Politisk reportasje fra et gjørmebad

DEBATT: Sofie-saken

Politisk reportasje fra et gjørmebad

«Sofie-saken handler om å få bekreftet en nærmest forhåndsbestemt definisjon av en hendelse. Den politiske journalistikken er dessverre full av slike tilfeller», skriver Bernt Olufsen.

  • BERNT OLUFSEN, mediekritiker og tidligere VG-redaktør

 

Politikk kan være en skitten affære – også i Norge. Det skitne spillet bak politiske kulisser er som regel avhengig av en viss medvirkning fra mediene. Derfor er det så viktig at journalistikk fremstår som uavhengig og kvalitetssikker. Presseetikken skal representere en garanti for medienes troverdighet.

Det var ingen bombe at VG ble felt på fem av sju innklagede punkter i Vær Varsom-plakaten, nærmest i tråd med redaksjonens innrømmelser på forhånd. Uttalelsen fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) framhever spesielt to sentrale punkter:

  • Å gjøre premissene tilstrekkelig klare for kilder i intervjusituasjonen.
  • Å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen.

Dette gjelder pressens møte med alle kilder, men kanskje i en utvidet forstand når det gjelder kilder som er uerfarne med journalistiske arbeidsmetoder. I følge PFU brøt VG med disse prinsippene både forut for selve publiseringen av historien om «dansevideoen» med Trond Giske, og i forbindelse med Sofies gjennomgang av VGs granskingsrapport før denne ble publisert.

Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole. I de færreste partier utkjempes kampen om lederverv og posisjoner så brutalt som nettopp her. Det kan handle om politiske motsetninger, men like ofte angripes personlige svakheter. Anonymt, i dekning av medienes kildevern. Hele Giske-saken er et eksempel på dette.

Det faktum at partisekretæren hadde mottatt en ny bekymringsmelding i form av en dansevideo med en ung kvinne i natten, kunne i utgangspunktet være en god (?) nyhetshistorie fra den politiske arena. Dessverre ble den ødelagt av tilsynelatende forutbestemt vinkling og utilbørlig press mot Giskes dansepartner som kilde.

Det står ord mot ord mellom journalist og kilde når det gjelder hva som ble sagt under kildesamtalen på en McDonalds-restaurant i Oslo. Jeg har i min lange karriere som journalist og redaktør ikke sett eksempler på ren fabrikasjon av uttalelser i saker som dette, og har derfor vanskelig for å tro at dette er skjedd her. Imidlertid har jeg sett mange eksempler på dårlig omforming av meningsinnhold til sitater. Poenget her er at den uerfarne kilden skal ha eiendomsrett til sin egen uttalelse og ordlyden i denne, siden premissene for samtalen ikke var tilstrekkelig klare på forhånd.

Sofie-saken handler altså om å få bekreftet en nærmest forhåndsbestemt definisjon av en hendelse. Den politiske journalistikken er dessverre full av slike tilfeller, hvor det blir et jag etter å få bekreftet vinkling og dramaturgi.  Det er dette som er egnet til å svekke medienes troverdighet i store grupper av befolkningen, som kanskje allerede har en slik oppfatning av pressens arbeidsmetoder. Slik vi har sett det i deler av den amerikanske befolkningen, hvor tradisjonelle medier har vist svekket evne til å lytte til sine kilder.

I avsløringen av Valla-saken ble VG også innklaget til PFU av medieprofessor Sigurd Allern, blant annet for å ha gjengitt et sitat på førstesiden som ikke kunne gjenfinnes i artikkelen inne i avisen. Sitatet var en sammentrekning av et meningsinnhold fra kilden Ingunn Yssen. VG kunne likevel ikke felles av PFU, siden Yssen på forhånd hadde godkjent tittelen som et sitat fra henne. 

Sofie-saken illustrerer behovet for en gjennomgang av norske journalisters sitatpraksis, som jeg lenge har etterlyst. Omdal-utvalget, som er nedsatt av Norsk Presseforbund, arbeider i høst med dette. I mitt hode er kravet til sitatets etterrettelighet absolutt. Det skulle være uakseptabelt å fremstille et referat av meningsinnhold som et korrekt sitat. Vi er vitne til en særnorsk (og muligens særsvensk) pressepraksis på dette området.

I norsk presse er det en tradisjon for å fortelle historier gjennom direkte sitater. Jeg skulle ønske at journalistikken fokuserte mer på faktabasert beskrivelse, med sitater som referanse eller dokumentasjon/understreking av poenger.

En gammel fjellvett-regel lyder «Det er ingen skam å snu i tide». Dette er også en fornuftig leveregel i viktig samfunnskritisk journalistikk. Det er ikke noe galt i å søke bekreftelse av en journalistisk hypotese gjennom innsamling av opplysninger og kildesamtaler. Men når kartet som tegnes ikke stemmer overens med terrenget oppstår det problemer.

I Sofie-saken fremstår også redaktørrollen som sentral, og i debatten har en del etterlyst større avstand mellom redaktør og utøvere av den journalistiske arbeidsprosessen.  Dette er med respekt å melde tøv! Selvsagt må redaktører kunne være delaktige i redaksjonelt arbeid og samtidig være ansvarlige for kjølige vurderinger av arbeidsmetoder og substans. Det er en del av redaktøransvaret. Men det er nå en gang slik at selv redaktører kan begå alvorlige feil.

En del av redaktøransvaret handler dessuten om opprydning når noe har gått feil. Det er ingen tvil om at VG brukte kritikkverdig lang tid på å korrigere Sofie-saken og å fjerne det omstridte sitatet. 

Reportasjen hadde neppe blitt vesentlig dårligere hvis man hadde holdt seg til en faktisk og kildekritisk fremstilling av saken: Innsendelsen av en bekymringsmelding om Giskes halv-intime dans med unge kvinner i bar-natten. Gjerne med den kommentar som Sofie eventuelt ville stå inne for. Dansen var neppe det klokeste valg Giske har gjort i arbeidet med å gjenopprette politisk posisjon og omdømme.

Mange har brukt usedvanlig sterke ord om VGs framferd i denne saken, men saken er neppe unik. Det unike ligger i medieoppmerksomheten som denne saken har fått og VGs unike åpenhet i egen evaluering og innrømmelse av brudd på fem punkter i Vær Varsom-plakaten.

Flere av medlemmene i PFU har betegnet VGs tilsvar som forbilledlig. Mange av pressens aktører vil nok høste lærdom fra dette arbeidet.

Nå er det på tide å fokusere på pressens generelle sitatpraksis og behandling av kilder, også utover denne alvorlige saken. 

Til toppen