Ansvarlig redaktør og administrerende direktør Magne Lerø i Medier og Ledelse.
Ansvarlig redaktør og administrerende direktør Magne Lerø i Medier og Ledelse. (Erik Waatland)

DEBATT

Redaktørforeningen bør ta opp igjen dialogen med Resetts Helge Lurås

«Ytringsfrihet innebærer retten til å krenke. Da krenkelsen rammet oss selv, besto ikke Redaktørforeningen prøven», skriver Magne Lerø.

  • Endret
  • MAGNE LERØ, ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Medier og Ledelse

Som mediefolk vet vi hvordan makten ter seg. Det er overraskende at styret i Norsk Redaktørforening er av samme ulla og skroter forpliktelsen til å fremme meningsmangfold.

Har en tilstrekkelig med makt, trenger en ikke vise åpenhet. En kan la være å begrunne sine avgjørelser, nøye seg med å si at det er en helhetsvurdering som ligger bak og at en ikke vil gå inn i detaljer. Avgjørelsen er fattet. Slik blir det, for makta rår.

Det er overraskende at styret i Norsk Redaktørforening har lagt seg på denne linjen i behandlingen av søknaden fra Helge Lurås om å bli tatt opp som medlem.

Lurås fikk nei på den første søknaden i 2018. Det var det ikke noe å si på. Det var da for stor uklarhet om Lurås ville forplikte seg på Vær varsom-plakaten og anerkjente prinsipper for redigerte medier.

Lurås ble deretter invitert til å avklare sitt forhold til Vær varsom-plakaten, Redaktørplakaten, bruk av anonyme kilder, moderering av kommentarfeltene og betaling av penger for å få tak i gode historier.

Lurås har brukt 2019 på å rydde opp. Uavhengige forskere har konkludert med at de ikke har funnet brudd på Vær varsom-plakaten. Lars Akerhaug som har solid erfaring fra pressen, er blitt ansatt som redaksjonssjef med oppgaven å påse at journalistikken i Resett holder mål. 

Flere redaktører har tatt til orde for at Lurås bør bli tatt opp som medlem når han så tydelig hadde gjort det klart at han ville redigere Resett etter pressens regelverk.

Et enstemmig styre konkluderte imidlertid med at han etter en helhetsvurdering ikke kunne tas opp som medlem.

Den saksbehandlingen Redaktørforeningen har bedrevet i denne saken, holder ikke mål. I en e-post til Lurås 27 november skriver foreningens leder, Hanna Relling Berg, at de hadde en god og oppklarende samtale med Lurås og Akerhaug i oktober, at det har skjedd positive endring og at de «satt vi igjen med et klart inntrykk av at du ønsket å etterleve intensjonene i Vær varsom-plakaten».

Men så viser hun til at en anonym skribent, Mumle Gåsegg, har omtalt Helge Lurås egen bok om bakgrunnen for Resett og at artikkelen avsluttes med en direktelenke for kjøp av boka. Denne boka er utgitt av Resett og er en del av den innsamlingsvirksomheten Resett driver. Det er en fillesak i det store bildet.

Berg avslutter slik: «Arne Jensen har i sitt brev til deg gitt en god oppsummering av de spørsmål som styret mener trenger avklaring før behandling av søknaden på møtet i februar. Vi ser fram til videre dialog med deg».

3. desember svarer Helge Lurås på de spørsmål Jensen stiller. Han forklarer at boken han har gitt ut, skal skaffe inntekter til Resett og at poenget er å gi en bredere bakgrunn for hvorfor Resett ble startet. Han tar imidlertid selvkritikk på at det var en kjøpslenke knyttet til et anonymt innlegg og gjør det klart at det ikke er han som skjuler seg bak «Mumler Gåsegg».

Så hører ikke Lurås noe mer. Dialogen opphører. Det går to måneder før Lurås får et nei. Det er her Redaktørforeningens svikt ligger. Hvis Redaktørforeningen var interessert i at Lurås skulle kunne bli medlem, burde Arne Jensen ha fulgt opp dialogen med Lurås slik at det ble klart hvor Redaktørforeningen og Lurås sine veier eventuelt skilles. Hva er det i e-posten fra Lurås 3. desember som ikke er godt nok for Redaktørforeningen? Det holder ikke å gjemme seg bak en «enstemmig helhetsvurdering».

Redaktørforeningen plikter også å gi en prinsipiell begrunnelse for hva som er forskjellen på anonyme meningsytringer i Resett og andre aviser utstrakte bruke av anonyme kilder, for eksempel slik vi så det i Giske-saken. En redaktør skal kjenne identiteten og begrunnelsen for hvorfor noen vil skrive anonymt. Når det skrives anonymt, er det enda større grunn til å påse at en holder seg innenfor presseetikkens rammer. Dette hevder Lurås de praktiserer.

Helge Lurås svarer ellers greit for seg og tar en del selvkritikk i en samtale med Erik Waatland i Pressepodene på Medier24. Det går utvilsomt rette veien med Lurås.

Tidligere har Waatland skutt både halvveis bom og halvveis blink med påstanden om at «Resett ikke driver med journalistikk. De har ikke en presseetisk agenda. De jobber med aktivisme».

Her er Waatland relativt hardt angrepet av redaksjonell hybris. At Resett har et aktivistisk program, er det ikke tvil om. Resett er startet fordi de mener den «fri og uavhengige presse» svikter når det gjelder å belyse viktige utviklingstrekk i samfunnet. Den ensidigheten Resett kan sies å representere, har preget flere medier hvor redaktøren har vært medlem av Norsk Redaktørforening.

Resett har søkt om medlemskap i Mediebedriftenes Landsforening og NHO. Jeg kan ikke se hvilke kriterier som kan brukes for å holde de utenfor i denne sammenheng. Da er veien åpen for å bli medlem av Norsk Presseforbund og underlegge seg Vær varsom-plakaten.

Redaktørforeningen bør ikke seile videre som en avlegger av samfunnet «av de siste dagers redaksjonelle hellige». De bør ta opp igjen dialogen med Lurås.

Redaktørforeningens vedtak får konsekvenser for Resett. Et medieovervåkningsselskap jeg var i kontakt med, ga beskjed om at de ikke kunne levere artikler fra Resett siden de nå ikke skulle regnes som et redigert medium. Det kan jo hende de kommer til sans og samling og inkluderer Resett ettersom de definerer seg innenfor Medieansvarsloven og kan ende opp som medlem i Norsk Presseforbund.

Samfunnet preges av forventninger om politisk korrekthet. Konformitetspresset er merkbart. «No plattform»- brer også om seg. Storsamfunnet press mot avvikere hardner til. Ved å nekte Lurås medlemskap har Redaktørforeningen plassert seg på feil side i kampen for meningsmangfold og ytringsfrihet.

Helge Lurås er et slag i mellomgulvet på landets redaktørstand. Han mener vi svikter. Denne provokasjonen har ikke Norsk Redaktørforening klart å håndtere.

Ytringsfrihet innebærer retten til å krenke. Da krenkelsen rammet oss selv, besto ikke Redaktørforeningen prøven. Styret gjemte seg bak en helhetsvurdering.

Det kan de slippe unna med, for makta rår.

Til toppen