Sofie og advokat Knut-Asbjørn Solevåg i forkant av PFU-møtet 28. august 2019.
Sofie og advokat Knut-Asbjørn Solevåg i forkant av PFU-møtet 28. august 2019. (Erik Waatland)

DEBATT

Pressen mangler en felles forståelse av den «urutinerte» kilden

«En revidering av Vær Varsom-plakaten vil ikke endre på noe uten en felles forståelse for hva som må forandres på», skriver Maria Sung Ae Lervik.

  • Endret
  • Maria Sung Ae Lervik, journalist i Subjekt. Innlegget ble først publisert på Subjekt.no, og er gjengitt med tillatelse.

 

I desember vant Sofie Bakkemyr Subjekts hederspris for å ha stått i mediestormen, etter ufrivillig å ha blitt hovedperson i Bar Vulkan-saken. En vaskeekte ikke-sak, sånn opprinnelig.

Bakkemyr tok kontroll over sin egen historie ved å stå frem i mediene om VGs overtramp og feilaktige fremstilling av situasjonen, noe som utløste en selvransakelse hos både pressen generelt og internt i VG spesielt.

I rapporten «Sa hun virkelig det» – om medienes forhold til kildene, laget på bestilling fra Norsk Presseforbund i november – kommer Kildeutvalget med forslag til endringer i Vær varsom-plakaten på seks punkter, som følger av selvransakelsen.

Den ene omfatter endring av «sitatsjekken», en praksis hvor journalistene gir intervjuobjektet tid og mulighet til å lese gjennom sine gitte sitater før publisering. Forslaget til endring av dette punktet har ført til en offentlig debatt om sitatpraksis i norske medier, men den handler først og fremst om sitatsjekken som praksis, samt sitatstrekens funksjon.

Skal man gjøre den personlig? Eller kanskje fjerne den og heller innføre en mer restriktiv sitatpraksis, lik den som brukes i andre land? Poenget er uansett å sikre at sitatet blir gjengitt presist, at kilden kjenner seg igjen i meningsinnholdet og å øke tilliten til mediene blant befolkningen.

Journalist Marie Melgård kritiserte forslaget om å gjøre sitatsjekken personlig i Medier24 14. januar.

 

Overvurdering av beslutninger basert på skjønn

«Når pressen nå endelig reflekterer over egen kildebruk, er det en seier for Sofie og alle dem [sic!] hun representerer», skrev Morgenbladet-journalist Kjersti Thorbjørnsrud i november.

Men hvorfor skal debatten dreie seg om sitatstrekens funksjon, når bakgrunnshistorien handler om utnyttelse av en utrent kilde? Her var ikke forutsetningen bare kynisk nyhetsjakt, men et eksempel på at det presseetiske rammeverket tillater å bli misforstått; i alle fall utøves den individualistisk.

Mye tyder på at man overvurderer enkeltjournalistenes evne til å utøve presseetikk basert på skjønn. Spesielt når Kildeutvalget skriver at de har inntrykk av at mange journalister ikke vet særlig mye om hvordan selv nære kollegaer forholder seg til kildene sine, etter også å ha refset norske redaktører for ikke å ha klare regler.

«Hele Sofie-saken ville ikke vært det den ble hvis dette hadde blitt fulgt, og hvis man hadde vært mer bevisst på at Sofie var en urutinert kilde», sa utvalgsleder og presseveteran Sven Egil Omdal om forslaget til endring av punkt 3.9 til Journalisten.no i november.

 

Tar presseetikk for gitt

Men uten en felles forståelse for hvordan man skal lese, tolke og bruke forslagene til endring av Vær varsom-plakaten, er det ikke noe poeng i å gjøre dem.

Per dags dato gjør ikke Vær varsom-plakaten noen grunnleggende forskjell på rutinerte og urutinerte kilder. Etter å ha gjort en gjennomgang av pensumlitteraturen ved grunnutdanningene, for å se hva det står om journalisten og de urutinerte kildene, fant utvalget – i kapitlene som omhandler kontakt med kilder som ikke er medietrente – en beskrivelse av mennesker i sjokk, skadde personer, syke, berusede, mindreårige og berørte tredjeparter. Det helt vanlige mennesket – de som plutselig blir gjenstand for pressens interesse og aldri har hørt om Vær varsom-plakaten før – er omtalt i mindre utstrekning.

I rapporten spør utvalget seg selv om forholdet til denne type kilde kanskje fanges opp i annen pensumlitteratur, eller om det kanskje er et tomrom i pensum som må fylles. Det kan godt være, men det finnes allerede mange utøvende journalister som tar sin egen forståelse av presseetikk og forhold til kilder for gitt.

I utgangspunktet skulle man jo tro at det er selvforklarende at de fleste kilder i saker av samme karakter som Bar Vulkan-saken er urutinerte og ikke har samme kjennskap til de journalistiske arbeidsmetodene som profesjonelle aktører har. Men det fremkommer også i rapporten at de færreste redaksjoner har egne regler som erkjenner dette.

Etter et stort antall intervjuer med journalister, redaktører og kilder som er mer eller mindre medievante, skriver utvalget dessuten at de sitter igjen med inntrykket av at presseetikken på flere områder er blitt tilnærmet individualisert, og at variasjonene er store, selv om alle holder seg innenfor det samme rammeverket.

Under forslaget til endring av punktet som handler om å gjøre kilden bevisst på premissene i intervjusituasjonen, skriver utvalget at det åpner for diskusjon om hvilke kilder som kan karakteriseres som urutinerte, men at de presseetiske reglene uansett ikke kan fjerne behovet for å utøve redaksjonelt skjønn.

 

Utydelig tillegg

Forslag til endring av punkt 3.9 innebærer et tillegg om at urutinerte kilder er blant dem man skal vise særlig hensyn overfor. Men tillegget tydeliggjør heller ikke ytterligere hvem som regnes som de urutinerte kildene.

Det legges også til at man skal være aktpågivende ved bruk av sosiale medier som kildegrunnlag.

Foreløpig kan disse tilleggene, i refleksjonene av dagsordenen, leses som revideringer fundert i Bar Vulkan-saken, men i fremtiden vil dette lett kunne leses som to separate oppfordringer. Det eneste som er vanskelig å misforstå i dette punktet, er at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Utvalget forklarer dette tillegget med at det skal tydeligere skiller mellom de to gruppene, mennesker som på grunn av beruselse, psykisk tilstand eller mentale evner ikke var i stand til å forstå rekkevidden av sine uttalelser og urutinerte kilder, men det klargjøres fortsatt ikke hva som menes med urutinerte kilder.

Etter å ha snakket med mange journalister og redaktører, har Kildeutvalget inntrykk av at det flytende skillet mellom rutinerte og urutinerte kilder er en utfordring, og at flere understreker behovet for en større bevissthet rundt behandlingen av de urutinerte.

Kildeutvalget kommer frem til at forståelsen for at urutinerte kilder må behandles ulikt de rutinerte kildene er generelt god i redaksjonene. Det har jo vist seg å være en utfordring dersom man ikke har forståelse for hvem det er snakk om. Rapporten nevner også at VVP ikke har noen konkrete punkter som maner redaksjonene til å ta hensyn til helhetsopplevelsen av enormt press i offentligheten mot en enkeltperson, og at det derfor hviler på hver enkelt journalist, redaktør og redaksjon å ta dette i betraktning.

Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor utvalgets forslag til endringer av VVP ikke kommer nærmere en tydelig definisjon av hva som menes med «urutinerte kilder». En revidering av Vær varsom-plakaten vil ikke endre på noe uten en felles forståelse for hva som må forandres på. Uten verken noen tydeligere formuleringer i endringen av det presseetiske rammeverket, eller utarbeidelse av interne redaksjonelle regler overfor forholdet til kildene, er det ikke overaskende neste gang en enkeltjournalist gjør en lignende feil.

Til toppen