KRISTINE FOSS, jurist i Norsk Presseforbund er skeptisk til Helse- og omsorgsdepartementets lovanvendelse.
KRISTINE FOSS, jurist i Norsk Presseforbund er skeptisk til Helse- og omsorgsdepartementets lovanvendelse.

Pressejurist med klar tale: Mener departementet er på tynn is

Les hvordan Helse- og omsorgsdepartementet begrunner sperrefrist og forskjellsbehandling mellom Kommunal Rapport og TV2.

Som Medier24 omtalte før helga, ble Kommunal Rapport nektet innsyn i en rapport, der Helse- og omsorgsdepartementet hadde avtalt en publisering og omtale på TV2 fredag kveld.

Blant annet inviterte departementet til intervju på et sykehjem torsdag - noe Kommunal Rapport fikk invitasjon til - mot sperrefrist til da TV2 skulle publisere saken.

LES MER i våre saker før helga:

I disse sakene finner du også et kort tilsvar fra Helse- og omsorgsdepartementet. Vi responderte imidlertid fredag ettermiddag med ytterligere spørsmål, som departementet så langt ikke hadde svart på.

Det dreier seg i hovedsak om hvilken paragraf i Offentlighetsloven departementet viser til - for å nekte innsyn i dokumentet, med mindre Kommunal Rapport aksepterte departementets ønskede sperrefrist og PR-jippo på et sykehjem i Oslo.

Nå har kommunikasjonsdirektør Liv Merete Wiker svart på våre spørsmål, og begrunner innsynsnekten med «paragraf 15» i Offentlighetsloven.

- Departementet vil kort peke på at offentlighetsloven inneholder bestemmelser som innebærer at det ikke foreligger noen plikt til å offentliggjøre et dokument, selv om dokumentet har kommet inn til departementet. Det vises her spesielt til offentlighetslovens § 15, skriver Wiker i svaret - som departementet har ønsket å gjøre skriftlig.

Hele svaret kan du også lese nederst i denne saken.

Avviser forskjellsbehandling

Departementet mener at annet ledd i paragraf 15 gir hjemmel for å unnlate å gi innsyn i et dokument som er innhentet eksternt og skal brukes i departementets interne saksbehandling. Og mener man må kunne velge å gi innsyn med sperrefrist, heller enn å ikke gi innsyn.

- Etter forvaltningsretten vil det kunne være anledning til å sette vilkår så lenge vilkåret har en saklig sammenheng med vedtaket, og vilkåret ikke er urimelig tyngende. Et vilkår om en sperrefrist frem til et tidspunkt i nær fremtid, mener departementet er et vilkår som ikke bryter med disse prinsippene, skriver Wiker i svaret. Les hele nederst i denne saken.

- Med hvilken lovhjemmel har dere anledning til å nekte innsyn i en dokument, hvis medier ikke går med på sperrefrist - når dokumentet er oversendt til andre medier?, lød et av spørsmålene fra Medier24.

- Departementet er uenig i at det foreligger en forskjellsbehandling. Alle som ba om innsyn, og som aksepterte sperrefrist, ville få tilgang på det aktuelle dokumentet. Forskjellsbehandlingene ville ha oppstått dersom noen fikk tilgang til dokumentet uten vilkåret om sperrefrist, svarer Wiker.

På oppfølgingsspørsmål fredag formiddag - når vi spør for tredje eller fjerde gang om hvilken hjemmel i Offentlighetsloven departementet bruker for å nekte innsyn med disse vilkårene - svarer kommunikasjonsdirektøren blant annet (les hele svaret nederst i saken):

- Når det bes om hjemmel i offentlighetsloven for å kunne sette vilkår, finnes det ikke en slik konkret hjemmel i offentlighetsloven. Departementet mener imidlertid at adgangen til å sette vilkår er et alminnelig forvaltningsmessig prinsipp.

Skeptisk pressejurist

Medier24s omtale av saken fredag skapte furore og reaksjoner både rundt saken og i sosiale medier.

Blant dem som har reagert, er Offentlighetsutvalget til Norsk Presseforbund, som tirsdag sendte denne uttalelsen fra seg.

Overfor Medier24 utdyper jurist i Norsk Presseforbund, Kristine Foss, kritikken mot hemmelighold og begrunnelse:

- Det er lett å forstå at man ønsker å styre når informasjonen kommer ut, men det kan man altså ikke etter offentlighetsloven. Vi er ikke enig i måten de bruker paragraf 15 på her, fremleggelsen av en rapport er ikke en del av den interne saksbehandlingen. Juridisk mener jeg de er på tynn is her, sier Foss.

Paragraf 15 annet ledd, lyder forøvrig som følger:

Det kan vidare gjerast unntak for delar av dokument som inneheld råd om og vurderingar av korleis eit organ bør stille seg i ei sak, og som organet har innhenta til bruk for den interne saksførebuinga si, når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Og i regjeringens egen veileder for offentlighetsloven, slås det fast at unntaket er snevert: Det kan kun brukes for deler av et dokument som «som inneheld råd og vurderingar av korleis eit organ bør stille seg i ei sak».

- Så det man kan spørre seg om, er om paragrafen i det hele tatt kan brukes i dette tilfellet. Det var en rapport fra KS som ble sendt til departementet, og det skal mye til for å bruke paragraf 15 annet ledd i dette tilfellet. Dette er jo dessuten snakk om en undersøkelse i norske kommuner, ikke «råd og vurderinger» som departementet skal bruke til en intern saksbehandling. Og i hvert fall ikke hele dokumentet, sier Foss.

Hun peker dessuten på at dokumentet ikke ble unntatt offentlighet som sådan - departementet ønsket bare å vente til en sperrefrist og til departementets regisserte pressetreff på et sykehjem i Oslo.

Inviterer til møte

Pressejuristen er heller ikke enig i at departementet gir mediene mer enn det de har krav på, men i dette tilfellet mindre.

Samtidig forstår hun departementets motiver - og peker på at mediene tildels kan takke seg selv, for at jaget på eksklusivitet har ført til en slik praksis fra offentlige myndigheter.

- Jeg tror vi er tjent med en diskusjon rundt dette. Det er mange medier som ber om eksklusiv tilgang og som godtar dette uten videre. Mediene må selv også se på egen praksis på dette området, mener Foss - og inviterer gjerne departementene for å snakke om saken.

- Vi inviterer dem gjerne til et møte i offentlighetsutvalget til å snakke om disse tingene. Det er en interessant debatt, og vi kunne hatt godt av å snakke sammen om det.

Mener praksisen er god

Hva da med politisk ledelse, som til syvende og sist er ansvarlig for departementets offentlighetspraksis?

På vårt spørsmål til politisk nivå i departementet, sier også politisk rådgiver Fredrik Wang Gierløff (Høyre) seg fornøyd med saksbehandlingen.

- Det er bra vi har et lovverk som i stor grad bidrar til god åpenhet i det offentlige, som er et viktig grunnlag for tillit til bl.a. politiske prosesser. Departementet har og skal selvsagt ha en praksis som er i tråd med lovverket. Vurderingen her er at så er tilfelle med dagens praksis – den vurderingen har også tatt hensyn til de argumenter som andre har brakt opp i denne saken, svarer Gierløff skriftlig gjennom kommunikasjonsdirektøren.

- Hvordan vil man forholde seg til et eventuelt vedtak fra Sivilombudsmannen?

- Det du spør om er noe vi får følge opp dersom den tid kommer, svarer rådgiveren.

Slik svarer departementet:

Fredag ettermiddag sendte Medier24 ytterligere spørsmål til Helse- og omsorgsdepartementet. Onsdag formiddag fikk vi tilbakemelding fra kommunikasjonsdirektør Liv Merete Wiker, per e-post. Under følger hennes e-post ordrett:

1. Hvilken kommentar har dere til Wessel-Aas sine betraktninger?

Departementet vil kort peke på at offentlighetsloven inneholder bestemmelser som innebærer at det ikke foreligger noen plikt til å offentliggjøre et dokument, selv om dokumentet har kommet inn til departementet. Det vises her spesielt til offentlighetslovens § 15

2. Er dette å regne for et dokument som er kommet til departementet fra en ekstern avsender? 

Når departementet mottar et dokument fra en ekstern avsender er dette å regne som et dokument etter offentlighetsloven, og det skal vurderes om innsyn skal gis, når noen ber om innsyn i det aktuelle dokumentet.

3. Fins det hjemmel i offentlighetslov eller annet lovverk for at departementet skal styre når medier får publisere en sak?

Det følger av offentlighetslovens § 15 annet ledd at departementet kan unnlate å gi innsyn i et dokument som er innhentet eksternt fra og som skal brukes i departementets interne saksbehandling.

I det foreliggende tilfelle var dokument en rapport fra KS som var bestilt fra HOD, og som skulle inngå i departementets videre interne saksbehandling. I departementets interne saksbehandling inngår også planlegging knyttet til offentliggjøring av departementets politikk, vedtak, uttalelser osv. Det vil være i det offentliges interesse at en slik offentliggjøring skjer på en slik måte at flest mulig blir kjent med de vedtak, forslag osv. som departementet fremlegger.

Når departementet er av den oppfatning at det kan unnlates å gi innsyn i det aktuelle dokumentet med hjemmel i offentlighetslovens § 15 annet ledd, innebærer dette også at departementet også må kunne sette en sperrefrist for  offentliggjøring av dokumentet. Det kan da typisk være på det tidspunkt at departementet offentliggjør det endelige resultatet av sin interne saksbehandling. Når departementet kan gjøre det mer inngripende – ikke gi innsyn, må departementet også kunne gjøre det mindre inngripende – gi innsyn med en sperrefrist. Etter forvaltningsretten vil det kunne være anledning til å sette vilkår så lenge vilkåret har en saklig sammenheng med vedtaket, og vilkåret ikke er urimelig tyngende. Et vilkår om en sperrefrist frem til et tidspunkt i nær fremtid, mener departementet er et vilkår som ikke bryter med disse prinsippene.

Når media først har fått informasjon og sperrefrist avtalt, blander departementet seg ikke i videre redaksjonell behandling av stoffet. Det betyr at departementet ikke setter vilkår om publiseringstidspunkt, utover å be om respekt for den sperrefrist som er gitt.

4. Med hvilken lovhjemmel har dere anledning til å nekte innsyn i en dokument, hvis medier ikke går med på sperrefrist - når dokumentet er oversendt til andre medier? 

Det vises til svar under punkt tre. Departementet er uenig i at det foreligger en forskjellsbehandling. Alle som ba om innsyn, og som aksepterte sperrefrist, ville få tilgang på det aktuelle dokumentet. Forskjellsbehandlingene ville ha oppstått dersom noen fikk tilgang til dokumentet uten vilkåret om sperrefrist, jf. offl. § 6

Etter departementets vurdering er alternativet til ikke å ha en sperrefrist å være at dokumentet ikke ble gitt ut før departementet offentliggjorde rapporten. At dokumentet først på dette tidspunkt ble gitt ut, ville ikke være i medienes interesse. Når mediene får tilgang til dokumentet på et tidligere tidspunkt, men med sperrefrist, innebærer det at mediene får anledning til å forberede en sak, være klare med relevante spørsmål osv. Det skal også presiseres at det ikke var endelig rapport som ble tilbudt mediene som grunnlag for forberedelser, men en foreløpig versjon av rapporten.

Da innsynsbegjæring kom på endelig rapport, ble denne behandlet umiddelbart, og innsyn gitt de medier som ba om det.

Her er svar på dine spørsmål til politisk ledelse fra politisk rådgiver Fredrik Wang Gierløff:

1. Er politisk ledelse i HOD tilfreds med at departementet utfører en offentlighetspraksis som påstås å være i strid med loven?

Det er bra vi har et lovverk som i stor grad bidrar til god åpenhet i det offentlige, som er et viktig grunnlag for tillit til bl.a. politiske prosesser. Departementet har og skal selvsagt ha en praksis som er i tråd med lovverket. Vurderingen her er at så er tilfelle med dagens praksis – den vurderingen har også tatt hensyn til de argumenter som andre har brakt opp i denne saken.

2. Hvordan vil man forholde seg til et eventuelt vedtak fra Sivilombudsmannen?

Det du spør om er noe vi får følge opp dersom den tid kommer.

På ytterligere oppfølgingsspørsmål om hjemmelen for hemmelighold, svarer Wiker dette onsdag ettermiddag: 

Når departementet ber om å få oversendt dokument som skal brukes i departementets interne saksbehandling, vil dokumentet som sådan være råd og vurderinger som departementet skal bruke til sin interne saksbehandling. Denne typen dokument inneholder sjelden konkrete konklusjoner, men vil innholdsmessig omhandle f.eks. pro et contra vurderinger som departementet skal bruke videre til sin interne saksbehandling. Departementet ser at muligens de delene av et dokument som inneholder faktiske opplysninger kunne vært gitt ut, men vil samtidig vise til offentlighetslovens § 12.

Departementet vil samtidig presisere at det avgjørende for vurderingen av om offentlighetslovens § 15 annet ledd får anvendelse, ikke er om det inngående dokumentet er ferdigstilt, men om som i dette tilfellet, departementet er ferdig med sin interne saksbehandling.

Når det bes om hjemmel i offentlighetsloven for å kunne sette vilkår, finnes det ikke en slik konkret hjemmel i offentlighetsloven. Departementet mener imidlertid at adgangen til å sette vilkår er et alminnelig forvaltningsmessig prinsipp. I Eckhoff/Smith ”Forvaltningsrett 8. utg.” står følgende på s. 396.

”I dag må det anses som sikker rett at når forvaltningen har en viss frihet til å bestemme om avgjørelse skal treffes, eller hva den skal gå ut på (…..), har den kompetanse til å sette vilkår om plikter, selv om det ikke er klar hjemmel i lov. (Vår understrekning).

For at forvaltningen skal ha en slik anledning omtaler boken litt senere at et vilkår bl.a. må ha saklig sammenheng med begunstigelsen (i dette tilfellet innsynet), og det må ikke være uforholdsmessig tyngende (proporsjonalitet). Departementet mener at vilkåret med en sperrefrist oppfyller begge disse kriteriene.

Til toppen