ROBIN WIGGLESWORTH er US markets editor i Finanial Times.
ROBIN WIGGLESWORTH er US markets editor i Finanial Times. (Foto: Financial Times/faksimile FT.com)

Norsk Financial Times-redaktør: «Her blir det sett på som god presseskikk å gi mest mulig kreds til andre»

MEDIEKRITIKK: Men slik er det ikke i Norge, konstaterer Robin Wigglesworth. Han etterlyser oppvask og bedre sitat-kultur.

- Nå siterer ikke vi så mange andre aviser, men når vi gjør det, skal vi være veldig tydelig på hvor det kommer fra. Slik vi gjør med alle andre kilder.

- Og hvis vi siterer andre aviser, så skriver vi det etter hver opplysning og sitat i saken. Ja, det blir mye «according to...» - men det blir i hvert fall rett og vi er 100 prosent sikre på at alle kildehenvisninger er korrekte, sier Robin Wigglesworth.

Han er «US markets editor», eller finansredaktør for USA, i nyhetsgiganten Financial Times.

Avisa som nettopp ble solgt til japanske eiere, og som er en av verdens mest anerkjente medier.

Wigglesworth er født og oppvokst i Norge, navnet stammer fra hans engelske far.

Og det har vært mest engelsk på han:

Først journalistikk og internasjonale relasjoner på anerkjente universiteter i London. Så en liten tur hjem for to år som Norden-korrespondent for Bloomberg.

Siden 2008 har han jobbet for Financial Times i både De forente Arabiske Emirater, London - og nå New York.

Medier24 kjører i august en miniserie om mediekritikk og norsk presses opprydding etter «plagiatsakene» denne sommeren.

Først ut var Elin Ørjasæter. I dag intervjuer vi den norske FT-redaktøren Robin Wigglesworth.

Overrasket over DN-saken

Men i sommer har Wigglesworth vært hjemme på ferie, og var i Norge da plagiatavsløringene om Dagens Næringsliv ble rullet opp for noen uker siden.

Og avsløringene var litt overraskende, sier han til Medier24:

- En enkelthendelse er ikke så uvanlig. Men det som overrasket meg, er at Butenschøn hadde gjort dette før. Han ble tatt for regelrett plagiat i Morgenbladet, og så får han seg jobb i DN og kommer inn i SKUP-styret. Det høres for meg ganske utrolig ut.

- DN burde ha unngått dette, mener du?

- En feil kan skje alle aviser, og man skal jo til en viss grad stole på journalistene sine. Men Google fantes jo i 2007 da han gikk til DN. Det er greit at man skal tilgi og gi nye sjanser, men man bør ikke fortsette å jobbe som journalist etter slike saker, mener Wigglesworth.

Han synes imidlertid at DN nå løser saken godt: Rydder opp, sjekker saken og offentliggjør funnene sine.

Slik man gjerne gjør i USA etter slike skandaler. I et land der pressen fortsatt snakker om Glass og Blair, to journalister som for noen år siden ble tatt for plagiat og juks. Stephen Glass i 1998 for The New Republic, mens Jayson Blair i 2003 ble avslørt som plagist i hans jobb for The New York Times.

- Den saken snakker vi jo fortsatt om i USA, når vi snakker om plagiat og juks i pressen. Nå gjør DN det skikkelig, slik Times også gjorde den gang. De trykket blant annet en artikkel på 7000 ord på forsida, og skrev om det som et lavmål i avisas historie.

- For aviser som lever av et renommé og kredibilitet, er dette selvsagt enormt skadelig. Derfor har vi veldig grundige faktasjekker, og rutinene er kanskje litt «sinnssyke» for en som er vant med norske forhold, sier Wigglesworth.

«Skammelig uten ordentlig oppvask»

FT-redaktøren har også deltatt litt i den norske debatten på twitter, senest etter Hans-Christian Vadseths kommentar forrige uke:

Og overfor Medier24 utdyper Wigglesworth sitt syn slik:

- Pressen liker å skrive om at du ikke kan stole på meglere og politikere, men når du ser på undersøkelser over yrkesgruppers troverdighet kommer journalister allerede langt nede. Det blir ikke bedre av å ikke ta slike saker alvorlig. Hadde dette vært en annen bransje eller kultur, ville pressen kastet seg over det med en gang.

- Betyr det at noen flere burde fått sparken, handler det om slike konsekvenser? Og ville det skjedd i USA?

- Det er ikke gitt at redaktører eller andre hadde fått fyken her, det kommer an på sakens omfang og alvorsgrad. Men journalisten hadde selvsagt ikke fått jobbe mer i avisa. Og hvis vi hadde oppdagt at noen kunne gjort dette over mange år, ville det selvsagt blitt rabalder, mener Wigglesworth.

- Juks og plagiat tas nok enda mer alvorlig i amerikansk presse. Det er en del år siden Blair og Glass, men det er fortsatt en viktig del av historien til yrket, som folk snakker om og får høre på journalistskoler.

- Bedre kildehenvisninger

Men hva bør en slik opprydding bestå av? Når vi snakker om plagiater, er det rett og slett alt for dårlige kildehenvisninger, mener Wigglesworth.

- Det er bekymringsverdig. Norsk presse har ikke en journalistikk i krise, men det hadde vært bra med litt oppvask på hvordan man gjør kildehenvisninger.

- Ta for eksempel utenriksjournalistikk: Når jeg kommer til Norge leser jeg en del norske aviser, og de har selvsagt ikke ressurser til å dekke hele verden. Da er du avhengig av andre medier, og det er veldig viktig å sitere korrekt.

Men da er veien kort fra inspirasjon til kopiering og plagiat, mener Wigglesworth. Særlig hvis det er mangelfulle henvisninger:

- Ofte finner du i femte avsnitt av en lang artikkel en liten setning som sier «ifølge New York Times». Det er rett og slett ikke godt nok. Folk skjønner at man lener seg på andre aviser, og kildehenvisninger styrker bare saken, mener FT-redaktøren.

Som altså er vant til å skrive inn kilde etter hver eneste setning, opplysning eller sitat.

- Ser du mye stoff som er åpenbart inspirert av amerikanske aviser eller kanskje ditt eget medie?

- Det er ikke noe jeg går rundt og leter etter, og det er jo enormt mye journalistikk i verden. Det er også noen norske aviser som betaler for å få materialet vårrt.

- Er det noe flere aviser bør gjøre: Kjøpe stoffet i stedet for å nesten-kopiere det?

- Det kan være, men syndikeringsavtalene koster også ofte en del. Men om du har begrensete ressurser, kan du kanskje sitere noe - og så ta en telefon eller to selv, i det minste. For å gjøre litt journalistikk på det, sier Wigglesworth.

Og ja; At Financial Times blir kopiert ute i verden er klart, understreker han. Men det er ikke alltid avisa går etter tyvene.

Store aviser får gjerne en regning i posten, men alle verdens bloggere og små aviser er det vanskelig å holde øye med.

Mye lesing, mye innhold - og veldig mye vinklet?

Robin følger fortsatt godt med i hjemlandet, og beskriver Norge som et særdeles avislesende land.

- Og så er det mange aviser der. I England er det for eksempel ingen byer på 20.000 innbyggere som har sin egen avis. I Norge kan en by til og med ha to!

Flere mediehus er også langt framme digitalt, mener Wigglesworth.

Og selv om de færreste når amerikanske redaksjoners faktasjekk til knærne, er det gode aviser og medier i Norge.

Men kanskje skal de produsere litt mindre stoff:

- Norsk presse kommer nok aldri til å kunne faktasjekke på samme måte som store, internasjonale giganter gjør. Men mange produserer også enormt mye innhold. Kanskje de skal produsere litt mindre, litt saktere og bedre for å gjøre jobben litt grundigere?, spør FT-redaktøren seg om.

Foruten bedre kildehenvisninger, kunne han gjerne også ønske seg mer tall, flere kilder til statistikk og litt mindre ekstreme vinklinger.

- Noen ganger er det så sterke vinklinger at det er på grensen til å være feil. Jeg liker tall og data som underbygger argumentene i en sak, slik at det ikke «bare» blir talking heads. Flere stemmer gjør også en sak bedre, sier Wigglesworth. Og legger til:

- Men noen ganger virker det som om norsk journalistikk bryr seg mer om den gode sak enn den riktige saken.

Til toppen