Andreas C. Halse, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen
Andreas C. Halse, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen (Foto: Erik Waatland)

KRONIKK

Oslo kommune fikk styre showet ukritisk da nye tall om vold i skolen ble lagt frem. Her er spørsmålene som journalistene burde stilt

- Men at disse spørsmålene ikke blir stilt er ikke først og fremst journalistenes feil, skriver Andreas C. Halse.

  • Endret
  • ANDREAS C. HALSE, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen

 

Utdanningsetaten i Oslo fikk styre showet ukritisk da de nyeste tallene om vold i Oslo-skolen ble lagt frem mandag morgen.

Er virkelig vold mot ansatte på videregående skoler et forholdsvis lite problem?

Uken åpnet med en sjokkmelding fra Osloskolen. Volden mot ansatte øker og det er barn mellom 6 og 12 år som står for mesteparten av volden, ifølge direktør Astrid Søgnen.

Rapporten var ikke mulig å få tak i for verken journalister eller Oslos egne skolepolitikere før pressekonferansen faktisk startet. Konsekvensen ble at de store mediene ukritisk gjenga den offisielle historien.

Samtidig som rapporten ble sluppet, tikket det inn enda en bekymringsmelding i mailboksen min. Enda en lærer som er bekymret for åpenheten i Oslo-skolen og var redd jobben ville ryke om hun sa ifra.

Fra rapporten ble sluppet gikk det under en halvtime før en ny melding var inne. Nok en anonym skoleansatt hadde ganske godt begrunnede mistanker om underrapportering av voldshendelser i Osloskolen. Det er mye som tyder på at viktige spørsmål rett og slett ikke ble stilt på pressekonferansen.

Rent kommunikasjonsfaglig er dette kanskje et godt håndverk. Særlig opplysende er det imidlertid ikke.

Pressekonferansen knyttet til vold i Osloskolen skjer samtidig som den samme skolen er inne i en alvorlig tillitskrise.

Saken om lektoren Simon Malkenes som beskrev en klasseromssituasjon har utløst et skred av stemmer som slår alarm om tilstanden for det frie ordet til hovedstadens lærere.

I en slik situasjon er det viktig å ha et kritisk blikk på det den ansvarlig etaten slipper av nyheter. For eksempel når det viser seg at tallene for rapporterte voldelige hendelser på videregående skole er forholdsvis lave.

Det er nemlig en rekke spørsmål Utdanningsetaten i Oslo burde fått knyttet til tallene.

For det første vet vi at etaten på mange områder er villig til å strekke seg langt for å slippe å høre eller se varsler. Det viser seg også at å faktisk melde inn varsler er alt annet enn enkelt.

Lærere i videregående skole som jeg har snakket med peker på at de ikke selv kan rapportere hendelser direkte inn.

De må ta det i linja og det er rektorer som må melde saken videre i systemet.

De samme rektorene har store incentiver til å melde et begrenset antall saker videre. I et system der pengene følger eleven og skolene slåss om elever må en være forsiktig.

Hvis en får rykte på seg for å være en voldelig skole vil det sende sterke signaler til elever på ungdomsskolene som lurer på hvor de skal søke seg når tiden kommer.

En kan også se på hva som skjer med de som faktisk utsettes for vold. Lektor Clemens Saers ble angrepet av fem ungdommer mens han underviste.

Han berget livet, men bare takket være den tapre innsatsen til pliktoppfyllende elever som kom han til unnsetning. I etterkant har livet hans vært fylt av rettsaker, mistenkeliggjøring og sykemeldinger.

En ting er traumene som følger med å bli frarøvet selve tryggheten på jobb. En annen ting er når omgivelsene sakte, men sikkert begynner å legge skylden på offeret. Det hele toppet seg da lektor Saers ble tatt av historieundervisningen fordi noen elever følte ubehag med å ha han som lærer og truet med å bytte skole.

Konklusjonen av voldsepisoden mot en hardtarbeidende lærer har altså blitt faglig kastrering og en forlatt tilværelse i hverdagen.

Vi vet også at politiet rapporterer om mye og grov vold blant unge i Oslo.  Samtidig viser Utdanningsetatens egne tall at volden er omfattende på barne- og ungdomstrinnene.

Et spørsmål som bør være relevant å stille seg da er om det er sannsynlig at ungdommene slutter å være voldelige i det de ankommer skolegården til en videregående skole.

Er det nærliggende å tro at Oslos videregående skoler har en så disiplinerende effekt på landets ungdom at det skjer noe ekstraordinært der? Noe som går imot de aller fleste andre trender vi ser i området og blant andre aldersgrupper?

Og når vi vet at fire av ti lektorer er redde for å kritisere egen arbeidsplass, er det da sannsynlig at de er komfortable med å rapportere omfattende om vold og trusler?

Spesielt når vi også vet at rapporteringsveien er kronglete og det er vanskelig å nå frem?

Og ville det ikke i hvert fall vært interessant å høre hvordan etaten analyserer sammenhengen mellom det kritisk dårlige ytringsklimaet og faren for store mørketall?

Jeg vet ikke svaret på alle disse spørsmålene, men jeg er ganske sikker på at de burde bli stilt.

En annen åpenbar utfordring med vinklingen på de yngste er at proporsjonene i typen vold uteblir. Ungdom i den nevnte gruppen kan nok ha en oppførsel som er både truende ubehagelig og direkte farlig.

Som saken til Clemens Sars viser er det allikevel liten tvil om at konsekvensene av en voldelig 19-åring jevnt over må sies å være i en ganske annen liga enn en ti år yngre medelev.

Å sammenligne disse størrelsene bare ved å vise til antall hendelser gir dermed ikke et veldig opplysende bilde av situasjonen.

At disse spørsmålene ikke blir stilt er ikke først og fremst journalistenes feil. De er resultater av egen arbeidshverdag og leveringskrav de ofte ikke kan styre over selv.

Mange rapporter offentliggjøres ikke før de presenteres og kommunikasjonsavdelingene kan spare alle for arbeid med å dele ut egne oppsummeringer til journalistene.

Det er særdeles vanskelig å stille kritiske spørsmål når du ikke har hatt tid til å sette deg inn i tallene og enda mindre tid til reflektere over hva de faktisk betyr.

Med stadig økende ubalanse mellom sterke kommunikasjonsavdelinger og pressede redaksjoner utgjør dette er strukturelt problem.

Pressekonferanser for å slippe denne typen rapporter er strengt tatt ikke nødvendigvis det mest egnede fora.

Slike konferanser bør først og fremst være forbeholdt til seanser der det skal stilles kritiske spørsmål. Ikke til å strømlinjeforme budskap.

En mer passende arbeidsform ville vært om redaksjonene krevde å få tid til å sette seg inn i rapporter de skal dekke før pressekonferansene.

Det ville skapt bedre nyheter og lagt forholdene bedre til rette for å stille makta til ansvar.

Og det er jo tross alt det som er jobben.

Alt annet er PR.

Til toppen