Nastaran Marie Kowkabi og Camille Oneida Charles.
Nastaran Marie Kowkabi og Camille Oneida Charles. (Foto: Privat)

DEBATT

Norske magasiner, influencer-nettverk og redaksjoner må åpne øynene for mangfold - og slutte å være redde

Ingen har noe å tape på å være mer inkluderende. Derimot finnes det et potensielt marked, med potensielle lesere og kjøpere som ikke nås i dag, skriver Nastaran Marie Kowkabi og Camille Oneida Charles.

  • CAMILLE ONEIDA CHARLES og NASTARAN MARIE KOWKABI, skribenter

Da norske ELLE, under en spørsmålrunde på Instagram, ble spurt om hvorfor bloggerne deres ikke representerer mangfoldet i det norske samfunnet, var svaret «Vi har ingen ambisjoner om å representere hele samfunnet. De [bloggerne] representere ELLE!».

Men hvem og hva representerer egentlig ELLE?

Ifølge ELLE International Network, har ELLE avdelinger i 45 forskjellige land. Blant annet Canada, Elfenbenkysten, Russland, Brasil, India, Saudi Arabia og Australia.

Det er ingen tvil for oss om at dette alene er et mangfoldstiltak. Vi kontaktet ELLE UK, som kunne fortelle oss at de nylig vant en pris for deres mangfoldige innhold.

Dette virker ELLE internasjonalt til å være svært opptatt av, og her har ELLE Norge noe å lære av.

For da ELLE Norge ble spurt om hva de synes om at mange kvinner ikke kan ikke relatere seg til noen av deres bloggere, var svaret: “Vi tenker at vi har et bredt spekter av 10 veldig forskjellige bloggere, som er i tråd med ELLEs univers, og som våre lesere kan relatere seg til.”

ELLE Norge har i dag 10 tilknyttede kvinnelige bloggere/influencere, de fleste med likt utseende.

Er det slik at ELLEs univers er så ute av takt med den virkelige verden? Hvorfor er ikke kvinner av ulik kroppstype, størrelse, kjønnsidentitet og funksjonsevne en del av deres univers? Og er det slik at ELLE mener at deres lesere er en homogen gruppe som ikke kan relatere seg til mangfold?

Bloggerne som i dag representerer ELLE, er en del av influencer-nettverket United Influencers. United Influencer sin oppgave er å hjelpe bedrifter å drive markedsføring gjennom deres utvalgte profiler/influencere.

Blant 104 profiler som promoteres på deres websider er det kun fem med ikke-nordisk utseende.

Norske influencer-nettverk og mediehus har et tett samarbeid med store merker som blant annet Lorèal, Body Shop, Ellos og Essie.

Hvis det har seg slik at de store merkevarene i Norge velger å hente sine influencers fra et lite mangfoldig nettverk - hvordan skal de klare å ivareta mangfoldet? Hvilke strategier har de for å nå ut til et bredt publikum, og hvordan reflekteres deres manglende satsning på dette området tilbake på deres samarbeidspartnere?

Produsenter av norske magasiner, reklame, film og TV har ofte majoritsetetnisk bakgrunn, noe som kan tenkes bidrar til den lave bevisstheten rundt bruk av minioriteter.

Ingen har noe å tape på å være mer inkluderende. Derimot finnes det et potensielt marked, med potensielle lesere og kjøpere som ikke nås i dag - både med tanke på bakgrunn, vekt, høyre, hudfarge og etnisitet. Norske magasiner, influencer- nettverk og redaksjoner må åpne øynene for denne muligheten, og slutte å være redd for at et mer mangfoldig innhold blir for snevert for massene.

De må også få minioritetene inn i redaksjonene. For ved å ha en mangfoldig redaksjon, vil det være naturlig med et mangfoldig innhold.

Mangfold handler ikke utelukkende om farge og etnisitet.

Signy Fardal har i etterkant av spørsmålsrunden sagt til MinMote at de tolket spørsmålet om mangfold å «handle om ulike saksområder som kjønn, by, land og så videre - og at det ikke falt dem inn at spørsmålsstiller tenkte på etnisitet».

Mangfold handler ikke utelukkende om farge og etnisitet. Begrepet mangfold tar utgangspunkt i menneskelig variasjon.

Av synlige karakteristika kan man se på etnisitet, hudfarge, kjønn, alder, utseende, klær, funksjonsevne og vekt.

Samtidig tar det utgangspunkt i usynlige karakteristika som blant annet verdier og holdninger, religion, legning og kjønnsidentitet.

Det er mulig spørsmålsstiller tenkte på noe annet enn etnisitet, men hvis du tar deg tid til å lese noen av kommentarene til de som virkelig går til bresjen i denne saken, er det mange unge jenter og kvinner med melaninrik hud som reagerer.

Stereotypiske fremstillinger og mangelen på representasjon av minoriteter henger sammen med holdningene mange møter på daglig i samfunnet.

I følge Statistisk sentralbyrå er det i dag 746 661 innvandrere i Norge. I tillegg er det 169 964 norskfødte med innvandrerforeldre. Det betyr at ca hver 5,7 innbygger er av utenlandsk opprinnelse.

Selv om denne gruppen er mindre enn majoriteten er det utrolig viktig at også de inkluderes og speiles, og ikke reduseres til annenrangs borgere.

Barn som ber til Gud før de legger seg, om å våkne med blondt hår og blå øyne. Melaninrike barn som forsøker å skrape av seg brunfargen sin med skarpt knivblad.

Dette er realiteten.

Barn er påvirkelige. De påvirkes av hva de hører og hva de ser.

Å ikke være en del av et skjønnhetsbilde som frontes i media, reklame eller liknende, gjør noe med selvtilliten til både voksne, barn og unge.

Forskning viser at barn helt nede i 6- årsalderen begynner å integrere holdningene rundt seg, i vurderingen av seg selv og andre. Når et barn ikke eksponeres for positive bilder av mennesker som ligner på dem, vil de tvile på sin tilhørighet og selvverd.

Når skjønnhetsbildet er den rake motsetningen av deg selv er det ikke vanskelig å tolke det som et signal om at du ikke er bra nok.

Tenk hvor positivt det vil være for lille Halima i 1. klasse å vokse opp og se Iman Meskinis forsidebilde på Costume fra 2017, eller hvor viktig det er for 3. klassingen med utlagt tarm at hun også ser at hun ikke er alene.

Det anslås at under 10 prosent av norske kvinner passer inn i dagens skjønnhetsideal. I tillegg ligger Norge i verdenstoppen i å være misfornøyd med oss selv.

Fenomenet har til og med fått navnet «normativt misnøye». Det er altså uvanlig å finne en kvinne som er fornøyd med eget utseende. Med et bredere spekter i motemagasiner og reklame kan denne trenden endres, men det krever at noen tar tak.

Å være utenfor normen er lett å se på som en hindring, fremfor en berikelse eller noe som gjør deg unik. For de gruppene som ikke synes godt nok i samfunnet, er det å bli sett og fremstilt på en positiv måte, ekstra viktig.

Å kunne se opp til noen vi kan relatere oss til gir oss håp og noe å aspirere til. Det kan drive oss til å følge drømmene våre, til å jobbe hardere eller til å tørre å ta det lille steget.

Det lille steget som kan forandre ens fremtid til det bedre. Opinionsledere, redaksjoner, mediehus og reklamebyrå har et ansvar om å tilrettelegge for denne synligheten. Det handler ikke kun om å ha mangfoldig innhold i ny og ne. Det må bli en del av normen.

Som medmennesker har vi et ansvar om å ivareta han, hun og hen uavhengig av hudfarge, etnisitet, funksjonsevne, alder og størrelse.

Vi må forstå makten og påvirkningskraften vi har ved å både ønske- og kreve at flest mulig føler seg ivaretatt.

Og spesielt må vi forstå at vi ikke bare skal fronte mangfoldige rollemodeller - vi må også bidra til å skape dem.

Til toppen