Vegard F. Venli
Vegard F. Venli (Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix)

KOMMENTAR

Siv Jensens nye eierskaps­register lover bra for journalister. Faktisk kan det bli tidenes gavepakke

Det gir grunn til håp om at norske journalister i nær fremtid vil få et arbeidsverktøy vi ikke har sett maken til, skriver Vegard Venli.

  • Endret
  • VEGARD VENLI, journalist i Dagbladet og medlem av Pressens offentlighetsutvalg

I forrige uke la finansminister Siv Jensen frem et forslag om «Økt åpenhet om norske selskap og foretak», og en ny lov om register over reelle rettighetshavere.

Det gir grunn til håp om at norske journalister i nær fremtid vil få et arbeidsverktøy vi ikke har sett maken til:

Et søkbart register over hvem som egentlig eier norske virksomheter.

Partileder Siv Jensen i Frp. Bilde: Larsen, Håkon Mosvold

At det er Siv Jensen som fronter dette forslaget, skal hun ha honnør for. Jeg tar faktisk av meg hatten.

Det var nemlig den samme Jensen som i 2014 foreslo å innføre taushetsplikt for alle opplysninger i aksjonærregisteret. Ønsket om å hemmelighold ble ikke bare avvist av Stortinget, de ga også Jensen marsjordre om å utrede en løsning som ga mer åpenhet.

Parallelt ble Finansdepartementet kritisert av Sivilombudsmannen for hemmeligholdet. Det endte med åpningen av det samme registeret Jensen ville legge lokk på.

Dette er grunnen til at hvem som helst i dag kan gå på nettsider som aksjeeiere.no og aksjonærregisteret.no og søke opp hvilke aksjer en person eller et selskap eier, eller for den sakens skyld få innsyn i hele datasettet fra Skatteetaten for å gjøre egne søk og sammenstillinger.

Som et verktøy for å identifisere hvem som eier norske foretak har likevel Skatteetatens aksjonærregister flere begrensinger.

For det første krever det teknisk kompetanse å identifisere hvilke selskap en person egentlig eier, når eierskapet er organisert gjennom ett eller flere andre selskaper vedkommende kontrollerer.

Registeret gir dessuten kun et tidsbilde på hvem som eide selskaper per 31. desember hvert år, og det er kun eiere av aksjeselskaper som står oppført – ikke eiere av andre selskapsformer i Norge.

En annen svakhet med registeret at innrapportering dit er mangelfull, med i praksis få konsekvenser for dem som sluntrer unna.

Dagens system åpner i praksis for at utenlandske aksjeeiere kan nyte full diskresjon, ja en mulighet til å leve i skjul fra skattemyndighetene og norsk offentlighet.

Og slik kan vi jo ikke ha det.

Alle disse problemene er synliggjort og søkt løst i forslaget som nylig ble lagt frem av Finansdepartementet.

Det foreslås en lovhjemmel som pålegger alle foretak som driver på norsk jord å opplyse om hvem de eies av, uavhengig av selskapsform.

I praksis skal det altså ikke lenger være frivillig for norske foretak å opplyse om egne eiere. Det åpnes også for å straffe dem som forsømmer rapporteringsplikten.

Opplysningene skal ligge i et register som oppdateres fortløpende, og hvem som reelt sett står bak flere lag med aksjeselskaper skal identifiseres automatisk.

Men best av alt: Oversikten skal gjøres tilgjengelig for norsk offentlighet, uten verken gebyrer eller innloggingsløsninger.

I sin proposisjon poengterer departementet nemlig, at slike hindringer vil «antas å føre til en vesentlig mer begrenset bruk av registeret enn dersom opplysningene ligger åpent tilgjengelig uten begrensninger».

Regjeringen skriver videre at slike begrensninger vil «[…] kunne svekke offentlighetens kontroll, og dermed gå ut over formålet med regelverket, særlig hensynet til å sikre korrekte og oppdaterte opplysninger om reelle rettighetshavere blant annet for å forebygge at de juridiske enhetene og utenlandske juridiske arrangementene misbrukes til kriminalitet».

Nemlig! Her skal departementet og Siv Jensen ha honnør.

For den samme bekymringen for eventuelle begrensninger kom til uttrykk gjennom et felles-innlegg i Dagbladet («Kriminelle tjener på skjult eierskap»), signert en rekke aktører fra både pressen, akademia og sivilsamfunnet.

Innlegget kom etter et høringsforslag fra departementet om å innføre begrensninger.

Nå har Regjeringen lyttet.

Og er gledelig å se hvordan Jensen nå selv, i en pressemelding om saken, nettopp fremhever kampen mot økonomisk kriminalitet og «annen lyssky» virksomhet som et viktig argument for full åpenhet, uten hindringer.

Regjeringens arbeid med denne saken fremstår som solid og gjennomarbeidet. Flere viktige innspill fra både pressen og kanskje særlig Tax Justice Network er tatt til følge.

Blant annet skal opplysninger ikke slettes etter fem år, men lagres i minst ti år, og hva som skal skje etter dette skal fastsettes i forskrift.

Og apropos. Ordet forskrift er kanskje det ordet Stortinget bør være aller mest bevisst på, når den behandler Regjeringens forslag. Det forekommer nemlig hele 16 ganger i lovforslaget som nå ligger på Stortingets bord.

En av rettighetene Regjeringen i forskrifts form ønsker å gi seg selv, er retten til å fastsette «nærmere regler om blant annet tilgang til opplysningene på en måte som eventuelt kan legge til rette for kryssøk og tilgang til historiske opplysninger».

Dette ønsket fra Regjeringens side er det all grunn til å vokte seg vel for. For det var jo nettopp denne muligheten Regjeringen ville strupe, da den tok til orde for fullt hemmelighold i 2014:

«Dersom det åpnes for uttrekk av opplysninger fra Skattedirektoratets aksjonærregister vil dette gi muligheter til å få en totaloversikt over personens eierforhold, og mulighet til å systematisere opplysningene om enkeltpersoner på en helt annen måte enn etter dagens bestemmelser om plikt for aksjeselskapene til å innta opplysninger i aksjeeierbok og aksjeeierregister», het det i Regjeringens forslag om å lukke aksjonærregisteret hermetisk for innsyn.

Og nettopp dette standpunktet var det Stortinget satte foten ned for. For dette er, og var også på tidspunktet, en rettighet alle norske borgere fullt ut har.

Slik at da stortingsvedtaket krevde at det nye eierskapsregisteret skal gi en bedre tilgang på eierskapsinformasjon enn den som allerede finnes, «både sammenlignet med informasjonen i dagens aksjeeierbøker og med opplysningene i Skattedirektoratet aksjonærregister», er det vanskelig å tolke Stortinget annerledes enn at muligheten til å gjøre kryssøk, koplinger og personsøk fortsatt skal finnes.

Den muligheten står da også helt sentralt for norske journalisters arbeidsvilkår.

Regjeringens ønske om å få frie tøyler i et spørsmål som hvor Stortinget allerede har staket ut kursen for, bør derfor selvsagt ikke lyttes til.

Til det er opplysningene for viktige.

For la det være sagt: Dersom intensjonene i Regjeringens forslag realiseres, og norske journalister atpåtil sikres tilgang til rådata, kryssøk og historiske opplysninger om reelt eierskap, vil det innebære intet annet enn en revolusjon for både hverdagslig, økonomisk og undersøkende journalistikk.

Skjer det, tar jeg ikke bare av meg hatten – men da skal jeg også sprette Champagnen.

Til toppen