Den planlagte rivingen Y-blokka i Regjeringskvartalet  har skapt stor debatt den siste tiden.
Den planlagte rivingen Y-blokka i Regjeringskvartalet har skapt stor debatt den siste tiden. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)

DEBATT: Y-blokka

Omkamp på over-overtid

«Debatten om Y-blokka har blåst ut av alle proporsjoner og dessverre er det et prakteksempel på dårlig medvirkningsarbeid», skriver Kristoffer Gustavsen i Geelmuyden Kiese.

  • Endret
  • KRISTOFFER GUSTAVSEN, juniorpartner i Geelmuyden Kiese 

 

Under NRK debatten 5. mai haglet det sterke beskyldninger mot opposisjonen og Regjeringen. Hvor var disse stemmene da saken egentlig ble avgjort?

Kristoffer Gustavsen er junior partner og fagansvarlig for myndighetskontakt i GK. Foto: Geelmuyden Kiese

Allerede i 2012 startet prosessen med å ta regjeringskvartalet tilbake. Gjennom utallige utredninger, uttalelser, debatter og vurderinger har vi, gjennom 7 år, kommet dit vi er i dag. Y-blokka skal rives.

Det har vært en lang, og jeg kan tenke meg en tøff, prosess. For Arbeiderpartiet som selv ble rammet av terroren 22. juli 2011 kan det umulig ha vært en lett avgjørelse å gå med på rivning av Y-blokka. Avgjørelsen ble støttet av de borgerlige. Det er med andre ord et bredt politisk flertall bak avgjørelsen.

Gjennom 7 år har kommunalt og nasjonalt apparat arbeidet med å finne en løsning der vi kan åpne byen og trygge arbeidsplassene i Regjeringskvartalet. I starten var det flere løsninger. Som Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup selv sa i NRK Debatten var det aldri regjeringens intensjon å ta stilling til rivning. Spørsmålet var hvordan man kunne skape et trygt og åpent regjeringskvartal. Så har prosessen fått gå sin gang. Sakte, men sikkert.

Lobbyloven er ganske enkel. I starten av beslutningsprosesser er det flere løsninger og færre aktører som forsøker å medvirke. I denne fasen har man mulighet til å være med i prosessen, komme med forslag og sannsynlig også få det som man vil.

Ut over i prosessen blir det færre alternativer og flere som vil være med i prosessen. Utredninger og vurderinger fjerner alternativer og gir en pekepinn på hvilke alternativer som er å foretrekke.

Når saken først kommer til politisk behandling er det som regel mange meninger og få løsninger igjen. Når vedtaket blir fattet, så står man ved det. I dette tilfellet: Y-blokka skal rives. Da er det Statsråd Astrups jobb å effektuere vedtaket, ikke utsette prosessen ytterligere med nye runder. Og politiske omkamper er ikke en demokratisk rettighet, men et særnorsk fenomen som alltid favoriserer de som roper høyest.

Og nå som prosessen i realiteten er over: Det er ikke flere alternativer. Men det er mange sterke (og ressurssterke) stemmer som hyler og skriker om en prosess som allerede er over.

Hvor var disse menneskene i 2013? i 2014? i 2015? i 2016? i 2017? i 2018? i 2019?

Og når ble alle disse menneskene både arkitekter og nasjonale sikkerhetsrådgivere på en gang?

Hadde disse stemmene vært like sterke om Y-blokka i 2013 som i dag hadde kanskje utfallet blitt annerledes. Utfordringen er at Y-blokka ble glemt, fordi vernet av høyblokka var viktigere.

Da kan man ikke ankomme diskusjonen 7 år på overtid og forvente at man blir hørt. Avgjørelsen er tatt. Og selv den norske kultureliten må respektere at syv år med faglige utredninger veier tyngre enn deres selverklærte ekspertise på sikkerhetspolitikk.

Jeg har forståelse for at debatten er vanskelig. Sikkerhet kontra arkitektoniske verdier vil aldri være enkelt å balansere. Men etter 7 år med mulighet til å påvirke er det for sent å klage over at man ikke blir hørt. Uansett hvor arkitektonisk sterke argumentene måtte være.

  • For ordens skyld: Gustavsen er vara til Oslo bystyre, men skriver om denne saken som ansatt i GK og privatperson, ikke som politiker. 
Til toppen