Øivind Fjeldstad, ansvarlig redaktør i Velferd.no
Øivind Fjeldstad, ansvarlig redaktør i Velferd.no

DEBATT

På høy tid å skrote ordet «betalingsmur»

«Passerer du en betalingsmur når du går inn i en kinosal eller en konsertsal? Niks. Det gjør du heller ikke når du betaler for å lese en artikkel i en nettavis», skriver Øivind Fjeldstad.

  • ØYVIND FJELDSTAD, ansvarlig redaktør i Velferd.no

Koronakrisen har ført til fornyet debatt om forholdet mellom betalt og gratis innhold i mediene. Høyrøstede krav har kommet om at alt stoff om koronakrisen skal være gratis og fritt tilgjengelig.

Et eksempel på et slikt krav, som er referert av mediekommentator Anki Gerhardsen i Aftenposten, lyder i all enkelhet slik: «Slå av betalingsmuren NÅ!»

Selv om krav som dette nå framsettes med stor kraft, er det ikke noe nytt at folk krever fri tilgang til stoff i mediene. Jeg er neppe alene om å ha mottatt forurettede kommentarer fra (potensielle) lesere som klager over at de må betale for saker jeg har skrevet. At det er jobben min å lage god journalistikk, og at det ofte ligger mye arbeid bak hver enkelt sak, kan det være vanskelig å få forståelse for.

Dessverre har vi som jobber i mediene, selv bidratt til å bygge opp motstand mot å betale for tilgang til stoffet vi lager. Det har vi gjort ved at vi ikke bare stilltiende har akseptert at det finnes noe som heter «betalingsmur», vi har selv aktivt fremmet bruken av ordet.

Det må vi slutte med.

Ulike medier forteller hyppig at saker ligger «bak betalingsmur» og at medier bygger nye murer mellom seg og leserne. Medier24 brakte for eksempel i høst nyheten om at «Nettavisen Shifter innfører betalingsmur», og Journalisten har blant annet brakt en sak om betalt innhold med følgende stikktittel: «Flere måter å bygge en betalingsmur»

Ansvarlig redaktør Erik Waatland i Medier24, Anki Gerhardsen og flere andre har argumentert godt for hvorfor lesere må betale for redaksjonelt innhold.

Og egentlig er det ikke så vanskelig å forklare. Du passerer ikke en «betalingsmur» når du går inn i en kinosal for å se en film. Og selv om du betaler for å gå på konsert, har jeg til gode å høre noen påstå at døren inn til konsertsalen er en «betalingsmur». Da er det underlig å mene at det å betale for å lese en artikkel i en nettavis innebærer å passere en» betalingsmur».

Enda underligere er det at journalister og redaktører selv bruker dette ordet.

Mediene bygger ikke en mur mellom seg og leserne, like lite som de de som driver kinoer og konsertarrangører gjør det. Som dem tar vi betalt for et produkt som vi har brukt tid og ressurser på å skape.

Vi formidler nyheter og bakgrunn, vi representerer et kritisk korrektiv og reiser viktige debatter, vi underholder og opplyser. Vi lager stoff som mange vil ha, men som mange altså helst vil slippe å betale for.

Kvaliteten på det vi produserer varierer, men det gjør kvaliteten på filmer og konserter også.

I ulike medier har man forsøkt å endre holdningen til å betale for redaksjonelt innhold ved å bruke betegnelser som «pluss-artikler» eller lignende. Men så lenge vi som jobber i mediene samtidig selv fortsetter å bruke ordet «betalingsmur», bidrar vi til å opprettholde et inntrykk av at vi bygger mure mellom oss og leserne.

Ordet «betalingsmur» er ganske enkelt feil. Det finnes ingen mur; jeg kan til nød gå med på å kalle det en «betalingsdør». Men ordet «betalingsmur» bør det skrotes en gang for alle.

Til toppen