Dona Gashi er samfunnsdebattant og barnevernpedagog.
Dona Gashi er samfunnsdebattant og barnevernpedagog.

KOMMENTAR

Ser man på det norske nyhetsbildet, skulle man tro at det kun finnes etniske nordmenn og radikale muslimer i Norge

- Selv når mediene forsøker å fremstille muslimer i et annet lys, er nyansene likevel mangelfulle, skriver samfunnsdebattant Dona Gashi.

  • Endret
  • DONA GASHI, samfunnsdebattant og barnevernspedagog

 

I slutten av juni publiserte NRK en artikkel om at personer med innvandrerbakgrunn stadig blir dårligere representert i norsk presse.

Ja, tenkte jeg, er dette noe nytt?

Ingen snakker med oss om aktuelle temaer som angår oss alle, statsbudsjettet, global oppvarming, plast i havet, den nye barnehagenormen eller politikk generelt.

Vi har også tanker og meninger om #metoo-kampanjen, bortgangen av kjente artister og kunstnere, utbyggingen av det nye nasjonalmuseet og om likestilling på generell basis og ikke bare fra et «innvandrerperspektiv».

Av og til er det jo noen som spør oss om vår mening, men som oftest bare dersom temaet er tvangsekteskap, familievold eller ungdoms-kriminalitet.

Vi er en underholdningsfaktor, som bekrefter fordommer eller bringer folk til tårer med våre gripende historier om flukt, vold eller terror.

Ser man på det norske nyhetsbilde, skulle man tro at det kun finnes etniske nordmenn og radikale muslimer i Norge.

Selv når mediene forsøker å fremstille muslimer i et annet lys, er nyansene likevel mangelfulle. I hovedsak får de ytre seg om temaer nordmenn allerede anser som «typisk muslimske» problemstillinger, slik som ære og skam.

Faktum er at det i dag er 746.661 innvandrere i Norge, der hele 48,7 prosent kommer fra Europa. Faktisk har vi 223 forskjellige nasjonalitetsgrupper i Norge. Den største innvandrergruppen, med 110.509 medlemmer kommer fra Polen.

Ut ifra de få gangene polske innvandrere blir nevnt i en nyhetsartikkel, skulle man tro at alle var gjestearbeidere som jobber i byggebransjen.

Personlig har jeg møtt på både polske førskolelærere, litauiske lærere og filippinske økonomer.

Møteplassene våre har vært på arbeidsplasser der vi alle har vært overkvalifiserte for stillingene vi besatt, men systematisk diskriminering av innvandrerkvinner med høy utdanning er en annen debatt.

I NRK sin artikkel har journalisten spurt konstituert nyhetsdirektør i NRK Marius Tetlie og sjefredaktør i VG Gard Steiro om hva de mener om den manglende representasjonen av innvandrere i nyhetsartikler.

Begge svarte at de ikke er fornøyde med det og Steiro mente at funnene var alvorlige. Det jeg lurer på er hvorfor artikkelen ender med tomme ord.

Hvor er oppfølgingsspørsmålene som utfordrer redaktørene til å gjøre ord om til handlinger? Hvorfor ble Steiro ikke spurt om konkrete tiltak etter at han sa at situasjonen var alvorlig? Og hva har NRK konkret tenkt å gjøre for å øke representasjonen av innvandrere i nyhetssaker?

Det er sant som Steiro sier i artikkelen, at situasjonen er alvorlig. For når mangfoldet i Norge ikke blir representert tilstrekkelig, bidrar det til å opprettholde fordommer og skepsis ovenfor innvandrere.

Når de eneste rollene innvandrere får besette i norske medier og i norsk kulturliv er de til motstander til vestlige verdier, undertrykkere, ofre eller kvinnerettighetsforkjempere, forsvinner nyansene.

Ja, det er viktig å sette søkelys på innvandringsproblematikk og det er viktig å gi plass til stemmer som utfordrer sosial kontroll og undertrykkelse, men de allerede eksisterende innvandrer-stemmene skal ikke være noe man gjemmer seg bak for å sky unna en bredere representasjon.

Jeg har nådd ut til Steiro via twitter, og etterlyst konkrete tiltak, men har enda til gode å få noe annet enn unnvikelse av spørsmålet som svar.

Det var en tid der man anså kvinner som ikke i stand til å bidra med annet enn «kvinnesaker». Selv i dag er vi kollektivt fortsatt litt skeptiske til verdien og kompetansen til kvinnelige regissører, forfatteresportsutøvere, ledere, journalister, forskere og historikere sammenlignet med vår tillit til menn i de samme profesjonene.

Debatten om hvorfor det er slik er en annen, men det vi kan være enige om er at vi i bunn egentlig forstår at det ikke er slik at menn er mer verdifulle enn kvinner.

Vi vet at kvinner kan uttale seg som spesialister i saker som angår både menn og kvinner og vi vet at kvinner kan ha hovedrollen i filmer eller serier og være like interessante for både menn og kvinner.

Det har tatt tid å komme dit, men nå er vi her hvor de fleste anser det som en selvfølge at kvinner kan besette de samme rollene som menn, i fiktive serier som i det reelle samfunnet.

Det er på tide at det norske samfunnet gjør plass og gir innvandrere og minoriteter de samme mulighetene til å kunne være en hovedperson i det offentlige.

Vi kan ikke stikke under en stol at vi har forskjellig utgangspunkt, men det er ikke dermed sagt at vi ikke har ekspertise i felt som er allmenn, enten det gjelder medisin, pedagogikk, kunst, politikk eller forskning

Det er på tide å anerkjenne at vi også kan være en kilde til viktig informasjon som er relevant for og angår oss alle.

Til toppen