Samfunnsdebattant og sosiolog Kjetil Rolness og sportskommentator Esten O. Sæther i Dagbladet.
Samfunnsdebattant og sosiolog Kjetil Rolness og sportskommentator Esten O. Sæther i Dagbladet. (Foto: Kjell Ruben Strøm / innfelt arkivfoto)

DEBATT

Sæther svarer: Ikke mer hanekamp med Rolness. Bare en fjær og fem høns

Siden Kjetil Rolness fortsetter å bruke Medier24 til å få på plass de fjærene han føler han har mistet i tidligere hanekamper med meg, er det like greit bare å forklare saken, skriver Esten O. Sæther.

  • Endret
  • ESTEN O. SÆTHER, kommentator i Dagbladet. Svar til dette innlegget fra Kjetil Rolness. 
Siden Kjetil Rolness fortsetter å bruke Medier24 til å få på plass de fjærene han føler han har mistet i tidligere hanekamper med meg, er det like greit bare å forklare saken. Altså om det han kaller mitt norske mesterskap i dopingrelatert dobbeltmoral.
 
Det mesterskapet får jeg fordi Rolness mener det er dobbeltmoralsk å framheve kappgjenger Erik Tysses skyld, mens jeg fire år seinere skriver om langrennsløper Therese Johaugs uskyld. Begrunnelsen er at jeg visstnok liker langrenn bedre enn kappgang. 
 
Den egentlig grunnen er en ganske annen. De som har fulgt debatten gjennom disse årene, vil ha sett at jeg konsekvent ikke har kommentert ut fra en personlig vurdering av Tysses skyld. Derimot ut fra den fellende internasjonale dommen i Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS).
 
Allerede sommeren 2012 skrev jeg kommentaren «Det er ikke Tysse som er saken» for å påpeke at dommen mer gjaldt tilstanden i norsk idrett enn en tilfeldig kappgjenger. Den linjen understreket jeg så seint som i forkant av sommer-OL 2016; altså før dopingdebatten begynte i norsk langrenn. Da skrev jeg
 
«For det er jo ikke Tysses skyld eller uskyld dette dreier seg om. Selv har jeg aldri hatt noen sterk mening om selve skyldspørsmålet. Sånt må avgjøres i WADA-laboratoriene og i retten. Det er dommens konsekvens for norsk idrett denne saken gjelder, men akkurat det vil helst ingen snakke om». 
 
Etter fire år var jeg da fortsatt ganske alene i norsk presse om å kreve at både norsk friidrett og Norges idrettsforbund måtte ta konsekvensen av denne straffen ved å nekte Tysse å delta i internasjonale mesterskap for Norge.
 
Jeg syntes det var tilnærmet skandaløst at en norsk idrett som preket dopingmoral ikke selv tok konsekvensen når det forelå en dom for bevisst bruk av doping. Resten av mediene brydde seg ikke om den konsekvensen. De valgte å beskytte vår idrettshelt. 
 
På samme måte ville jeg ikke nølt med å kreve at Norges Skiforbund hadde droppet både Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug hvis disse to løperne hadde blitt dømt i CAS for bevisst doping. For meg er det uinteressant i hvilken idrett bruddene skjer. Det eneste jeg er opptatt av, er å ha et regelverk som med respekt for den enkelte utøver beskytter idretten best mulig. 
 
Den helt avgjørende forskjellen på dommen mot Tysse og dommene mot skiløperne, er det de dømmes for. I CAS-dommene mot Sundby og Johaug presiserer jo dommerne at ingen av disse to er mistenkt for bevisst å ha skaffet seg en konkurransefordel. All etterforskning og alle parter i disse to sakene utelater «juks» som et element hos langrennsløperne.
 
Tysse ble derimot dømt både nasjonalt og internasjonalt for forbudte midler funnet i prøven under en viktig konkurranse. Dette er altså snakk om to vidt forskjellige saker. Da har det å mene ulikt, ingen ting å gjøre med dobbeltmoral. Det dreier seg om å vurdere fakta, og så bruke dommene inn i den norske idrettshverdagen for å begrense muligheten for nye norske dopingsaker. 
 
Når det er sagt, er det lett å se i etterkant at Tysse fikk uforholdsmessig mange kommentarer knyttet til seg. Litt fordi hans trofaste støttespillere etter hvert ble vel kreative, men mest fordi jeg prøvde å presse norsk idrett til å ta konsekvensen av en EPO-dom. Jeg var ute etter Norges idrettsforbund og Olympiatoppen; ikke den dømte utøveren. 
 
For jeg som lenge har vært alene i norsk sportspresse om å kreve at våre egne idrettsledere tar konsekvensen av norske etiske brudd, er det i utgangspunktet en positiv utvikling at flere medier nå er opptatt av å etterprøve idrettens verdier.
 
Men den etterprøvingen må altså basere seg på sakenes faktiske innhold. Ikke hva vi personlig måtte mistenke. For da blir en fjær til fem høns, og hanekampen egentlig ganske innholdsløs.
Til toppen