Programleder Gry Blekastad Almås i NRK Urix. Til høyre: Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness.
Programleder Gry Blekastad Almås i NRK Urix. Til høyre: Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness. (Foto: Faksimile / Kjell Ruben Strøm / montasje)

DEBATT

Nye Urix på NRK: Bomber, korona og en rapper fra Hauketo

«Urix og NRK forklarer Sverige. Og gjør utenriksjournalistikk til pute-TV for de brede lag», skriver Kjetil Rolness.

Hvordan få svenske tilstander til å framstå enda mer uforståelige enn de allerede er?

Sett NRK på saken, i et velkjent program som nå ønsker å gjøre utenriksstoff «forståelig for flest mulig». 

Send en reporter til nabolandet, for å sanke menneskelige historier, uten egentlig å oppdage eller forklare noe.

Sørg for å bringe inn korona, siden det er emnet alle snakker om nå.

Gjør stoffet relevant for norske seere ved å la en eks-kriminell hip-hop-er fra Søndre Nordstrand få snakke lenge og fritt om seg selv, og gi skylden på samfunnet.

Inviter et par eksperter, men ikke la dem bedrive noen «analyse».

Snakk minst mulig om innvandring og kultur.

Lat som du er like forvirret som seerne.

Avslutt sendingen med et positivt budskap.

Det er like lett å bestille en bombe som en kebab i Sverige. Hvorfor? Dét var problemstillingen Gry Blekastad Almås introduserte som programleder for Urix i går.

Reporter Petter Oulie-Hauge var sendt over grensen «for å finne ut hva som skjer». Han pakket ikke inn problemene til broderfolket: «En bølge av skyting, drap og eksplosjoner har herjet Sverige i flere år. Den grove volden har skapt overskrifter verden over. Hvordan ble de kriminelle gjengene Sveriges største samfunnsproblem? Og hva gjør volden med dem som rammes?»

Underveis glemte han dessverre det første spørsmålet. Og svaret på det andre kunne vi nok ha forestilt oss på forhånd: En familiefar som får en bombe sprengt i blokka si, på andre siden av veggen til barnerommet, blir redd og utrygg. Dette formidlet NRK med svevende, melankolsk bakgrunnsmusikk. Tilbake til studio.

Almås hadde besøk av Bjarne Riiser Gundersen, forfatter av boka «Svenske tilstander», og – via videolink – kriminologen Manne Gerell ved Malmö Universitet (aktuell med boka «At vända utvecklingen). Utmerkede folk, begge to. Men i første omgang slapp de bare til med svært overordnede stikkord: «Utsatte områder, fattige områder». «Konjunkturer, migrasjonsstrømmer og politiske beslutninger». «Dypstrukturer i det svenske samfunnslivet». «Høy innvandring, en spesiell integreringspolitikk, et spesielt skolesystem.»

Gundersen sa at det var «krise», men at voldstallene var enda høyere på 90-tallet enn i dag. Ja, men da er vel ikke dagens «voldsbølge» så ille? Vi fikk ikke vite at voldsnivået i alle vestlige land var høyere på 90-tallet. Og at Sverige skiller seg ut ved en mye mindre nedgang enn andre land.

Så langt ut i programmet skjønte vi at problemet er «sammensatt», og kanskje ikke være enn før, selv om «tallet på bomber er så høyt at det er vanskelig å fatte at dette skjer i vårt naboland». Akkurat nei, og straks ble det også vanskelig å fatte hvor Urix var på vei. 

For det som fulgte, var en reportasje om svensker som nøt øl på uteserveringen og gav blaffen i korona. Nå var poenget at Sverige er et «annerledesland», også på dette punktet. Og de unge kan bli mer kriminelle når de videregående skolene er stengt. For da har de mistet «det tryggeste de har, det eneste som er stabilt og forutsigbart».

Hva med deres foreldre eller familie? Hva med det faktum at skolene – og fritidsklubbene – har fungert som arnested for kriminalitet i Sverige? Og det er så langt er registrert færre lovbrudd under koronakrisen. Likevel uttrykte Urix stor uro for at virussituasjonen kunne lokke enda flere ut på skråplanet.

Men så kom noe enda underligere. Midt i sin «Sverige spesial» ville Urix lage et portrett av en norsk rapper. For han har jo vært ungdomskriminell, hvilket nesten går for å være svensk. 

«Halla. Mitt navn er Flexi Aukan. Mikal Diego Rojas Bøckman.» 33 år. Etter eget sigende «vokst opp i utenforskapet på Søndre Nordstrand, spesifikt Hauketo.» Han hadde joinet en gjeng, brukt rus, vært i fengsel, vurdert selvmord, «begravd 35 venner og bekjente». Heldigvis ble han reddet av musikken. Det er flott. Men hva skyldes utenforskapet? «Flyktige vikarer» på skolen. Trangboddhet. Fattigdom. Lite fritidstilbud.

Ja, da må man jo bare begynne med vold, trusler og tyverier. Selv om svært mange andre i samme livssituasjon forblir lovlydige. 

Herren med caps og mange navn, av programleder kun tiltalt som «Flexi», fikk desidert mest taletid i programmet. Han hadde ingenting å melde om eget ansvar for en forbryterkarriere som nesten endte i drap. Han framstilte seg som offer. Men ikke for noe i eget miljø, så klart. Han og de andre «problembarna» var «fremmedgjort og stigmatisert» av storsamfunnet. Av politiet og barnevernet som kontrollerer deg. Av skolen som bruker deg som kasteball. Av politikerne som man føler «er der for å jobbe mot deg og dine». 

Dette er det samme offernarrativet som unge svenske gjengkriminelle bruker for å legitimere bilbranner og angrep mot politibiler og ambulanser. Det er ikke en forklaring på problemet. Det er en del av problemet. 

Den tanken så ikke ut til å foresveve noen i Urix-redaksjonen, som hadde nok med å orientere seg geografisk. «Dere, vi skal en tur til Stockholm», opplyste Almås. Og satte over til utsendte Oulie-Hauge: «Vi er i en Rosengård, en bydel i Malmö.»

Der fikk vi høre enda mer om unge «faller utenfor og blir et lett bytte for de kriminelle gjengene». Vi møtte en tidligere gjengleder som nå prøver å hjelpe unge ut av kriminaliteten. Og en kvinne som fikk sin 15-årige sønn skutt, uten forklaring, av ukjent gjerningsmann. Hun har «vondt, hver dag». 

Men trøsten var nær. NRKs reporter gikk i blomsterbutikken for å kjøpe gravlys og ble med kvinnen til sønnens siste hvilested. 

Nærbilder av tårer. Og en håpefull slutt. En av guttens kamerater har engasjert seg, og tror det er mulig å snu voldsutviklingen i Sverige om flere gjør det samme. Denne idealismen tror også Oulie-Hauge på. «Hva har vi egentlig lært av reisen gjennom Sverige?» spurte han mens han trillet kofferten til toget:

 «Jo, at landets gjengproblem er stort, og tett knyttet til utsatte områder. At mange unge suges inn i kriminaliteten og at helt uskyldige rammes hardt. Løsningen kan være vanskelig å se. Kanskje ligger den i enkeltmenneskenes kamp mot den brutale volden».

Tydeligere kan man knapt bekjenne sin journalistiske ubehjelpelighet. Utenriksredaksjonen i Norges største medieorganisasjon foregir seg å forklare nabolandets unike og brutale samfunnsproblem. Og kommer hjem med selvfølgeligheter og enkelthistorier. Og det er like uforståelig at 42 personer ble skutt og drept i Sverige i fjor - mot tre i Norge.

Begrepet «utsatte områder» ble gjentatt flere ganger i sendingen, uten at noen fortalte hva det betød, eller at dette er et spesifikt politibegrep, med klare kriterier, også utover lavt sosioøkonomisk nivå. De «særskilt utsatte områdene» er forsteder eller bydeler

  • der politiet har vansker med å utføre sine oppdrag
  • der det finnes parallellsamfunn
  • der folk vegrer seg for å vitne i rettssaker på grunn av trusler og vold
  • der religiøs ekstremisme begrenser menneskers frihet og skaper fremmedkrigere
  • der det finnes etnisk segregering

Ingen av disse faktorene ble undersøkt – eller engang nevnt – av Urix. Heller ikke at personer med utenlandsk bakgrunn er sterkt overrepresentert blant gjerningsmenn.

Først nærmere en halv time ut i sendingen slapp Gundersen til med et par setninger om den særsvenske innvandringspolitikken gjennom mange år. For Sverige har ikke bare en langt høyere andel innvandrere enn oss. Også profilen på innvandrere er annerledes, med mye høyere andel flyktninger, som er ekstra sårbare.

Da var Almås rask med å avbryte:

«Flyktninger er ikke nødvendigvis mer kriminelle, det er ikke det du sier, men …».

Nei, Gud forby, Gundersen mente ikke det. Bare at man også måtte se på den svenske integreringspolitikken og boligpolitikken, som sammen med et svært privatisert helse- og skolevesen har skapt en «god infrastruktur for segregering».

Man skulle tro at dette var noe Urix-redaksjonen var kjent med, siden de sikkert har bedrevet research og bladd i gjestens bok. Men programlederen virket nærmest overrasket over disse perspektivene. Med et bekymret blikk spurte hun:

– Men hva er galt med drabantbyene da?

Slik spør man når man stiller uten forutsetninger og forkunnskaper. Og jeg mistenker at dette er inntrykket Urix ønsker å etterlate seerne. Redaksjonsledelsen forteller til M24 at de vil nå et bredere publikum, være «litt tettere på», med et «enklere språk» og en «mer hverdagslig tone». Og det virker som Gry Blekastad Almås har fått i oppgave å representere den utenforstående, lett uforstående, «kvinnen i gata». 

Sånt kan jo funke, pedagogisk og journalistisk. Og man må gjerne prøve å gjøre utenriksjournalistikken mindre belærende og eksperttung. Men – noen «dumme» spørsmål er bedre enn andre. Og skal man stille gode dumme spørsmål, må man ha satt seg grundig inn i temaet, noe det fantes lite tegn til i dette programmet.

Dessuten: Antydning til gode svar på programmets hovedspørsmål, bør helst komme før programmet nesten er ferdig. Gundersen var god når han ble varm. Og helt på tampen sa Manne Gerell blant annet at samfunnet må bli flinkere til å se «sette grenser» og «holde på normer» også i de utsatte områdene. Hørt sånt. Dette var det første som ble sagt om kulturdimensjonen. Almås virket nesten overveldet over alt hun fikk vite på tampen: 

«Du verden, det er mange utfordringer å gripe fatt i. Hvis vi skal prøve å oppsummere dette, er det noe med annerledeslandet Sverige som … ja, for det første har flere døde av korona på ett døgn enn Norge har totalt. Det er et land som har 14 ganger så mange som er skutt og drept i fjor som Norge. Men det er håp, for det fins løsninger. Eller i hvert fall veier til løsningene. Kan vi enes om noe sånt?»

Ja, vi må være enige og tenke positivt. Også om NRK. Det finnes sikkert håp. Et sted. Selv om en stor og ressurssterk statskanal nå har vist seg i stand til å lage et fullstendig springende og amatørmessig program om urelaterte problemer i nabolandet.

Og selv om den nå har gjort sitt utenriksmagasin betydelig mindre interessant for folk med interesse for utenriksstoff. Trolig vil man også slite med å bringe inn nye interessenter, om ikke de «lettfattelige» grepene gjør dem klokere på stoffet.

Til toppen