Fra venstre: Ap-leder Jonas Gahr Støre, politisk redaktør Kjetil Bragli Alstadheim i Dagens Næringsliv, VG-sjef Gard Steiro og nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen i Aftenposten under en åpen debatt om medienes dekning av #metoo-sakene i de politiske partiene i Kulturhuset i Oslo onsdag kveld.
Fra venstre: Ap-leder Jonas Gahr Støre, politisk redaktør Kjetil Bragli Alstadheim i Dagens Næringsliv, VG-sjef Gard Steiro og nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen i Aftenposten under en åpen debatt om medienes dekning av #metoo-sakene i de politiske partiene i Kulturhuset i Oslo onsdag kveld. (Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix)

KOMMENTAR

Norsk presse trenger ingen kunstig gjennomgang av #MeToo-dekningen. Vi trenger journalister og redaktører som faktisk går i seg selv

De siste uker har vist at det virker å varsle. Mediene har gjort jobben sin. Men har de jobbet for hardt - og skremt bort fremtidige varslere?

Olav Terje Bergo etterlyste tidligere i januar en samlet drøfting om norsk presses dekning av Giske-saken. Det sa generalsekretær Elin Floberghagen nei til: Hun mente den var bedre egnet for løpende debatt.

Og den debatten holder på å skylle inn over spaltene i disse dager.

 

Blant annet da tre av varslerne i «Giske-saken» satte dagsorden med en kronikk i Aftenposten, hvor de kom med ramsalt kritikk av norsk presse:

De beskrev et kraftig mediepress mot varslere - som skulle være anonyme - men som journalistene hadde fått vite identiteten til.

- I tur og orden ble vi kontaktet av VG, Dagbladet, NRK, Nettavisen, Aftenposten, TV 2 og en lokalavis - alle hevdet å ha fått bekreftet varslernes identitet, noen fortalte at de hadde fått vite det fra «Tronds folk», skriver kvinnene.

Journalistene var «villig til å ta alle midler i bruk», de nærmest truet seg til å få kontakt - og begynte deretter å ringe familie, venner og andre, skriver varslerne. 

Tre kvinner som ikke ville stå fram.

 

Slike tilstander ble det også etter at Kristian Tonning Riise trakk seg for noen uker siden.

Og nettopp dette trykket snakket Ap-leder Jonas Gahr Støre og Høyre-politiker Henrik Asheim mye om uner medienes #MeToo-debatt på Kulturhuset onsdag kveld.

Støre antydet til og med at nettopp medietrykket og hensynet til varslerne var en viktig grunn at han måtte konkludere i «Giske-saken». Mens Asheim la fram eksempler på hvordan VG skulle ha ringt rundt for å fiske i Høyre.

- Våre folk kjenner osss ikke helt igjen i den beskrivelsen, svarte VG-sjef Gard Steiro.

Til oppgitt-munter latter fra både Støre og Asheim.

 

Se hele debatten her: 

 

Redaktørene i panelet kom ikke med store nyheter eller erkjennelser i debatten. Ja, kritikken må diskuteres.

Flere var også innom det som Trygve Aas Olsen pekte på i en kommentar på Medier24 onsdag:

Det er mye mediene ikke trykker. Også i denne saken.

- Vi har droppet saker om Tonning Riise, sa VG-sjef Steiro. Nettopp på grunn av trykket, og politikerens unge alder.

- Og vi det er ting i den kronikken som vi må diskutere, sa han om varslernes kronikk i Aftenposten.

 

«Den store debatten» om de siste ukers dekning er i gang. Diskusjonen Olav Terje Bergo etterlyste, har pågått i flere uker. Den fant sted på Kulturhuset onsdag kveld - og den vil fortsette. Bare på Medier24 denne uka har vi publisert en håndfull kronikker og innlegg om temaet.

Men slike store debatter blir fort for overordnede til å ende opp i noen konklusjon. I så fall ikke annet enn generell vendinger:

Ja, trykket i slike saker er sterkt. Kanskje for sterkt?

Og ja, mediene må være varsomme - i det som er beskrevet som «jakten på varslerne».

 

Debatten om det siste har vist seg vanskelig å ta i offentligheten. Det ender gjerne med generelle vendinger, som da Aftenposten lot mektige redaktører slippe unna med selvfølgeligheter denne uka. 

Det er forståelig at medietrykket har vært ubehagelig, svarte redaktørene i runde vendinger uten å bli konfrontert på realitetene i saken.

Når denne diskusjonen er vanskelig, så skyldes det kanskje to forhold:

At mediefolk ikke er utpregede naturtalenter for å ta selvkritikk.

Men ikke minst også at det betimelig nok er vanskelig å diskutere detaljene i journalistiske arbeidsmetoder - detaljer som kan identifisere både kilder og andre.

 

Men den diskusjonen må norske medier ta internt i tida framover.

Uten stoltheten man legger over seg når kritiske spørsmål kommer utenfra, må redaktører og journalister som har jobbet med denne saken gå i seg selv og stille en rekke selvkritiske spørsmål. Som for eksempel: 

  • Hvilke feil har vi gjort de siste månedene?
  • Har det blitt for mange saker - og for hardt trykk på Giske og Tonning Riise?
  • Hvor har vi gått for langt?
  • Og har vi jaktet for hardt på varslerne i denne saken?

 

Disse spørsmålene bør mediene også få fra andre redaksjoner, jamfør andre setning i Vær varsom-plakatens punkt 1.4: Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Og når den enkelte redaksjon er ferdig med å tenke seg om, bør man også fortelle hva man faktisk har funnet ut.

Hvis svaret fortsatt består av høy, mørk selvtillit og selvfølgeligheter, vil det rett og slett ikke stå til troende. 

 

LES OGSÅ: 

Til toppen