Pressens Faglige Utvalg i arbeid - her fra et møte vinteren 2015.
Pressens Faglige Utvalg i arbeid - her fra et møte vinteren 2015. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

PFU: Tre ble felt og seks gikk fri. Hva kan vi lære av disse ni sakene?

To detaljerte omtaler av barn - og nok en samtidig imøtegåelse. PFU-medarbeider Ingrid N. Jortveit oppsummerer forrige ukes møte.

  • Endret
  • INGRID N. JORTVEIT, fagmedarbeider i Norsk Presseforbund

Teksten er opprinnelig publisert på PFUs blogg på Presse.no.

Hvor alvorlig må en feil være for at redaksjonen blir felt i PFU? Og hvordan skal barn omtales i følsomme saker? Dette var noen av spørsmålene Pressens Faglige Utvalg (PFU) måtte ta stilling til forrige uke.

Er feilen grov nok til å konkludere med et brudd på god presseskikk, eller er det en feil som verken krenker eller er alvorlig?

Det er et spørsmål som ofte blir stilt i PFU. Har mediet rettet opp og beklaget tilstrekkelig, slik Vær Varsom-plakaten krever? Eller veier ikke rettelsen opp den feilen som er begått?

Nettavisen gikk fri i en slik sak.

Tittelen var «Fikk MS av barnevaksine – får erstatning».  Faktum i saken var at Høyesterett mente det var en sannsynlighet for at vaksinen var årsaken til sykdommen. Altså: En konstaterende tittel som fastslår noe man ikke kan være helt sikker på. Utvalget mente tittelen kunne inneholdt et forbehold, jf. VVP-punkt 4.4, og kalte tittelen både uheldig, unyansert og upresis. Likevel kom utvalget til at en slik upresishet ikke var alvorlig nok til en fellelse. Det talte også til avisens fordel at den raskt korrigerte tittelen da den mottok klagen.

Les uttalelsen her.

Bildebruk i en nabostrid ble gjenstand for en PFU-klage mot avisa Budstikka. Klager hadde, på bakgrunn av en eiendomsstrid, kappet naboens uthus i to. Budstikka publiserte et bilde fra hendelsen. Klager hevdet at det ikke var han som var avbildet, men derimot hans to innleide håndverkere (jf. VVP-punkt 4.12). Det var imidlertid ikke lett å se hvem som var hvem på det publiserte bildet, men Budstikka lot seg overbevise og beklaget personforvekslingen på både nett og papir. Utvalget mente at rettelsen og beklagelsen var god nok, og la avgjørende vekt på at klager selv var på tomta den dagen, og at klager hadde bestilt oppdraget og stod som ansvarlig.

«Full fiasko etter 9 års arbeid», skrev Finansavisen om et selskap. Selskapet mente at det ikke var dekning for en slik påstand, ettersom det hadde fått inn ny kapital og virksomheten var i gang.

Utvalget mente det var dekning, og uttalte: «Når pengene er tapt etter ni års arbeid var det, slik utvalget ser det, grunnlag for en karakteristikk som den påklagede.» Videre mente selskapet at de burde fått imøtegå (VVP punkt 4.14) en slik beskyldning. Utvalget viste her til tilsvarsretten (VVP punkt 4.15), fordi fiasko-påstanden er en karakteristikk, en vurdering, og ikke en sterk beskyldning av faktisk art. Les uttalelsen her.

Når du skal omtale mulige straffbare forhold, må det komme tydelig frem hvor saken står; er det en anmeldelse, en tiltale, en dom etc.? Å anmelde noen kan hvem som helst gjøre. Mediene må derfor være ekstra varsomme i sin omtale av mulige klanderverdige forhold, spesielt med tanke på identifisering.

Fædrelandsvennen identifiserte imidlertid den anmeldte. Utvalget mente at i dette tilfellet var identifiseringen innenfor Vær Varsom-plakatens rammer fordi publikum burde vite hvem den omtalte var. Utvalget la vekt på sakens alvor og at omtalen gjaldt forhold av stor offentlig interesse. Utvalget minnet imidlertid om at når den angrepne ikke vil svare eller kommentere saken, så må publikum informeres om forsøket på å få den angrepne i tale, og en slik påminnelse bør da fremkomme i alle artikler og innslag der kritikken rettes, jf. VVP-punkt 4.14.

I noen klagesaker står det ord mot ord. Hvis det ikke legges frem god nok dokumentasjon av partene, blir det umulig for PFU å konkludere med at én part har rett. En dokumentar om narkotikamiljøet i Oslo, publisert på kanalen Max, ble innklaget av en deltaker i programmet. Vedkommende hevdet det hele var skuespill og at han var lovet betaling. Max hevdet det motsatte, og la også ved råmateriale som et slags «bevis».

På dette spørsmålet måtte PFU konkludere med at ord står mot ord, og fokuserte på spørsmålet om vedkommende var tilstrekkelig anonymisert, hvilket PFU mente at han var, jf. VVP-punkt 4.7.

PFU har mange ganger understreket medienes plikt til å utvise særlig varsomhet i omtale av barn i barnevernssaker. Mediene bør i størst mulig grad sørge for å anonymisere den svakeste part, nemlig barnet, i slike saker.

Avisa Telen publiserte et større intervju med et familiemedlem til et barn i en komplisert barnevernssak. Medlemmet sto åpent frem med navn og bilde og fortalte om barnets situasjon i en konfliktfylt sak med mange berørte. Utvalget mente at barnet dermed ble identifisert, og felte Telen på VVP-punkt 4.8 og 4.1.

Det ligger innenfor pressens samfunnsoppdrag å fortelle om mulig kritikkverdige forhold som barn utsettes for. Men dette er ofte sensitive og kompliserte saker som stiller store krav til medienes aktsomhet,  og da særlig overfor de omtalte og involverte barna.

Finnmark Dagblad (FD) gjorde mye riktig i en artikkelserie der foreldre sto åpent frem og fortalte om det de mente var kritikkverdige forhold ved en skole. Både VVP-punkt 3.2 (faktakontroll) og 4.14 (samtidig imøtegåelse) var ivaretatt, mente PFU. Men i én av artiklene mente utvalget at avisen hadde gått for langt; at det her ble publisert for mange unødvendige detaljer om ett barn.

PFU uttalte: «Utvalget minner om pressens plikt til å vurdere hvilke opplysninger man skal publisere, også når kilden er foresatte som vil sitt barns beste.» (Jf. VVP-punkt 4.8.) Les uttalelsen her.

Også ikke navngitte personer har rett på samtidig imøtegåelse. Sogn avis omtalte en blogger som ifølge kommunen hadde kommet med alvorlige beskyldinger mot og trakassert kommunens ansatte. Kommunen hadde derfor anmeldt ham til politiet. Bloggeren klaget på at han ikke fikk slippe til i avisen for å forsvare seg, og han fikk medhold i PFU.

Det å bli beskyldt for å trakassere noen, og å bli anmeldt til politiet, mente utvalget var sterke nok beskyldinger til at retten til samtidig imøtegåelse var utløst, jf. VVP-punkt 4.14. Utvalget minnet også om at imøtegåelse ikke bare er til med tanke på den angrepne part, men også av hensyn til leseren.

Til toppen