SVIK? Det antydet Tidsskriftet for Norsk psykologforening med denne omfattende reportasjen tidligere i år.
SVIK? Det antydet Tidsskriftet for Norsk psykologforening med denne omfattende reportasjen tidligere i år. (Faksimile)

Over 36 sider stilte tidsskriftet spørsmål ved prosessen som dømte en prest for overgrep. Tirsdag skal PFU vurdere om de brøt god presseskikk

Bidro en «subjektiv psykolograpport og mangelfull etterforskning» til et svik mot presten som ble dømt for overgrep mot stedatteren? Eller har tidsskriftet utelatt fakta og forledet leserne med kampanjejournalistikk?

- Vi kan bli felt, og ha gjort mye bra. Vi kan bli frikjent, og det kan likevel være problematiske sider ved journalistikken vår.

BJØRNAR OLSEN, redaktør i Tidsskrift for Norsk psykologforening.
BJØRNAR OLSEN, redaktør i Tidsskrift for Norsk psykologforening.

Slik oppsummerer redaktør Bjørnar Olsen i Tidsskrift for Norsk psykologforening den omfattende saken som tirsdag blir gjenstand for en grundig behandling i Pressens faglige utvalg, med tre forskjellige klager mot seg.

- Jeg håper vi har løst de etiske problemstillingene godt. Men det betyr ikke at våre beslutninger ikke kan problematiseres. Jeg håper utvalget har satt seg godt inn i saksgrunnlaget, og at det blir en god diskusjon, sier Olsen.

Mer om de presseetiske vurderingene siden.

Først spoler vi tilbake til i vinter, for ikke å si flere tiår tilbake.

 

«Det store sviket»

«Rettsstaten dømte en prest i Glåmdalen for overgrep mot stedatteren. Mangelfull etterforskning, en subjektiv psykolograpport og tvilsomme troverdighets­vurderinger bidro til dommen. Dette er historien om en rettsprosess der det meste gikk galt.»

Slik lyder ingressen i tidsskriftets utgave nummer 2, 2017, som kom ut i vinter. Da med en 36 sider lang og omfattende reportasje om den såkalte «Prestesaken». Ført i pennen hovedsakelig av journalist Øystein Helmikstøl, samt Adriane Lilleskare Lunde og Ole Dag Kvamme.

Det var kanskje ikke så mange flere enn de 10.000 abonnentene på tidsskriftet som leste reportasjen, men mange vil huske bakgrunnen fra 2000-tallet:

Presten som i 2008 ble dømt til åtte års fengsel for vold og seksuelle overgrep mot stedatteren.

Men var det en dom på riktige premisser? 

 

To av de mange sidene om saken.
To av de mange sidene om saken. Bilde: Faksimile

 

Tidsskriftet publiserer et omfattende dokument hvor man stiller spørsmål ved sentrale deler av domsgrunnlaget, troverdigheten til en rekke av påstandene og ikke minst en psykolograpport som - ifølge eksperter - «går langt inn på skyldspørsmålet».

– Jeg har i mine år i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ikke lest maken til psykolograpport. Rapporten skal vurdere fornærmedes psykiske tilstand, men går langt videre ved å konkludere hva denne psykiske tilstandenkommer av, og går med det inn på skyldspørsmålet, noe som er rettens oppgave, uttaler en av dem, professor Svein Magnussen i reportasjen.

Tidsskriftet går også grundig inn i forhistorien, oppveksten og en rekke andre forhold ved historien og hendelsene i forkant av både politianmeldele og domfellelse.

Vi får lese flere sider av sterkt personlige forhold som brettes ut. De 36 sidene er «bare» hovedsaken; både i samme og senere utgaver i år kommer det flere grundige undersaker, intervjuer, kritikk og tilbakemeldinger.

 

Flere års arbeid

Psykologtidsskriftet kommer ut tolv ganger i året, har rundt 10.000 i opplag og en forholdsvis liten redaksjon. Vitenskapelige artikler utgjør ryggraden, men også intervjuer, reportasjer og «lettere fagstoff».

Denne saken faller ikke under sistnevnte kategori. Medier24 har lest både det publiserte materialet og PFU-klagene, noe som forteller om et arbeid som har pågått gjennom flere år. Arbeidet ble mer omfattende enn forutsett, erkjenner redaktør Olsen:

- Vi jobbet med denne saken for noen år siden, men da var vi ikke grundig nok. Skulle vi gjøre det, måtte vi gjøre det ordentlig, sier han.

- Og da er det slik at det ene dokumentet henger sammen med det andre, den ene stemmen henger sammen med den tredje. Denne typen saker er så komplekse, og særlig hvis vi skal gå så grundig inn i den.

- Men hvorfor «måtte» dere lage saken? Det enkleste ville jo vært å la være?

- Det kan du si, men det er ingen andre som skriver om psykisk helse og de psykologiske aspektene på denne måten, sier Olsen.

- Samtidig: Da vi gikk inn i saken, trodde vi at vi skulle klare å finne ting som gjorde at saken ble lagt død. Så ble det til at jo mer vi jobbet med den, desto mer ble vi undrende til den.

 

Forstår hvorfor ikke flere omtaler saken

Saken har som nevnt vært omtalt i flere av tidsskriftets utgaver gjennom året. Redaktøren, som selv er psykolog, tror den har fått betydning internt i miljøet:

- Hvis du tar bort overflatestøyen, tror jeg den har skapt faglig debatt og vært brukt til undervisning og opplæring blant sakkyndige, men også heve rollebevisstheten til psykologer generelt.

- Det handler blant annet om feller man kan gå i som sakkyndig. Om hvilket mandat man har: Alle vil jo sine klienter vel, men det er forskjell på å være en klinisk behandler og sakkyndig i en straffesak, kommenterer Olsen.

Han tror også oppmerksomhet rundt tema gir debatt rundt de sakkyndiges makt i retten, og hvorvidt dommere og jurister har «abdisert» på bekostning av ekspertisen.

2017: Glåmdalen omtalte Psykologtidsskriftets reportasje.
2017: Glåmdalen omtalte Psykologtidsskriftets reportasje. Bilde: Faksimile

Saken har imidlertid ikke ført til noen stor og bred debatt i samfunnet. Tidsskriftets gjennomgang er knapt omtalt i annen presse.

Det forstår imidlertid redaktøren. Både fordi det ikke er noen umiddelbar nyhetsvinkling, og fordi det er en komplisert sak:

- Det flere sier til meg, er at dette ville krevd så mye å kvalitetssikre. Dette er ikke noen åpenbar nyhetssak, og skal man gå inn i den, krever det mye ressurser.

- Vil dere selv gå løs på et slikt arbeid igjen?

- Det kan godt være. Men jeg håper at vi er litt mer edruelig når det kommer til tidsbruk, sier Olsen.

 

INTET JUSTISMORD, skrev tidligere Glåmdalen-redaktør Rolf Nordberg til tidsskriftet tidligere i år.
INTET JUSTISMORD, skrev tidligere Glåmdalen-redaktør Rolf Nordberg til tidsskriftet tidligere i år. Bilde: Faksimile

Sterke reaksjoner og klager

Men gikk tidsskriftet for langt i å antyde et svik mot den tiltalte? I en sak som er avgjort i ro rettsinstanser og ble avvist av Gjenopptakelses­kommisjonen for straffesaker?

Brakte de for mange detaljer fra saken, og personlige detaljer om den fornærmede i saken, stedatteren, som ifølge norsk rett er utsatt for alvorlige overgrep?

Gjennom tilsvar, leserbrev og ikke minst PFU-klager har flere kritisert journalistikken.

Psykolog Bente Stolpestad, som stod bak den omtalte rapporten fra 2007 og dermed får skarp kritikk i omtalen, uttalte seg svært kritisk til bladet. Det gjorde også advokat Hanne Lilleby, på Stolpestads vegne:

Stedatteren - den da 24 år gamle kvinnen i retten for ni år siden. Til høyre bistandsadvokat, Inger Marie Støen.
Stedatteren - den da 24 år gamle kvinnen i retten for ni år siden. Til høyre bistandsadvokat, Inger Marie Støen. Foto: Steinar Schjetne / Scanpix

– Det er uforståelig at denne saken igjen skal skrives om, og det er med beklagelse at dette igjen blir en ny tilleggsbelastning for fornærmede, som forsøker å legge denne saken bak seg.

Prestens stedatter kommenterte også den første reportasjen med et lengre tilsvar, hvor hun blant annet påpeker:

- Denne straffesaken ble etterforsket av politiet i lang tid og grundig belyst i to rettsinstanser. Både tingretten og lagmannsretten fant etter en samlet bevisvurdering presten skyldig på samtlige tiltalepunkter, det vil si i å ha begått en rekke voldtekter og andre seksuelle overgrep, grov vold og mishandling over en periode på om lag 12 år

 

- Utelater fakta, forleder leserne

Når saken tirsdag skal behandles for lukkede dører i PFU, står den fornærmede og i dag voksne kvinnen selv bak én av de tre klagene. Psykolog Bente Stolpestad har også klaget inn bladet. Det samme har en tredje person. Sistnevnte skriver i sin klage blant annet:

Jeg syns at denne artikkelen mangler objektivitet, fordi det fremstår som at den tar side med en overgriper som har en rettskraftig dom mot seg og som er nektet gjenopptakelse av saken i rettssystemet. Jeg forstår at det må være rom for å stille spørsmål om det er begått justismord i ulike saker, også denne. Det jeg reagerer på er at artikkelen er svært ensidig. Jeg opplever at artikkelen hele veien gjennom fremstiller det nærmest som at det er et faktum at presten er uskyldig og at det er han som har opplevd det store sviket, ikke offeret. Det er noe med hele fremstillingen, språket, valg av ord, formuleringer og hva som tillegges hvilken vekt.

Psykolog Stolpestad spør på sin side når «Tidsskrift for Norsk psykologiforening ble oppnevnt til dommere?», og går hardt ut mot omtalen:

Tidsskriftets omfattende artikkel om den såkalte «prestesaken», er ikke bare tendensiøst skrevet, men journalistene forleder leserne til å tro det er sannheten de presenterer. Her er overskriftene satt og resten av artikkelen er bare et forsøk på å fylle opp for påstanden om at presten er uskyldig dømt og «Maria» ikke troverdig.

Og sist, men ikke minst: Den fornærmede selv reagerer gjennom en omfattende PFU-klage på omtalen av saken hvor hennes stefar ble dømt til åtte års fengsel. Hun skriver:

Som fornærmede i den såkalte prestesaken opplever jeg at psykologtidsskriftet bedriver kampanjejournalistikk både på papir og nett, og presenterer et tunnelsyn bevisst fritt for en rekke viktige og avgjørende fakta i saken. Med ytterst få unntak produseres artikkel etter artikkel som utelukkende underbygger tidsskriftets hypotese om at glåmdalspresten/min tidligere stefar er uskyldig dømt. Så ensidig er den 30 sider lange hovedartikkelen i 2/2017 at jeg oppfatter den nærmest som et bestillingsverk.

Kvinnen mener artiklene inneholder en rekke faktiske feil, men reagerer aller hardest på det som ikke er med:

- Det er først og fremst den iøynefallende utelatelsen av sentrale fakta jeg reagerer på, og som bidrar til å forlede tidsskriftets lesere, skriver hun.

 

- Har ikke tatt lett på saken

Redaktør Bjørnar Olsen bekrefter at saken har gitt tidsskriftet mange tilbakemeldinger, og erkjenner at det var ingen lett sak å jobbe med:

- Å skrive kritisk om denne typen saker, hvor det ikke finnes noen vinnere - men flere ofre, er problematisk, sier han. 

- Dere får kritikk for å ha forledet leserne og utelatt fakta. Ved gjennomlesing av både tilsvar, debattinnlegg og PFU-klagene henvises det blant annet til beskrivelser fra retten og av domfelte som dere ikke har med i deres hovedreportasje. Har dere latt være å fortelle hele historien?

2013: Gjenopptakelseskommisjonens behandling svekket domfeltes sak, ifølge lokalavisa.
2013: Gjenopptakelseskommisjonens behandling svekket domfeltes sak, ifølge lokalavisa. Bilde: Faksimile

- Nei, jeg mener ikke det. Vi stiller spørsmål ved faktagrunnlaget som verken etterforskere, retten eller andre media stilte den gang. Det er disse nye svarene som gjør at Prestesaken kommer i et nytt lys.

- Uavhengig av skyld eller uskyld dokumenterer vi feil og mangler ved politietterforskningen, og svikt i mange andre ledd helt fra da saken startet i 2006. Uten å ta stilling til skyldspørsmålet, viser vår dokumentasjon at prestens rettssikkerhet ikke ble ivaretatt, sier Olsen. 

- Og derfor presenterer dere han som «uskyldig»?

- Nei - skyldspørsmålet tilhører rettsvesenet, og hele premisset for saken er jo at han er dømt og er skyldig. Men det må likevel gå an å stille spørsmål ved domsgrunnlaget, prosessen rundt. Og det er det vi har gjort.

- Jeg forstår at det å problematisere en dom og grunnlaget for den, gjør at det kan oppleves som at vi har tatt stilling. men det har vi altså ikke ment, sier Bjørnar Olsen. 

 

Til toppen