Ullevål sykehus tester rundt 300 helsearbeidere hver dag. De har opprettet et testsenter og callsenter på sykehusområdet. Covid 19, koronatest, korona test, prøve, Corona, koronasmitte, testutstyr.
Ullevål sykehus tester rundt 300 helsearbeidere hver dag. De har opprettet et testsenter og callsenter på sykehusområdet. Covid 19, koronatest, korona test, prøve, Corona, koronasmitte, testutstyr. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix)

DEBATT

Når vesentlighetskriteriet blir vesentlig

«For ganske nøyaktig 24 år siden startet matskandalen som kostet mange livet og påførte det britiske samfunnet generelt og britisk kjøttindustri og bønder spesielt store kostnader. Skandalen satte også nye standarder for risikokommunikasjon og bevisstgjorde oss på behovet for et tydelig skille mellom næringsinteresser og forvaltning. Hva kan den lære oss i dag?», skriver Oddveig Storstad.

  • ODDVEIG STORSTAD, sosiolog og førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

 

Fra det første BSE-tilfellet ble oppdaget i 1984 var det spekulasjoner om mulig smitteoverføring til mennesker. Britiske myndigheter valgte, i samråd med sine eksperter, å gå for «the best case» – det motsatte ville ha vært et mareritt for britisk kjøttindustri. Noe det likevel skulle vise seg å bli. 20. mars 1996 smalt det. Britisk storfekjøtt var ikke trygt å spise.

Oddveig Storstad, sosiolog og førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Oddveig Storstad, sosiolog og førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU. Foto: Jørn Adde

I situasjoner med manglende etablert vitenskapelig kunnskap skapes usikkerhet. Slike situasjoner gir myndighetene stort handlingsrom. Altså ikke ulikt dagens korona-situasjon. Er så lærdommen å alltid gå for det mest ekstreme scenariet? Velge skrekkscenariet og krisemaksimere maksimalt? Selvsagt ikke.

Parallelt med BSE-saken fikk vi i Norge flere tilfeller av skrapesyke på sau. Skrapesyke er i likhet med BSE en prionsykdom, men i motsetning til BSE var den godt kjent i over 250 år. Det var ingen indikasjon på at skrapesyke kunne smitte til mennesker.

Men media ga seg ikke – var det likevel mulig at mennesker kan smittes?

Myndighetene satte ned ekspertutvalg som heller ikke fant noen smitterisiko. Godt hjulpet av BSE-saken ble spørsmålet likevel gjentatt – er man helt sikker på at sauekjøtt er trygt? Resultatet ble en massenedslakting og destruering av fårekjøtt uten annen begrunnelse enn frykt for redusert forbrukertillit.

Frykten i befolkningen behøver ikke å være i samsvar med den reelle risikoen, noe skrapesyke-caset tydeliggjør. Den opplevde risikoen, eller rettere – forestillinger om folks opplevde risiko – må veies opp mot den reelle risikoen når politikk utformes, tiltak iverksettes og risiko kommuniseres.

Problemet i den situasjonen vi nå er i, er at vi ikke kjenner den reelle risikoen og at det er snakk om ulike risikoer – risikoen for å bli smittet, for å bli alvorlig syk og risikoen for å dø. I tillegg handler risiko om mer enn sannsynligheten for at hendelsen skal inntreffe, vi inkluderer gjerne også konsekvensen av hendelsen i vår vurdering av risiko. Sannsynligheten for at et fly skal falle ned er mikroskopisk, men om det skjer er konsekvensen fatal.

Ideene og oppfatningene om sikkert og usikkert skapes på så mange vis, og kan være basert like mye på sosiale konstruksjoner som på nøktern kunnskap. I dagens situasjon er det greit om journalistene i så stor grad som mulig søker nøktern kunnskap. NRK Debatten onsdag 18. mars var et godt eksempel på nettopp det. Budskapet var klart: Ja, mange kommer til å dø. Hvor mange vet vi ikke, men det beste anslaget vi har er 20.000 bare i Norge. Vi vet også nå at de aller, aller fleste av disse vil være mennesker som er godt voksne. Det er en sterk korrelasjon mellom alder og død. Slik var det før koronaen, slik er det nå og slik vil det også være etter koronaen.

Det norske myndigheter prøver å hindre, er at antallet som har behov for sykehusinnleggelse overstiger kapasiteten. Politiske vedtak fjerner ikke viruset, men vi kan minimere lidelsene ved å spre dette ut over en lengre tidsperiode. Et moderne velferdssamfunn er rigget for å gi alle helsehjelp og en verdig død når den tid kommer.

På samme måte som media søker å opprettholde journalistiske standarder i en krisetid, prøver myndighetene og vi som samfunn det samme. Men prisen kommer til å bli høy. Det er også lov å diskutere det – slik man gjorde i Debatten 19. mars. Korona-saken har mange perspektiver som alle er legitime, men som ikke kan pårope seg å representere den ene sannheten.

Søken etter sannhet bør ikke forveksles med Sannheten med stor S. Den finnes sjelden. Heller ikke i situasjonen vi nå er i. Det finnes med andre ord stor usikkerhet. Norske journalister bør også ta den lærdommen med seg inn i post-koronatiden: Alt kan ikke faktasjekkes og komme ut i andre enden med to streker under svaret.

Det som imidlertid gjør det lettere å håndtere stor usikkerhet er tillit, og her står norske journalister i spennet mellom tillit og blind lojalitet. Media skal formidle rådene fra myndighetene på en tydelig måte til innbyggerne, de skal selv overholde disse rådene – det skulle tatt seg ut om Nytt på nytt hadde publikum i studio – men de skal også drive kritisk journalistikk.

Vi lever i et demokrati og det skal vi også gjøre i krisetider. Skal dette fungere, er vi helt avhengig av at media er sin rolle bevist. De skal verken være mikrofonstativ for myndighetene eller for motstemmene.

Det er ingen motsetning mellom usikkerhet og vitenskap. Kanskje er det journalistene heller skulle ha fokusert på. Få fram usikkerheten – hva er det vi vet og hva er det vi ennå ikke vet? Er Frosta virkelig et bevis på at isolasjon stopper viruset? Hva skjer når Frosta nå lemper på isolasjonstiltakene? Hvilke omkostninger – sosialt og økonomisk – vil en slik strategi ha? Hvor lenge skal unntakstilstanden vare? Er det mulig at antallet døde blir like stort med full isolasjon som med den strategien myndighetene har valgt? Er det til og med mulig at antall døde totalt sett vil bli omtrent det samme uavhengig av hvilke tiltak man setter i verk?

Spørsmålene er mange – sikre svar færre. Bedre svar får vi neppe før vi har lagt pandemien mer eller mindre bak oss. For uavhengig av hvilken strategi vi velger, skal vi dit. 

I forskningen finnes det mange eksempler hvor bruk av en føre var-tankegang har gitt store negative konsekvenser for andre berørte parter. Midt i et slikt dilemma står vi i dag.

Kostnadene i Storbritannia etter BSE-saken rammet først og fremst kjøttindustrien. Håndteringen av koronoa-viruset handler om kostnader som vil ramme oss alle i lang tid. 280 milliarder er anslaget så langt. Noen vil rammes hardere enn andre og selv om viruset rammer blindt, vil ikke de økonomiske ettervirkningene gjøre det.

Om ettertidens fortelling blir at korona-epidemien var en helsekrise eller en økonomisk krise gjenstår å se.

Medias perspektiv på det som pågår er i høyeste grad med på å forme vår forståelse av hva dette egentlig handlet om.

Til toppen