Journalist Tonia Kvernmo i iFinnmark.
Journalist Tonia Kvernmo i iFinnmark. (Privat)

#MinMetode

Savner mer stoff fra Øst-Europa: – Det skrives ikke så mye om politikken i Latvia eller i Estland

Tonia Kvernmo i iFinnmark forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det journalist og Tonia Kvernmo i iFinnmark som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, favorittspørsmål og anonyme kilder.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist?

– Jeg er ikke redd for å stille det samme spørsmålet en ekstra gang, og jeg spør gjerne helt til jeg forstår hva kilden egentlig mener. Når vi skal forklare komplisert stoff til leserne, er det også veldig greit at vi selv som journalister forstår stoffet, og et ekstra spørsmål kan ikke skade. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg tar med alt jeg får vite av detaljer i saken jeg skriver, men det gir meg mulighet til å gå dypere inn i stoffet og forstå, slik at det i neste omgang blir lettere å formidle.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Kanskje det å være litt smidig i møte med konkurrenter fra andre medier. Det kan være lett å bli for konkurransedrevet, for opptatt av å være best og raskest. Vi jager jo gjerne i flokk i de litt større sakene, og møter til tider på konkurrenter ute på saker når det er større ting på gang.

– Det er klart at du først og fremst er opptatt av egen avis, men det er samtidig ingenting i veien for å gi og ta litt i disse situasjonene, og gjerne ha et ekstra smil på lager. Det tror jeg er undervurdert, for du kan fort tjene mer på det enn hva du taper, tenker jeg.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Hm, i lokalavisene er det kanskje dette med å være en «potet», som skal kunne skrive om alt. Jeg har et inntrykk av at journalister som har jobbet med et tema over tid, selvsagt blir bedre på nettopp dette, og det er i neste omgang lettere for han eller henne å komme inn i temaet, og det går fortere å skrive en ny sak. I våre små lokalaviser er det selvsagt mindre muligheter for å kunne spesialisere seg, og man må regne med å jobbe med litt av både det ene og det andre. Det er jo litt av det som også gjør hverdagen vår mer spennende. Men det å sette en journalist til å følge opp en sak over tid, det tror jeg har mer verdi enn å sette 3-4 forskjellige journalister på hver eneste sak som kommer som oppfølger.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Jeg foretrekker kanskje breaking news mer om jeg må velge, fordi det krever at man klarer å kaste seg rundt raskt, få ut stoffet fort og korrekt, og deretter følge opp nyheten med eventuelle reaksjoner.

– Jeg liker at man får litt ekstra puls når store ting skjer. Da pumpes adrenalinet rundt, og du går inn i en slags boble der ting flyter veldig lett. Samtidig er det også spennende å sette seg ordentlig inn i et tema og skrive lengre saker om det. Da lærer du kanskje noe du ikke kunne så mye om fra før, og man får muligheten til å komme innpå mange spennende mennesker. Som journalist i lokalavis må jeg jo si at jeg føler meg heldig fordi at jeg får tid og mulighet til å jobbe med begge deler, noe jeg trives veldig godt med.

– Hva skulle du ønske du fikk mer tid til i hverdagen som journalist?

– Jeg skulle ønske jeg fikk mer tid til å bare treffe folk, uten at det nødvendigvis er en avtale i boka, eller at det er planlagt en sak ut av det. Bare ta en kopp kaffe med en tidligere kilde eller snakke litt med damen på lokalbutikken for å skape kontakt. I neste omgang kan det jo føre til en sak. Og det ser vi daglig eksempler på i vår redaksjon, at det er noe som kan fungere godt.

– I tillegg må jeg jo nevne de typiske tingene som det å sjekke offentlige postlister for eksempel. Der finnes det jo ofte mye gull, men som ofte prioriteres helt nederst og blir gjort helt til sist av arbeidsdagen.

– Har du et favorittspørsmål som ofte gir gode svar?

– Ja, jeg synes at næringslivssaker, spesielt der det er unge ledere som har fått til mye, er veldig spennende å jobbe med. I slike saker er definitivt de beste spørsmålene; «hvorfor» og «hvordan». Da får man så mange gode og spennende svar. Det er selvfølgelig ikke i alle saker at det spørsmålet gir så mye, men når det snakkes om unge gründere, så er dette spørsmål som får frem mange gode og artige historier.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Jeg kan ikke trekke frem en spesiell sak, men i etterkant av at Ari Behn tok sitt eget liv, har mange i lokalsamfunnene i Finnmark valgt å stå fram med sine historier om selvmord. Det dreier seg om barn, ektefeller og søsken som har gått til det tøffe skrittet å ta livet sitt. Disse sakene har vært krevende på et emosjonelt plan. Jeg vet at det krever mye av de involverte å fortelle oss det, samtidig er det også viktig at de gjør det. Kanskje forstår man mer omfanget og tvinger frem løsninger når disse historiene nå får mer oppmerksomhet.

– Hva er norske medier dårligst til å dekke?

– Kultur både innenlands og utenlands, og stoff fra områder som er geografisk langt unna Norge. Det blir fort mye Russland og USA, men jeg savner mer fra også andre land, for eksempel i Øst-Europa. Det skrives for eksempel ikke så mye om politikken i Latvia eller i Estland, der skriver de største mediene oftere om hvordan vi får best mulig ut av langhelgen til Riga. Det ville ha vært spennende med historier om folk som bor der, om deres hverdag, og hvordan politikken påvirker folk som bor i disse landene.

– Er veksten i antall kommunikasjonsrådgivere et gode eller et onde?

– Både og. Det spørs om de er gode på å gjøre jobben sin. En kommunikasjonsrådgiver er god når han eller hun kan hjelpe meg til å finne frem i virvaret av kilder i organisasjonen jeg ringer til, og kan fortelle meg hvem som er best egnet til å svare på mine spørsmål. Kommunikasjonsstrategien er derimot dårlig, og en kommunikasjonssjef er bare til hinder, når alt av informasjon og kommunikasjon skal gå gjennom vedkommende, og sitatsjekker og slikt må tas gjennom kommunikasjonspersonen fremfor direkte med kilden.

– Hva synes du om bruken av anonyme kilder i journalistikken?

– I noen historier, for eksempel der det dreier seg om unge mobbeofre, eller voldsofre, så er det nødvendig å anonymisere kilden. Disse historiene er viktige, og bør få plass i avisene, selv om ikke personen tør å stå frem med navn og ansikt. Samtidig bør alle mediehus ha retningslinjer på dette, slik at man unngår et overforbruk av anonyme kilder. Da daler tilliten blant leserne fort. Kilder som har sterke meninger må også kunne stå for dem med fullt navn, eller så forsvinner poenget litt, mener jeg.

Til toppen