Nicolai Tangen (på storskjerm) presenteres som ny sjef for Oljefondet, her med sentralbanksjef Øystein Olsen. Til høyre er sjefredaktør Magne Lerø i Dagens Perspektiv.
Nicolai Tangen (på storskjerm) presenteres som ny sjef for Oljefondet, her med sentralbanksjef Øystein Olsen. Til høyre er sjefredaktør Magne Lerø i Dagens Perspektiv. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix og Ole Alexander Saue)

DEBATT

Nødvendig hemmelighets­kremmeri

«Må journalister, jurister og politikere ha det inn med teskje? I offentlig sektor må en som regel tilby hemmelighold for å få tak sjefene på øverste hylle. Slik fikk Øystein Olsen kapret Nicolai Tangen», skriver Magne Lerø.

  • Endret
  • MAGNE LERØ, ansvarlig redaktør i Dagens Perspektiv.

Når man med viten og vilje gjør en feil en mener er nødvendig, er en forberedt på at det kan bli litt bråk. Men ettersom målet helliger midlene, regner en med at en vil slippe greit unna med det. 

Slik er det med Øystein Olsen og styret i Norges Bank når det gjelder ansettelses av Nicolai Tangen. Øystein Olsen visste han tok en spansk en, eller for å si det med jusprofessor Jan Fritjof Bernt, han brøt loven, da han ikke førte Nicolai Tangen opp på en offentlig søkerliste. 

Slike lovbrudd er på nivå med brudd på Arbeidsmiljøloven som noen hundre ledere i helsevesenet begår daglig. Det er nødvendig for å få vaktlister til å gå opp slik at pasienter får det tilsyn de har krav på. 

Arbeidsmiljøloven avspeiler ikke virkeligheten når det gjelder arbeidstid. Slik er det også når det gjelder ansettelse av toppsjefer i offentlig sektor.

I 2016 skulle de ansette visesentralbanksjef i Norges Bank. Fire søkere meldte seg. Bare Egil Matsen, professor i sosialøkonomi, sto åpent fram. Tre var anonyme. Da det ble bedt om innsyn, trakk to av dem seg. Om det to som trakk seg var de beste, vet vi ikke noe om.

Kommuner kan forteller at inntil en fjerdedel av søkere til rådmann- og direktør-stillinger, trekker sin søknad når de ikke får anledning til å være anonyme.

I 2009 da Svein Aaser var styreleder ved Nasjonalmuseet, nektet han å offentliggjøre søkerlisten. Siden den tid er reglene strammet inn. 

I 2018 ble Anita Krohn Traaseth kritisert for at hun hadde ansatte flere ledere i Innovasjon Norge uten at stillingene var lyst ut. Noen mente det var brudd på loven, andre at det var på kant med loven. Hun slapp greit unna med det.

I 2017 var det ingen som søkte den ledige stillingen som dommer i Høyesterett. Da kunne de i hemmelighet finne den de ville ha. 

Daværende kulturminister, Anniken Huitfeldt, var ikke fornøyd med søkerlisten til stillingen som direktør for Kulturrådet. I det skjulte fortsatte de å lete og overtale. Anne Aasheim dukket opp på søkerlisten. Dagen etter ble hun ansatt. Ansettelsen var i realiteten foretatt da søkerlisten ble offentliggjort.

Slik skjedde det også da Siri Hatlen ble direktør ved Oslo Universitetssykehus, Sigrun Vågeng ble sjef i Nav, Christine Meyer sjef for SSB og Thor Gjermund Eriksen ble ansatt som kringkastingssjef. 

Metoden var en litt annen i NRK. Der satte de ikke en søknadsfrist. Da kunne hodejeger Åge Petter Christiansen og styreleder William Nygaard få Thor Gjermund Eriksen på kroken før søkerlisten ble offentliggjort.

Når det gjelder ansettelse av ny sjef for Oljefondet, hadde Øystein Olsen fire muligheter. Ansette den best kvalifiserte som hadde søkt stillingen. Lyse stillingen på nytt i håp om å få flere å velge mellom. Med ny utlysning sier en i realiteten at det er tvil om de som har søkt er gode nok. 

Den tredje muligheten er å la hodejegeren sammen med ansettelseskomiteen jobbe videre for å finne den de vil ha etter at søknadsfristen er ute. Når saken i realiteten er avgjort, kan en offentliggjøre søkerlisten med den som skal ansettes. Det fjerde muligheten er å la den som skal ansette være anonym på søkerlisten.

Øystein Olsen kunne sannsynligvis har valgt denne siste metoden. Men han kunne risikert et krav om innsyn. Det kan være Nicolai Tangen stilte som krav at han kun ville stå på en søkerliste til styret i Norges bank.

Det kunne fått negative økonomiske konsekvenser både for Tangen, investorer og medarbeider i fondene han styrer, om det ble kjent at han var på vei ut. Derfor ville han ha mulighet til å møte eventuelle rykter med «Ja, det stemmer at jeg er blitt kontaktet, men jeg har ikke søkt stillingen». 

Olsen mener han har skutt gullfuglen. Han ville ikke unngå at den fløy vekk på grunn av faren for lekkasjer. I ettertid ser muligens Olsen at han kunne unngått kritikk ved å ha offentliggjort søkerlisten dagen før styremøtet. På denne listen kunne Nicolai Tangen vært anonym. 

Realiteten hadde blitt den samme. Offentligheten hadde ikke fått vite at styret vil ha en rotekte og søkkrik hedgefondsforvalter med selskaper i skatteparadis til å forvalte Oljefondet.

Intensjonen med at navn på søkere skal offentliggjøres, er at offentligheten skal ha anledning til innsyn før ansettelse. Slik sett burde Tangens navn vært kjent på forhånd. Da kunne vi fått debatten om han er rett person til å lede Oljefondet på forhånd og ikke i ettertid. 

Slikt går det an å drømme om. Det vil aldri skje. Vi er ikke i politikkens og forvaltningens verden når en jakter sjefer i et marked der diskresjon er en dyd. 

De som er best kvalifiserte til toppjobber vil normalt ikke signalisere at de er på vei ut ved å figurere på en offentlig søkerliste. Det er et minus i karrieren å søke stillinger en ikke får. Det svekker dessuten den posisjonen man er i ved å signalisere at en foretrekker en annen jobb enn den man har. De beste melder seg ikke ledig på torget ved å søke stillinger.

Kravet om offentlige søkerlister gjør at det offentlige må betale hodejegere flere hundre tusen for å lete fram de som kan være aktuelle. Ofte blir ansettelsen realiteten avgjort i hemmelighet. Slik er verden. 

Vil en ha tak i de beste, må en tilby anonymitet. Det trenger en ikke hvis en nøyer seg med ledere som er gode nok. 

Olsen har gjort en formell feil. Kanskje regnet han med at feilen fikk passere i applausen over hvem han hadde kapret. Lenge så det ut til at det var tilfelle. Dagens Næringsliv skrev om det, men det var få som så seg tjent med å bruke storslegge på Øystein Olsen som hadde skutt selveste gullfuglen.

Til toppen