Bernt Olufsen, mediekritiker.
Bernt Olufsen, mediekritiker. (Foto: Erik Waatland)

DEBATT

Norsk presse bør kvitte seg med den sær-svorske talestrek-journalistikken

«Det finnes ikke noen indirekte sitater. Et sitat er et direkte sitat, gjengitt helt presist. Norsk Presseforbund bør ikke legitimere omtrentlige standarder for journalistikk», skriver Bernt Olufsen.

Det er mye bra i Kildeutvalgets rapport, men noen av forslagene vil forlenge den uklarhet som preger norsk offentlighet med hensyn til gjengivelse av sitater.

En indirekte gjengivelse av hva noen sier eller skriver, er som regel en sammentrekning av meningsinnholdet. En beskrivelse av hva noen mener. Et referat av flere utsagn. Hva tale-streken har å gjøre i slik sammenheng er egentlig ubegripelig for folk flest – trolig også for mange journalister.

Bernt Olufsen (65)

Spaltisten Bernt Olufsen skriver om mediekritikk i Medier24.

Han har en lang pressebakgrunn og har bekledd en rekke jobber på toppnivå i mediene – alt fra å være sjefredaktør i VG til å ha bekledd rollen som styreleder i Polaris Media – i tillegg til en rekke internasjonale verv.

I vårt skriftspråk er en strek i en tekst uttrykk for et bindemiddel, en pause for tanke eller et signal om viktighet. Bindestrek, tankestrek og understrekning.

Da jeg kom inn i mediebransjen for over 40 år siden florerte talestreker i journalistikken. Det var et virkemiddel som tillot omtrentlighet i journalistikk, journalister kunne ikke stenografere for presise sitater. I tittelsetting var talestreken et hjelpemiddel for å oppnå linjefall. I kriminaljournalistikken en måte å uttrykke politiets mistanke på i svært konstaterende form.

Lite å være stolt over her, egentlig. Heldigvis er bruken av talestrek betydelig redusert de senere år. I dag bærer nesten alle mennesker med seg en smarttelefon som gjør opptak mulig for presis gjengivelse av sitat.

Hvis pressen kvittet seg med talestrek-journalistikken og heller konsentrerte seg om historiefortelling, beskrivelse av faktum, referat av meningsinnhold og korte, direkte sitater brukt som dokumentasjon, vil journalistikken få høyere kvalitet. Den vil oppleves som mer engasjerende og tillitvekkende for publikum.

At pressen oppleves å være tuftet på åpne faglige standarder og et godt etisk regelverk er avgjørende for tilliten til journalistikk. Etter VGs faglige havari med fremstillingen av Trond Giske i nattlig dansevideo var det nødvendig med en kritisk gjennomgang av arbeidet med kildene. VGs selvkritiske gransking og rapporten fra Norsk Presseforbunds kildeutvalg er unike bidrag til denne.

Utvalgslederen, Sven Egil Omdal, understreket flere ganger under presentasjonen av rapporten at jobben ikke er gjort med dette. Jobben må gjøres lokalt og under ansvaret til hver enkelt redaktør.

Pressens arbeid med kilder er komplisert, og i noen tilfeller vanskelig for publikum å forstå. I rapporten tegnes det naturlig nok et bredt sammensatt bilde av pressens kildebruk.

  • Hvorfor verner man kilder som bryter samfunnsreglene?
  • Hvem skal få fremsette påstander anonymt?
  • Hva slags innhold kan ha en anonym avsender?
  • Hva er upublisert materiale?
  • Eller et sitat?
  • Hvilke rettigheter har jeg i møte med journalister?
  • Hva er klare premisser for et intervju?
  • Hvorfor er vanlige folk underrepresentert som kilde til nyheter?
  • Hvilke bindinger har journalister til andre?
  • Hvem skal vi stole på?

Spørsmålene folk stiller seg er mange. Her har pressen et enormt klargjøringsarbeid foran seg. Et arbeid som må gjøres av den enkelte redaktør. Det er ikke tilstrekkelig bare å henvise til Vær Varsom-plakatens nokså generelle bestemmelser, enten de er gamle eller nye. Hvert medium bør utvikle en egen, enkel veileder – gjerne som en app, foreslår utvalget – til brukere og kilder. Her bør også retningslinjene for redaksjonens bruk av anonyme kilder offentliggjøres. Av uforståelige grunner holder enkelte redaksjoner informasjon om dette tilbake overfor sitt publikum.

Et etisk regelverk som Vær varsom-plakaten bør utformes så bestandig som mulig, slik at det ikke blir behov for hyppige og situasjonsbestemte endringer. Likevel er det kanskje nå på tide å se på en modernisering av hele kapitel 3, om forholdet til kildene. Flere av formuleringene i den eksisterende plakat er ikke imponerende klargjørende i dagens mediekontekst.

Derfor foreslår utvalget hele seks endringer i Vær varsom-plakaten:

– 3.1: Her foreslår utvalget et tillegg om at «Personkarakteristikker og udokumenterbare påstander bør ikke fremsettes anonymt». At personkarakteristikker basert på anonyme kilder er problematisk har jeg (i likhet med Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik og Gerd-Liv Valla) erfart flere ganger. Men er det «udokumenterte» eller «udokumenterbare» påstander som ikke kan fremsettes anonymt?

Det er liten tvil om at fravær av anonyme kilder til nyhetsjournalistikk vil kunne representere en stor skranke for opplyst samfunnsdebatt. Et levende demokrati er avhengig av lekkasjer. Men det kan være aktuelt å stille krav om at anonym kildebruk begrenses til opplysninger av faktisk art. Skal det være et krav om at vedkommende er primærkilde? Eller kan sekundærkilder aksepteres hvis det fremvises annen dokumentasjon? Hvor mange kilder kreves? Her er det flere spørsmål som må avklares i den enkelte redaksjons retningslinjer.

– 3.3: Lex «Sofie». Handler om å gjøre premissene klare i intervjusituasjonen eller kontakten med kilder. Her ønsker utvalget å legge til rette for skjønnsmessig vurdering av rutinerte og urutinerte kilder. Et tillegg om at opptak av samtaler varsles. Og at «I kontroversielle saker bør urutinerte kilder gjøres oppmerksom på muligheten for sitatsjekk».

Her vil det være helt åpenbare behov for lokale tilpasninger og vurderinger fra den enkelte redaktørs side.

– 3.6: Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet «har ingen utenforstående rett til å få utlevert upublisert materiale». En mer klargjørende formulering, som også gir den enkelte redaktør rett til selv å vurdere spørsmålet i samråd med sine kilder.

– 3.7: Om sitatpraksis. Forslaget fastslår at «Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser i indirekte sitater. Direkte sitater skal gjengis presist».

Her mener jeg det er uheldig å operere med et begrep som «indirekte sitater». De eksisterer nemlig ikke.

– 3.8: Her kommer utvalget med en høyst betimelig innskjerping overfor de mektige kilder som omgir seg med en hærskare av kommunikasjonsrådgivere og alle mulige stengsler for direkte kommunikasjon mellom journalist og kilde. Forslaget understreker at «Kildens rett til sitatsjekk er personlig, og begrenset til korrigering av faktiske feil». Dessuten et nytt tillegg om at «Som hovedregel tilbys ikke sitatsjekk når svaret er avgitt skriftlig».

Utmerkede endringsforslag fra utvalgets hånd.

– 3.9: Om å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Forslaget maner til særlig hensyn overfor urutinerte kilder og til å utvise særlig aktpågivenhet ved bruk av sosiale medier som kildegrunnlag.

Dette er også klare forbedringer. Løsningen på medienes påståtte tillitskrise handler mye om å tegne et tydeligere skille mellom etisk forankret journalistikk og alle uverifiserte påstander som verserer i sosiale medier.

Til toppen