Donald Trump er en trussel mot pressefriheten, mener presseorganisasjon CPJ.
Donald Trump er en trussel mot pressefriheten, mener presseorganisasjon CPJ. (Foto: Gage Skidmore, CC-lisens)

- Selvransakelsen etter Trump må handle om mer enn meningsmålinger, skriver redaktørgeneral. Ber pressen stille seg selv de vanskelige spørsmålene

DEBATT: - Lager vi politisk journalistikk om til realityshow? Hvor går grensa mellom å rapportere og å mene? Og hvem er det vi snakker med?

  • Endret
  • REIDUN KJELLING NYBØ, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening

Donald Trumps overraskende valgseier er en glimrende anledning for debatt om journalistikkens nærhet til folk.

Mediene skal ikke drive selvpisking, men vi må aldri glemme å stille like kritiske spørsmål til oss selv og vår rolle som vi stiller til alle andre.

REIDUN KJELLING NYBØ, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix)
REIDUN KJELLING NYBØ, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix) Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

For et par år siden deltok jeg på et vorspiel før årets høydepunkt i Bodø - Parkenfestivalen. Lokalavisa laget reportasje, og på vei inn på festivalen ble vi gjort oppmerksom på tittelen på reportasjen som nettopp var publisert: "Slik fester fiffen".

Provosert over båsen vi var satt i, var det ikke fritt for at det vanket noen kommentarer til tidligere kolleger i avisredaksjonen.

Det var jo alle mulige typer folk til stede på det vorspielet; økonomer, lærere, salgskonsulenter, advokater - og journalister.

Slett ikke det vi syntes det passet å klistre merkelappen "fiffen" på!

LES OGSÅ: 

Norske aviser frykter Trump – dette skriver Dagbladet, Aftenposten, VG og Dagens Næringsliv på lederplass

MediaPuls episode 103: Trumps triumf og medienes avmakt

Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening ber mediene gå i seg selv etter at Trump ble president

Mens verden venner seg til tanken på Donald Trump som president, må media erkjenne at vi har forlatt dem vi skulle være til for

Ingen liker å bli puttet i bås - og slett ikke journalister og redaktører - selv om vår bransje er flink til å gjøre nettopp det med alle andre.

Og knapt noe er så ubehagelig som å bli puttet i samme bås som makthaverne.

Eliten. Eller fiffen, om du vil.

Men det må vi tåle, også nå når dekningen av USA-valget skal analyseres og evalueres.

Selv om norsk journalistikk er bedre enn noen gang og norske journalister og redaktører aldri har vært så kompetente som nå, mener jeg at redaktørstyrte medier har et stykke vei å gå når det gjelder evnen til å evaluere og stille kritiske spørsmål til oss selv.

Hvem snakker vi med?

Hvem er det som blir journalister i Norge?

Hvem omgås vi?

Hva interesserer oss?

Hvilket ståsted har vi?

Hvor henter vi inspirasjon?

Hva provoserer oss?

Slike spørsmål må vi tørre å stille minst like kritisk og nærgående som vi gjør i vår øvrige utøvelse av yrket.

Og vi må tåle at andre stiller disse spørsmålene.

Jeg har selvsagt ingen forventninger om at mediene i Norge - som de eneste - skulle være i stand til å forutse det som nesten ingen andre så - at oppslutningen om Trump var så stor.

Men det er likevel tid for selvransakelse, og debatten må handle om mer enn meningsmålinger.

Vi må se på hele kildebruken vår.

Hvorvidt vi lager politisk journalistikk om til realityshow. Hvordan vi trekker opp grensen mellom å rapportere og å mene. Hvilke spørsmål vi stiller og hvilke vi ikke stiller.

Mange norske medier har brukt store ressurser på å dekke valget i USA. Som Torry Pedersen sa det i VG-podkasten Giæver og Joffen forleden: "Vi har reist Rust Belt opp og ned."

Jakten på vanlige velgere og Trump-velgere spesielt har med rette vært høyt prioritert.

Det er naturlig. Dette er verdens viktigste valg i verdens eneste supermakt.

Det har stor interesse blant folk og vil kunne ha stor betydning for nordmenns liv.

Min intensjon er ikke å dele ut karakterbok til norske medier for dekningen av USA-valget.

Men jeg tror vi alle gjør klokt i å benytte anledningen til å en debatt om hvordan det er mulig at mediene ikke fanger opp og vektlegger viktige strømninger i folket i stor nok grad.

Det har vi da også forpliktet oss til i våre etiske regler.

I andre setning av punkt 1.4 er det formulert helt tydelig: Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Det er mange som har egeninteresse av å skade de redaktørstyrte medienes omdømme.

Og det er lett å la seg provosere av den evige jakten på syndebukker og "kill the messenger"-epidemien.

Men det er nettopp da vi skal være i stand til å se oss selv med kritisk blikk.

Vi må ta misnøyen med mediene på alvor. Det handler ikke om selvpisking, men om å delta aktivt og åpent i en debatt om oss selv og vår rolle.

Og det handler om å lytte og kle av oss besserwisser-maska i møtet med folk.

Troverdigheten og uavhengigheten vår er det vi lever av. Det er opp til leserne, lytterne og seerne å konkludere om hvorvidt vi lykkes med det.

Alt vi kan gjøre er å levere en best mulig journalistikk og sørge for størst mulig åpenhet rundt den og oss selv.

Det er jobben vår.

Til toppen