Nettavisen-journalist Bjørn Vegar Digre.

#MinMetode

Nettavisen-journalist Bjørn Vegar Digre: – Det å hele tiden skulle snakke om å sette dagsorden blir litt jålete

Sportsjournalist i Nettavisen, Bjørn Vegar Digre, forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få helt vanlige journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det sportsjournalist i Nettavisen, Bjørn Vegar Digre, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Jeg vil heller slå et slag for å skrive godt om de ikke fullt så viktige tingene i livet. Det å hele tiden skulle snakke om å sette dagsorden blir litt jålete. For all del - det er nok av journalister som kommer med store og gode saker som faktisk setter dagsorden. Men veldig mye av det som skrives handler jo ikke om å sette noe dagsorden. 

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Det å kunne stille «dumme» spørsmål. Jeg tror det er mange gode svar som har kommet etter et spørsmål som føltes dumt å stille. 

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Tja. I en så bred og variert bransje er det vanskelig å skulle peke ut noe. 

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Breaking. Jeg liker tempoet når ting skjer raskt. Dessuten mener jeg lange saker har et ufortjent godt rykte. Gi meg heller en kort og presis sak i stedet for unødvendig lange reportasjer der det melkes ut den ene pompøse setningen etter den andre. Når det er sagt så likte jeg veldig godt A-magasinets serie om Freddy Hulback. Den var strålende!

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Spesielt banebrytende er det vel ikke, men jeg har fått øynene opp for å bruke Instagram. Både for å plukke opp rene nyheter og ideer til mer tidløse saker. Noen ganger føles det som at det er en hårfin grense mellom research og stalking, men det får så være. Dessuten er det fint for å komme i kontakt med folk. 

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Jeg er ingen stor «networker», men tenker at du kommer langt med litt folkeskikk. Om du behandler kildene på en god måte første gang, så kan det jo fort hende at de tar telefonen også neste gang du ringer.

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Opptrer du ryddig som journalist, så vil nok det meste gå greit. Om det likevel skulle bli trøbbel, så er det lurt å ikke ta det personlig, men heller se om det faktisk er noe hold i kritikken. Det meste løser seg vel med en god prat og en dose ydmykhet.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Det var ikke en sak jeg dekket personlig, men som vaktsjef jobbet jeg en del med Marokko-saken før jul. Det kommer jeg nok ikke til å glemme med det første.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– Er det så store misoppfatninger da? Er vi ikke akkurat så selvopptatte som folk tror vi er, da?

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Nei. Jeg tror ikke jeg er den eneste som oppdaget misforståelser under en sitatsjekk. La sitatsjekken være et nyttig verktøy for journalist og kilde, men ikke la det skli ut til å være en ren omskriving av saken. 

Powered by Labrador CMS