre.

Det svekker tilliten til media, og legitimiteten redaksjonene trenger for å være samfunnets vaktbikkjer.

Til toppen