- TORSTEIN SALTVEDT, programvareutvikler. Opprinnelig publisert på egen blogg
På grunnlovsdagen publiserte Rettspraksis.no tusenvis av rettsavgjørelser fra Høyesterett som tidligere bare var tilgjengelige mot betaling.
Da ble de saksøkt for å ha krenket opphavsretten til den allmennyttige og statlig styrte stiftelsen Lovdata, som fikk medhold hos Byfogden dagen etter, uten at Rettspraksis.no fikk presentert sin side av saken. Rettspraksis.no har siden anket kjennelsen og bedt om muntlige forhandlinger.
Om Lovdata skulle vinne frem har vi ikke en åpen digital rettsstat i Norge.
Offentlighetsprinsippet og Lovdata
Det er et helt grunnleggende prinsipp i en rettsstat at borgerne må ha mulighet til å sette seg inn i gjeldende lover og regler. Dette inkluderer rettspraksis - hvordan lovene faktisk tolkes - og den viktigste kilden til rettspraksis er Høyesterett sine avgjørelser.
Disse avgjørelsene er bare offentlig tilgjengelige i et år på Lovdatas nettsider før de skjules bak betalingsmuren.
Lovdata ble stiftet i 1981 av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet i Oslo. Formålet til den allmennyttige stiftelsen skal være å «opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon”».
Stiftelsen skal være selvfinansierende, og det er derfor betalingsmuren er til stede.
Styret til stiftelsen skal etter vedtektene bestå av representanter fra Stortinget, Justisdepartementet, det Juridiske fakultet (ved UiO), Dommerforeningen og Advokatforeningen.
Siden statens representanter utgjør et flertall av styret er stiftelsen i utgangspunktet omfattet av offentlighetsloven, men det gjøres unntak for virksomheter som «hovedsakelig driver næring i direkte konkurranse med og på samme vilkår som private».
Lovdata mener at de ikke er omfattet offentlighetsloven, og hovedregelen om gratis innsyn, på grunn av dette unntaket.
Men det mest naturlige er å komme til samme konklusjon som jusprofessor og ekspert på offentlighetsloven Jan Fridthjof Bernt.
Han har uttalt at Lovdata må sees på som «et redskap for offentlig formidling av rettsmateriale som stilles til rådighet for det», og dermed bør være omfattet av loven.
Det er i balansen mellom den selvfinansierende driften til Lovdata, og publikums rett til innsyn i domstolene, at vi finner grobunnen for konflikten mellom Lovdata og Rettspraksis.no.
Konflikten med Rettspraksis.no
I takt med den teknologiske utviklingen har Lovdatas rolle og ansvar utviklet seg, og Lovdata har siden 2001 fått ansvaret for å gi ut Norsk Lovtidend, hvor staten annonserer lover og forskrifter.
Mer enn det trenger man egentlig ikke å vite for å kunne konkludere med at Lovdata bør være omfattet av offentlighetsloven.
Når Lovdata hevder at de har opphavsrett til lover, forskrifter og rettsavgjørelser som ligger på Lovdata.no gjennom åvl § 43, til tross for at disse dokumentene er unntatt vern etter åndsverksloven, er det fort gjort å la seg forvirre over jussen hvis man ikke har et fokus på det prinsipielle.
Et godt utgangspunkt kan man finne i vedlegg til Lovdatas egne stiftelsesdokumenter, hvor man kan lese at:
«De skrevne rettskilder er, med unntak av litteraturen, produkt av offentlig virksomhet, og kan sies å være en del av vår felles eiendom. Det må være et mål å gjøre dem tilgjengelig til lavest mulig kostnader, og på en måte som er i tråd med de norske rettskildeprinsipper.»
Det er her Lovdata svikter.
Stiftelsen har ikke noe reelt tilbud til privatpersoner som ønsker tilgang til Lovdata Pro, hvor man kan finne alle høyesterettsdommene. Om mannen i gata ønsker å bli kunde er det billigste alternativet på 12 500 kr. eks. mva. listet under «Bedrifter».
Det er dette problemet Rettspraksis.no har løst, enkelt og greit ved å gå på biblioteket, kopiere Høyesterettsavgjørelser som ble publisert på CD-er og DVD-er utgitt av Lovdata på 2000-tallet, og så gjøre dem gratis tilgjengelig på sitt nettsted.
Når Lovdata velger å gå til rettslige skritt mot Rettspraksis.no for å begrense adgangen til rettsavgjørelser, så er det i strid med stiftelsens eget verdigrunnlag om å gjøre rettsavgjørelser tilgjengelige til lavest mulig kostnad.
Selv om Lovdata med kronglete juridisk teori skulle kunne påberope seg opphavsrett til databasen over rettsavgjørelser, så har de som oppgave å formidle denne informasjonen til publikum.
Borgernes evne til å sette seg inn i sin egen rettsstilling må selvfølgelig veie tyngre enn Lovdatas behov for selvfinansiering.
Det er i det hele tatt vanskelig å forstå at inntekstgrunnlaget til Lovdata skal være truet av Rettspraksis.no, når de ikke har noe tilsvarende tilbud til privatpersoner.
Lovdata drives i strid med regjeringens politikk
Regjeringens politikk på området, som man kan lese i Digitaliseringsrundskrivet, er krystallklar. Offentlige virksomheter skal tilrettelegge for gjenbruk og viderebruk av informasjonen de besitter, og dette er politikk som har bred støtte på Stortinget. På denne måten skal man oppnå demokratisering, gjennomsiktighet, innovasjon og effektivisering, .
For å legge til rette for dette har Direktoratet for forvaltning og IKT utviklet en egen Norsk Lisens for Offentlige Data, og på nettsiden data.norge.no finner man en stor oversikt over åpne datasett fra det offentlige.
Rettsinformasjon som lover, forskrifter og rettsavgjørelser - den viktigste offentlige informasjonen vi har - glimrer med sitt fravær.
Da er det åpenbart at noe har gått riv ruskende galt med tilgjengeliggjøringen av rettsinformasjon i Norge.
