Publikum fortjener at vi dekker Afrika slik vi dekker andre kontinent. Vi har sjansen nå til å begynne med omtalen av Sudan, skriver Maren Sæbø. Arkiv
Publikum fortjener at vi dekker Afrika slik vi dekker andre kontinent. Vi har sjansen nå til å begynne med omtalen av Sudan, skriver Maren Sæbø. Arkiv (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

KOMMENTAR

Publikum fortjener at vi journalistene dekker Afrika slik vi dekker andre kontinent

«Vi har sjansen nå til å begynne med omtalen av Sudan», skriver Maren Sæbø.

  • Endret
  • MAREN SÆBØ, journalist

 

Torsdag 11. april fikk demonstrantene som har fylt Sudans gater i fire måneder oppfylt et av sine krav, mangeårig diktator Omar Bashir måtte gå. Sudan et oljeland med rundt førti millioner innbyggere og tilsvarende regional og internasjonal innflytelse, går nå inn i en usikker tid.

Ikke hørt så mye om protestene sier du? Nei, det er ikke et land norske journalister reiser noe særlig til, eller kjenner, selv om båndene også hit opp er sterke.

Mediekritikk på Medier24

Medier24 fortsetter i 2019 vår spalte med en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser. 

Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.

I fire måneder har jeg også fått det spørsmålet i sosiale medier og i møter med mennesker med bånd til Sudan, hvorfor dekkes ikke de største og mest omfattende protestene i landet på mer enn tredve år? Har nordmenn helt glemt at det er mange sudanere i Norge?

Har nordmenn glemt at de i mange år var sterkt engasjert i meglingen mellom nord og sør i landet, og at de var til stede da landet gikk i to, og Sør-Sudan kom til i 2011? Er ikke nordmenn klar over at dette er et land vi de siste årene har jobbet tettere med for å stoppe flyktninger og migranter på vei til Libya? Situasjonen i Sudan har nok ikke blitt mer bortgjemt i norsk offentlighet enn andre situasjoner på kontinentet, sier jeg.

Dette er ikke noe man unnlater å dekke «med vilje», dette er et strukturelt problem med norsk presses dekning av Afrika. Den er fortsatt svært mangelfull, sporadisk og alt for opptatt av «norsk» vinkel. Afrika dekkes ikke for sin egen del, men som mottagere av vår velvilje.

NRK har nylig lansert en serie med historier fra sin tidligere Afrika-korrespondent Tom Kristiansen. Det er jo hyggelig med gamle historier men man kunne jo ønsket at statskanalen viste litt større interesse for det som skjer på kontinentet i dag.

Selv om kringkasteren er det eneste medium i landet som holder seg med en egen korrespondent sør for Sahara virker dekningen av kontinentet tilfeldig. Om man har lyst til å vite noe om utviklingen på det enorme kontinentet rett sør for oss må man ty til andre kilder, ofte engelskspråklige.

Det finnes et fagblad som fortsatt dekker kontinentet noe tettere enn resten, nemlig Norads eget Bistandsaktuelt, men fokus her er som navnet tilsier på bistand og utviklingssamarbeid, noe som preger stoffet i stor grad. Det betyr at store felt som politikk og økonomi ikke dekkes med mindre vi er involvert, at samarbeid mellom afrikanske land, blant annet den stadig større regionaliseringen av viktige prosesser ikke omtales på norsk.

Det er selvsagt flere årsaker til at det er blitt sånn. Som frilanser som har valgt å fokusere på kontinentet vet jeg en del om disse vanskelighetene, så la meg begynne med det åpenbare.

Å jobbe i Afrika er dyrt og vanskelig, og noen ganger farlig. Sudan tilhører den gruppen land hvor det å være journalist kan medføre fengsling, det er også et land som det er nesten umulig å få tillatelse til å jobbe i om man kommer utenfra. Det er selvsagt mulig, men dette kan være en tidkrevende prosess. Det samme gjelder nabolandet

Etiopia hvor jeg nettopp var, skepsisen til utenlandske journalister er stor, kun overgått av lokale mediers selvsensur. Dette har selvsagt stor innvirkning på hva slags informasjon vi får tak på, og arbeidsforholdene våre.

Med utvikling av ny teknologi og sosiale medier har vi til en viss grad kunnet jobbe rundt dette, men twitter vil aldri kunne erstatte det å faktisk være på plass.

Den andre årsaken kan norske medier gjøre noe med. Mye av stoffet vi får fra Afrika klisjefylt og forutsigbart og dermed heller ikke særlig spennende. Det er lite ambisjoner, det er nedvurdert, og som følge av det heller ikke særlig spennende, eller klikkbart.

Materialet holder dermed ikke på seerne, leserne eller lytterne.

Det er den tilbakemeldingen jeg som tilbyr stoff ofte får. For at det skal holde på leserne blir jeg som frilanser ofte oppfordret til å finne en «norsk knagg». Norsk bistand er en åpenbar knagg å henge bortimot alt som skjer i Afrika på, helst bør det også være med en norsk hjelpearbeider publikum kan identifisere seg med.

Nettopp dette skjedde med flystyrten til Ethiopian Airlines i forrige måned, både NTB og norske medier valgte å kjøre saker om hvor mange av de omkomne som på en eller annen måte kunne knyttes til bistandsbransjen.

Igjen, det er forståelig, og det hører med til konteksten at akkurat denne ruta var en favoritt blant bistandsarbeidere. Men i vårt enøyde fokus på (hvite) hjelpearbeidere i Afrika, forsvinner de som utgjorde en stor andel av passasjerene og hele besetningen, nemlig afrikanerne.

Det var kenyanere, etiopere, marokkanere og egyptere blant de omkomne. Passasjerlisten inneholdt også navn fra Sudan, Rwanda, Mosambik, Djibouti, Nigeria, Togo, Somalia og Uganda. Flere av de med kanadisk, britisk og amerikansk pass holdt dobbelt statsborgerskap. Blant disse en kanadisk- nigeriansk professor, Pius Adesamni, hvis essaysamling «You’re not a country, Africa» nettopp tar opp problemet med usynliggjøring av afrikanere, selv i Afrika.

Denne usynliggjøringen gjorde at man også gikk glipp av noen andre vinkler, en økende middelklasse i Afrika flyr mye mer, og selskap som Ethiopian er kanskje det som mer enn noe annet gjenspeiler denne utviklingen. I passasjerlisten lå historier om dette.

Bistandsfokuset i norsk Afrikadekning er problematisk. Så lenge slike historier får dominere nyhetsdekningen av Afrika på norsk, skapes det et inntrykk av at kontinentet ikke klarer å stå på egne bein, men må ha en (hvit) hjelper for å klare seg.

For et norsk publikum må Afrika fortone seg som et kontinent av kriser og krig, uforståelige og primitive sådan. Så jeg har begynt å si ifra, hva om jeg dropper den norske knaggen, og skriver om det som faktisk skjer? Jeg kan røpe så pass at det ikke akkurat er noen god forretningsstrategi fra meg som frilanser. 

Men jeg er sta, jeg mener det skal være mulig å dekke kontinentet sør for oss slik vi dekker andre kontinent, klarer vi å få et norsk publikum interessert i politiske prosesser i USA eller Midtøsten, skal vi klare å få folk mer interessert i afrikanske forhold også.

Tar vi både kontinentet og vårt eget publikum på alvor så blir stoffet vårt bedre, men vi må altså tørre å utsette folk for litt mer kompliserte historier enn de vi forteller i dag. Det fordrer at vi følger langt bedre med, at det investeres i kunnskap, og tilstedeværelse.

Vi har muligheten nå, med de største folkelige protestene på kontinentet siden 2011.

Sudan er et komplisert og vanskelig land ja, men for en historie.

 

Siste nytt rett til din innboks? Meld deg på vårt nyhetsbrev!

* indicates required
 

 

Til toppen