- Er det slik vi vil at #MeToo skal være, spør Trygve Aas Olsen og svarer på Mina Ghabel Lundes bloggpost.
- Er det slik vi vil at #MeToo skal være, spør Trygve Aas Olsen og svarer på Mina Ghabel Lundes bloggpost. (Foto: Sturlason)

DEBATT: MeToo

Nei, det var ikke jeg som hang over Mina Ghabel Lunde og siklet på henne

- Jeg har faktisk aldri møtt Lunde. Så hva er problemet? Jo, at hun kan få noen til å tro at det var meg, skriver Trygve Aas Olsen.

  • TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk. Tidligere journalist og medieleder i blant andre Dagbladet, Journalisten og DN EtterBørs

 

Torsdag skrev Lunde en bloggpost om at hun som ung journalist ble sex-trakassert av en redaktør i «en av landets største nyhetsredaksjoner».

Det skjedde da Trond Giske var kulturminister og «en statsråd vi stadig intervjuet», skrev Lunde. Hvem er Mina Ghabel Lunde, spør du kanskje.

Vi googler henne. Nettopp, det er @fruhjorth! Hun som sluttet i Dagens Næringsliv etter å ha drevet anonym Twitter-kritikk av kolleger og sjefer.

Og hvem er den sjefsidioten som siklet på henne? Hvis hun intervjuet kulturministeren i DN, må hun ha jobbet på Etterbørs-avdelingen. Hvem var redaktør der?

Vi googler igjen: Etter børs redaktør. Og der dukker Trygve Aas Olsen opp. Kan det være ham? Redaktøren er like gammel som mora hennes, skriver Lunde.

Vi googler enda en gang. Joda, Olsen er 57 år. Det være han.

Likevel var det ikke meg, altså. Lunde jobbet ikke på Etterbørs da jeg var redaksjonssjef der, fra 2007 til 2011. Hun startet senere.

Men hvor mange av dem som googlet eller gjettet seg til at det var meg, dobbeltsjekket ved å lete seg fram til disse årstallene? 

Fra minalunde.no.

Mina Ghabel Lunde «blir kvalm», skriver hun, av Giske-dekningen. Jeg ble litt uvel jeg også, da jeg leste bloggposten hennes, som nå er delt over 40 ganger på Facebook.

Jeg kontaktet henne i et av kommentarfeltene. Slik forløp diskusjonen:

Trygve Aas Olsen: Det er mange sjefer i en stor nyhetsredaksjon. Når du ikke navngir noen, kaster du mistanke over flere. Har du tenkt over det?

Mina Ghabel Lunde: Det har jeg. Men så kom jeg på at sjefene i min bransje er svært tale- og skriveføre. Ikke minst er deres drivkraft og levebrød nettopp å opplyse og avsløre. Jeg slo meg derfor til ro med at de sjefene som har ren samvittighet står frem med sin uskyld, og samtidig støtter de mange kollegaene som i dag har takker meg for å skrive dette.

Trygve Aas Olsen: Jeg var redaktør på Etterbørs i DN fra 2007 til 2011, og jeg er vel omtrent på din mors alder vil jeg tro. Siden har det ikke vært noen mannlige sjefer der. Noen vet sikkert at du har jobbet på Etterbørs, og noen av dem igjen vil sikkert legge sammen to og to og tenke: «Aha! Det må være han Trygve Aas Olsen hun skriver om!» Og da mener du altså at det er mitt ansvar å stå fram med min «uskyld»? Har jeg forstått deg rett?

Mina Ghabel Lunde: Ikke ditt ansvar, men din mulighet.

Trygve Aas Olsen: Min mulighet til hva? Å befri meg fra en grunnløs mistanke? Her er du på syltynn is og jeg synes du skal forsøke å komme deg på trygg grunn. Jeg sender deg nå en venneforespørsel slik at jeg kan poste denne tråden på din side også.

Så var det slutt. Hun svarte verken på kommentaren eller venneforespørselen. Derfor må jeg gjøre som hun ba meg om: Stå fram med min uskyld.

 

Men er det slik vi vil at #MeToo skal være? Nå spør jeg ikke bare Mina Ghabel Lunde, men også pressekolleger som har likt og delt innlegget hennes:

Vil vi ha udokumenterte påstander om sex-trakassering fra «en redaktør» i «en av landets største nyhetsredaksjoner», som er «født samme år som min mor»?

På Lundes Facebook-profil ser jeg at den andre store nyhetsredaksjonen hun har jobbet i, i tillegg til DN, er NRK. Så da er det vel der idioten finnes.

Hvor mange redaktører, «gifte familiefedre», på min alder har NRK? Må alle dem som ikke har siklet på Lunde også stå fram med sin uskyld?

Nei, slik vil i hvert fall ikke jeg at #MeToo skal være. Og bare så det er nevnt: Jeg mener #MeToo er noe av det beste som har skjedd samfunnet vårt de siste åra.

 

Derfor er det så viktig at kampanjen ikke sporer av i den retningen Mina Ghabel Lunde dro den med sitt blogginnlegg.

Og derfor er det så viktig at vi har journalister og redaktører som vet hva som er god presseskikk når det gjelder identifisering:

  • Skal du identifisere en påstått sex-trakasserer, må navnet hans ha allmenn interesse.
  • Handlingene til personer med stor makt eller tillitsverv har størst allmenn interesse.

Trond Giske, Ulf Leirstein, Kristian Tonning Riise og Harvey Weinstein er personer hvis handlinger har allmenn interesse.

Felles for disse er også at de alle har innrømmet å ha opptrådt «upassende» og at misgjerningene deres er dokumenterte.

  • Skal du identifisere, må de upassende handlingene være alvorlige og dokumenterbare.

Hvis du derimot anonymiserer, må du gjøre det så grundig at ingen kan google eller gjette hvem det er. Mina Ghabel Lunde anonymiserte ikke godt nok.

 

Jeg forstår godt at debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten lot være å trykke Lundes innlegg i en spalte for mediekritikk, der hun iblant bidrar.

Her er to av Tornes’ argumenter, hentet fra Facebook:

«Ghabel Lunde skriver at mediene har egne Giske-saker, men hun har ikke vist frem noen saker som ligner på Giske-saken. … Det står også at mediene vet om saker som er styggere enn Giske-saken. Da må vi vite hvilke saker det er og om sammenligningen er relevant opp mot Giske-saken.»

Som spaltist i Aftenposten må Lunde altså følge normale krav til dokumentasjon og presseetikk. Det skjønner hun ikke:

«… det er underlig at det - til meg som spaltist - stilles krav til dokumentasjon av personlige erfaringer, generelle observasjoner og inntrykk, i en tekst der ingen er navngitt.»

Men slik er det altså: Journalister kan ikke publisere udokumenterte påstander om sex-trakassering, om de er aldri så personlige.

I hvert fall ikke når mistanken treffer meg, og alle NRK-redaktører på min alder.

Til toppen