Engasjerte Trump-fans på en «Trump-rally» i forkant av valgkampen.
Engasjerte Trump-fans på en «Trump-rally» i forkant av valgkampen. (Foto: Jamelle Bouie, CC-lisens / Flickr)

OK, mediene feilet om Trump. Skal vi snakke om 2017-valget? Og hvordan «public journalism» kan føre oss nærmere folk

KRONIKK: - Vi må fjerne avstanden mellom redaksjon og innbygger ved å gå ut og lytte til folk der de er, mens man er seg bevisst både metodikk og egne fordommer, skriver Roar Vigeland Osmundsen.

  • Endret
  • ROAR VIGELAND OSMUNDSEN. Ansvarlig redaktør i Søgne og Songdalen Budstikke og forfatter av Public Journalism, deltakende journalistikk i norsk lokalpresse

I selvransakelsens timer etter presidentvalget, kan mediene ha to tanker i hodet:

Metodikken for å forstå folks bekymringer og forslag til løsninger finnes – den heter public journalism.

Fra nå av bør norske medier vende blikket mot valget 2017 har vi tilliten og innsikten eller tilhører vi the establishment?

Det er ikke første gangen mediene er i krise. Det var de også i 1988 etter det katastrofale valget mellom George Bush sr. og Michael Dukakis.

Valget var et lavmål, også i form av oppslutning.

Den gangen førte endeløse rekker av meningsmålinger om hvem som leder nå, beinharde personangrep og en total avstand fra politikkens innhold, til at folk unnlot å stemme.

I erkjennelsens timer etter valget så mediene dette:

Man var mer opptatt av å dekke den skitne valgkampen enn å lytte til hva folket mente og hvilke utfordringer de hadde i hverdagen.

I ettertid fikk vi se mange gode prosjekter, alt fra valgprosjekter til Charlotte Observers ‘Taking Back our Neighbourhoods’, der folks hverdagsutfordringer sto i sentrum i et område som slet med høy kriminalitet.

Rett nok var det mange som stemte i årets presidentvalg, men det er blant annet fordi en mann klarte å fange desperasjonen hos folk.

Refleksjonene som kom i mediene i ettertid av 1988-valget fødte en ny arbeidsform: Public (civic) journalism.

Den nye arbeidsformen kom først, begrepene etterpå.

Arbeidsformen og refleksjonen fødte en rekke lærebøker med titler som sier alt: ‘Getting the Connections Right’, ‘What are Journalists For?’ og ‘Public Journalism and Public Life’. Metodikken er svaret på utfordringene som blant annet Reidun Kjelling Nybø i redaktørforeningen og Medier24-redaktør Gard Michalsen har brakt på banen.

ROAR OSMUNDSEN og hans bok om public journalism. (Arkivfoto)
ROAR OSMUNDSEN og hans bok om public journalism. (Arkivfoto)

Metodikken er grovt forenklet slik: Erkjenne at metodene man har brukt ikke virker.

Vi må fjerne avstanden mellom redaksjon og innbygger ved å gå ut og lytte til folk der de er, mens man er seg bevisst både metodikk og egne fordommer.

Planlegg nyhetsdekningen nøye og hold kontakten med folk igjen, så du vet om folk endrer holdning.

Kombinasjon av å gå ut i felten og meningsmålinger med åpne svar fungerer svært bra.

Det siste er ikke så dyrt som man skulle tro – vi hadde råd til å gjøre det i Søgne & Songdalen Budstikke før valget i 2015.

Det er ikke like enkelt alltid å få frem folks holdninger, men metodikken viser at journalister som jobber slik stort sett forstår hva folk er opptatt av og hvilke løsninger de ser.

Og utgangspunktet gjør det ekstra spennende:

Man gjør dette fordi man har et oppriktig ønske om at demokratiet skal fungere, at folk kan delta som likeverdige, informerte deltagere.

Det handler verken om likes, flere kommentarer eller retweets. Selv om dette er vel og bra, er reell deltagelse i demokratiet som informert medborger enda bedre.

Erfaring fra Norge

Dette vet jeg fordi vi var en gruppe lokalaviser som testet ut metodikken i en periode, etter initiativ fra Landslaget for lokalaviser (LLA). Helen Frøyseth Nicholson (som da jobbet i LLA, nå i Riksarkivet) og undertegnede leste oss opp på metodikken og overførte denne til lokale forhold i Norge.

Det virket i alle fire avisene.

Etter testing i Norge skrev jeg i 2015 en lærebok på IJ-forlaget om Public Journalism.

Da hadde vi sett prosjekter som gav nye røster i sentrumsplanlegging, som lærte folk opp i hvordan lokalpolitikk virker (nei, folk vet ikke hvordan det virker), kjørt valgdekning utfra innbyggernes perspektiv, fått fiender til å snakke sammen igjen og søke felles løsninger – for å ramse opp noe.

Metodikken får frem stemmer du sjeldent hører.

Da Ungdata-tallene kom i august ble vi – som så mange andre – sjokkert over å se enkelte funn.

Det er lett å finne en ekspert – alt fra helsesøster til en forsker – til å uttale seg.

De er tilgjengelige på telefon fra våre varme kontorer.

Da vi inviterte ungdommen selv – også de som har hatt problemer – til å si sin mening i en hel avisutgave, så svarte de ja.

Da fikk vi ungdommens egen historie, deres innsikt i hva utfordringene består i og hvorfor de er slik.

Men vi måtte ut til dem etter arbeidstid.

En av public journalisms foregangskvinner – Jan Schafferoppsummerte det enkelt et par dager etter valget:

Hvis journalistene hadde brukt metodene man lærte i public (civic) journalism ville de aldri gått glipp av det hvite raseriet før presidentvalget.

De hadde ikke oversett at mange arbeidsfolk i USA ikke kan leve av en lønn.

Bernie Sanders forsto det. Og Donald Trump – selv om uendelig mye skiller de to og medisinen de skriver ut for å løse problemet.

Men public journalism-journalister tar dette et skritt videre:

De er grunnleggende opptatt av folks engasjement i demokratiet.

De vil at folk skal delta. Rett nok kom denne nytenkningen før sosiale medier, men behovet for å gå ut og spørre folk og ta de på alvor har ikke forsvunnet.

Sosiale medier og kommentarfelt gir ikke det fulle bildet, det vet vi alle.

Også på sosiale medier etableres det eliter. Journalistene burde heller være bekymret for folks forutsetning for å kunne delta i demokratiet.

Jeg sto opp tidlig for å følge innspurten av presidentvalget.

Fra kl. 0500 til jeg måtte kjøre på jobb rett før kl. 0800, vekslet jeg mellom å følge sendingen på tre kanaler: NRK, CNN og Sky News.

CNN fortapte seg i finurlige utregninger ned på bydelsnivå.

NRK vekslet mellom korrespondenter som rett nok var i hver sin by, men bokstavelig talt høyt hevet over folk.

Velgerne ble beskrevet som «de der nede».

Skys reporter gikk rundt på gateplan.

Endelig fikk jeg se og høre vanlige innbyggere som forklarte hvorfor de stemte Trump, i stedet for enda flere eksperter.

Noen gode eksempler

Jeg skal være den første til å innrømme at det er veldig krevende å holde fast på public journalism som arbeidsmetode og ikke falle inn i gamle synder:

Ringe eksperten som alltid tar telefonen i stedet for å gå ut og møte folk.

Eller skaffe to motpoler og dermed en klassisk godt spissa sak.

Men gode forsøk i Dølen, OPP, Gjesdalbuen og Søgne & Songdalen Budstikke viser at det er mulig.

Utover disse fire er Avisa Nordlands prosjekt Garantert Engasjert (som nevnte Nybø var med på) og Drammens Tidendes kampanje for noen år siden for å fjerne harry-begrepet fra byen gode eksempler.

Jeg er usikker på hvor bevisste de to avisene var på at de i realiteten drev public journalism.

I Sverige er lokalavisen Södra Sidan startet opp for å drive public journalism.

Denne ble startet i ren irritasjon over omverdens omtale av bydelen Skärholmen, folk som bor der følte ikke at omverdens omtale av deres hjemsted stemte med deres egne opplevelser.

Södra Sidan overser ikke områdets problemer, men i stedet for en konfliktbasert journalistikk hver gang det skjer noe negativt, ønsket de en felles samtale om felles problemer, vinklet slik folk ser det.

Særlig spalten ‘På torvet’ er verd å sjekke ut, det er gratis å laste ned avisen.

Avisens redaktør Petter Beckman hadde på slutten av 90-tallet en mobil redaksjon i Dagens Nyheter som jobbet dedikert etter public journalism i forsteder til Stockholm som hadde ulike problemer.

Det var ikke alle steder det funket, tvert imot, men de lærte av å feile.

I dag er Beckman en av Skandinavias fremste på feltet.

Hva med valget?

Det er absolutt eksempler på norske medier som fant frem til rustbeltet og fikk frem frustrasjonen og raseriet der.

Likevel er det erkjennelsens time også i norsk presse.

Vil vi se nye grep før stortingsvalget neste år?

Vil også norsk presse vise at de ikke lenger er en del av eliten innenfor Oslos bomringerthe establishment – og komme seg ut til folk og høre deres historie, med respekt?

Tross alt: Stortingsvalget neste år er viktigere for en samlet norsk presses samfunnsoppdrag enn USAs neste president.

Det her i Norge vi kan gjøre en jobb for demokratiet.

HØR OGSÅ: Roar Osmundsen snakke om public journalism i NRKs medieprogram Kurér , på podkast eller radio.nrk.no

 

Til toppen