Sitater kan ikke bli til i samtaler og diskusjoner med kilden. Sitater skal og bør være hva kilden har sagt. Det skal ikke være journalistens inntrykk av hva kilden har sagt, skriver Lene Johansen
Sitater kan ikke bli til i samtaler og diskusjoner med kilden. Sitater skal og bør være hva kilden har sagt. Det skal ikke være journalistens inntrykk av hva kilden har sagt, skriver Lene Johansen (Foto: Erik Waatland / NTB Scanpix / Privat)

KOMMENTAR

Norske journalister «fabrikkerer» sitater hele tiden. Kan vi ta en prat om norsk sitat­praksis nå?

«Når vi bruker oppsummeringssitater så legger vi ord i munnen på kildene våre. Denne sitatpraksisen må bort», skriver Lene Johansen.

  • Endret
  • LENE JOHANSEN, frilansjournalist

– Eg har ikkje fabrikkert eit sitat. Det blei til i samtalar og diskusjonar med Sofie det og er basert på hennar opplevingar med Trond Giske på Bar Vulkan, sa VG-journalist Lars Joakim Skarvøy til Medier24.

Sitater kan ikke bli til i samtaler og diskusjoner med kilden. Sitater skal og bør være hva kilden har sagt. Det skal ikke være journalistens inntrykk av hva kilden har sagt.

Det er sitatpraksisen som har blitt standard i norske medier som er problemet her.

Kristin Clemet skrev en kommentar i Medier24 forrige uke, hvor hun sier at VG-saken ikke har endret hennes tillit til VG, hun er mest overrasket over at det har blitt til i en sak.

«Hvis vi ser bort fra ren fabrikkering av sitater, er det lite som kan overraske mindre enn at et intervjuobjekt føler seg feilaktig gjengitt. Mange journalister er veldig flinke til å spisse og vinkle, vri og vrenge på utsagn, ta dem ut av kontekst og plukke ut de delene av et intervju, som passer best inn i den historien som journalisten på forhånd har bestemt seg for å lage. En dyktig journalist kan til og med lyve uten å lyve: Hvert ord er sant, men til sammen er det løgn. Når det gjelder anonyme utsagn, der avsenderen ikke kan identifiseres, kan vi vel heller ikke være sikre på at det ikke forekommer ren fabrikasjon».

Kristin Clemet er en erfaren kilde og hun har gitt opp troen på at hun skal bli sitert riktig. Denne saken ser ut til å ha blitt en sak fordi en uerfaren kilde trodde at hun skulle bli sitert riktig. Hun trodde at sitatene hun ble tillagt skulle være noe hun kunne stå inne for, og ikke «bli til i samtaler og diskusjoner med kilden».

Skarvøys påstand om at han ikke har fabrikkert sitater er sann, innenfor konteksten av at norske medier mener at oppsummeringssitater er god sitatpraksis. Påstanden hans er ikke sann dersom vi skal legge til grunn at det er et sitat kilden sier hun kan stå for.

 

Sitatpraksisen er opphavet til systemsvikten

VG bruker mangelfull kildehåndtering som begrunnelse for at det gikk galt i denne saken. Presseforbundet ser også ut til å ha konkludert med at det er kildehåndteringen som var problemet her.

«Kontakten mellom journalisten og Sofie bærer nærmest preg av at hun gir opp å formidle den versjonen hun ønsker å stå inne for, noe som er alvorlig nok i seg selv og understøtter at hun har følt seg presset», skriver VG i evalueringsrapporten.

Rapporten forteller også at en kollega har begynt å kladde på reportasjen etter Skarvøys første samtale med kilden, mens han er på vei for å intervjue henne. Det er ikke uvanlig, men det som er uvanlig er at kladden blir stående når intervjuet peker i motsatt retning.

Det er kildens opplevelse som bør være bærende fortellingen. I denne saken er det journalistenes opplevelse som blir den bærende fortellingen. Det er nesten som om VGs politiske redaksjon lurer seg selv. De blir fanget i fortellerstrukturen de har brukt i Giskes andre #metoo-saker.

Dersom de hadde hatt som vane å bruke direkte sitater i utgangspunktet, så hadde de ikke klart å få en skikkelig struktur på reportasjen på denne måten.

Oppsummeringssitatene fører til at vi tillater at journalistens fortellerstemme er bærende i det som burde vært harde nyhetsreportasjer. Den norske bransjestrandarden blir en felle for redaksjonsledelsen når reportasjeleder og etterhvert ansvarlig redaktør blir dratt inn i vurderingen.

Redaksjonslederne sitter også fast i den etablerte fortellerstrukturen om Giskes #metoo-saker.

Dersom redaksjonsledelsen hadde hatt en standard med å bruke direkte sitater i redaksjonens arbeid, så hadde intervjuet tvunget dem til å endre fortellerstrukturen.

De endte opp med en situasjon der reportasjen som kunne ha handlet om at Giske ikke har tatt inn over seg alvoret i tillitsbruddet han har tatt på seg ansvar for, endte opp som en feilaktig fortelling at Giske igjen gav uønsket seksuell oppmerksomhet til en ung kvinne.

 

VGs tillitstap rammer hele bransjen

Nordmenn flest mener at de kan stole på nyhetene de får mesteparten av tiden ifølge Reuters Institute Digital News Report for 2018. Norske medier har høyere tillit blant sine lesere, sammenlignet med svenske medier, men vi ligger lavere enn finske og danske medier.

Tillit er det vi lever av.

Lesernes tillit til at vi presenterer nyhetssaker på en redelig og riktig måte og kildenes tillit til at vi tar dem på alvor og presenterer deres perspektiv på saken riktig.

Når systemsvikten i VG er så tydelig som det vi så i VG-saken vil det ikke bare ramme VG. Det rammer hele bransjen. Det har blitt en gavepakke til politikere og lesere som har blitt med i koret av stemmer som påstår at mediene kommer med falske nyheter.

VG-saken bekreftet det de allerede mente var sant. Frøy Gulbrandsen fra Bergens Tidende oppsummerte problemstillingen kort og konsists på NRKs Politisk Kvarter forrige uke.

«Hvis begynner å tvile på journalistenes motiver og interesser til å formidle det som skjer så har vi alle et problem», sa Gulbrandsen.

Norsk presse har i fellesskap laget institusjoner og strukturer som skal forhindre at saker som denne skal skje. Samtidig har vi tillatt oss selv å legge ord i munnen på kildene våre. Det er sitatpraksisen som er problemet.

Nå vil jeg utfordre bransjeorganisasjonene på å ta tak i problemstillingen, så vi kan få endret sitatpraksisen.

VG-saken etterlater ingen tvil om at vi bør gå over til direkte sitater.

Til toppen