– Selv om det er en alvorlig sak, må det være lov å le litt av sånne småfeil

I «Sommerpraten» stiller Medier24 en rekke personer i og tett på mediebransjen spørsmål om hva de gjør i sommer.

Neste kvinne ut er Juni Wendelin Fasting, produktutvikler i Telemarksavisa.

– Hvordan oppsummerer du første mediehalvår 2020?

– Ett ord: Etterspørsel. Denne våren har virkelig bevist at folk på ingen måte går bort fra tradisjonelle medier og kun henter informasjonen sin fra sosiale medier. Da koronaen traff Norge for fullt satte vi rekord på rekord. Det var enorm etterspørsel etter informasjon. Det holdt ikke med nasjonale medier. Leserne kom til oss og ville vite hva som skjedde lokalt. Det var godt å føle på at vi virkelig spiller den viktige rollen vi går rundt og tror at vi gjør.

– Det har også vært en tid for å tenke og gjøre annerledes. Jeg leser at mange redaksjoner har vært svært fornøyde med hjemmekontor. Hos oss så vi at det fungerte godt en stund, men så sank produktiviteten betraktelig. Jeg tror på frihet under ansvar og at man kan ha hjemmekontor i blant, men vi er nok ikke klare for at det skal være en semipermanent løsning – for øyeblikket. Journalister har godt av det fysiske kollegiale fellesskapet.

– Hva er årets flause til nå?

– Den desidert morsomste flausen var da TV 2s nyhetsanker Siren Henschien annonserte at TV 2s reporter Kadafi Zaman hadde blitt hentet i fengsel og utlevert til Italia. Det var selvsagt ikke Kadafi Zaman, men heller mulla Krekar, som var blitt sendt til Italia. Henschien forklarte hendelsen slik overfor TV2: – Vi sitter og leser på nyhetsbyråer samtidig som vi er på lufta. Jeg skulle sende en melding til Kadafi på Messenger, og det hodet er fullt av, løper munnen over med.

– Det var gøy. Selv om det er en alvorlig sak, må det være lov å le litt av sånne småfeil.

– Hvilken bransjeperson har imponert deg i år?

– Krimjournalist Elisabeth Løsnæs. Hun kom til oss i TA fra Østlandsposten i februar i år. Ofte tar det litt tid før man virkelig merker at det har kommet en ny journalist i staben. Ikke denne gangen. Elisabeth kastet seg rundt og var fullt operativ fra første time. Hun avtalte tidlig bli kjent-møter med sentrale personer i politiet, for raskt å bygge seg et nettverk i fylket. Hun gikk rett på – og intervjuet berørte parter etter voldsepisoder, offer for ulykker og en kvinne som fant to døde gutter i huset sitt. Elisabeth er kanskje den mest uredde journalisten jeg har møtt. Toppet med drivende dyktighet er hun definitivt den som har imponert meg mest i år.

– Hva gjør du i sommer?

– I innledningen til sommeren reiste jeg rundt i Telemark sammen med en kollega. Vi pakket med oss telt og soveposer og laget reportasjer om hva folk kan finne på her i sommer, ettersom de fleste kommer til å holde seg i landet. Vi møtte mange interessante mennesker og oppdaget ordentlig fine steder. Det var skikkelig gøy. Som bergenser var det også fint å endelig få se litt mer av området TA dekker.

– Nå stepper jeg inn noen uker som frontsjef, så ferieturnusen skal gå opp for dem som vanligvis er det. Det er innmari gøy å føle ordentlig på nyhetspulsen igjen.

– De tre ukene jeg har ferie blir jeg nok stort sett å se på hytten på Skåtøy i Kragerø, sammen med venner og familie. Der hadde jeg vært – korona eller ei. Det er mitt paradis.

– Hvilke medievaner tar du med deg på ferie?

– De første dagene kommer jeg nok, som alltid, til å slite med å stole helt på at jeg har ferie. Det tar litt tid å tørre å koble av. Den første uken kommer jeg til å sjekke e-post, sosiale medier og nettaviser regelmessig. Og så blir det sjeldnere og sjeldnere utover i ferien. Før jeg til slutt nesten glemmer det helt. Men jeg glemmer ikke Aftenpodden. De episodene må jeg alltid få med meg.

– Hva er den største tabben du har gjort som sommervikar? Om du aldri har vært sommervikar: Hva er den største tabben du har gjort på jobb?

– Jeg jobbet i KV (Kragerø Blad Vestmar). Det var vel min første sommer der. Ordføreren og en fra markedsavdelingen i KV skulle dele ut aviser og rundstykker til ferierende i gjestehavnen. Det bøttet ned og var alt annet enn sommerstemning. Da jeg akkurat hadde hilst på ordføreren, oppdaget jeg at minnekortet lå igjen på kontoret. Dermed måtte selveste ordføreren stå og vente i regnet mens jeg beinet tilbake for å hente det. Og ja, den gang, som fersk sommervikar, var det faktisk ganske stort å møte ordføreren.

– Hva er ditt beste råd til årets sommervikarer?

– Si ja. Si alltid ja. Tror du at du ikke mestrer en oppgave du blir tildelt? Si ja. Og så kan du spørre noen om hjelp etterpå. Er det én ting vi i redaksjonsledelsen sitter igjen med etter sommeren så er det hvem som stilte opp, tok initiativ, kastet seg rundt og ikke var redd for en utfordring. Det er ingen skam i å be om hjelp. Bare si ja først.

– Å si ja på jobb har ledet til at jeg både har måttet holde standup og gjennomføre triatlon. Det var eksepsjonelt nervefylt, men sett i ettertid fullstendig verdt det. Jeg hadde aldri kommet hit jeg er i dag om jeg ikke hadde sagt ja på veien. Og de fleste slipper nok unna både standup og triatlon likevel, altså…

– Og et tips til – særlig til nyutdannede journalister: Du må ikke jobbe i Oslo. Søk og takk ja til jobben i lokalavisen du aldri har hørt om. Flytt dit, få nye venner, utfordre deg selv og lær enormt mye på veien. Så kanskje du får en jobb i hovedstaden etter hvert, eller kanskje du ikke lenger har lyst på det.