Bernt Olufsen, mediekritiker.
Bernt Olufsen, mediekritiker. (Foto: Erik Waatland)

KOMMENTAR

Sjansen er relativt stor for at pappa Ødegaard setter ballen i eget mål

«At man unnlater å svare på spørsmål eller nekter å kommentere opplysninger bør ikke belønnes med en fellende uttalelse mot medier i Pressens Faglige Utvalg» skriver mediekritiker Bernt Olufsen.

To viktige prinsipper er på kollisjonskurs i Pressens Faglige Utvalg når utvalget onsdag behandler klagen fra fotballspilleren Martin Ødegaards far mot Verdens Gang.

I denne saken står privatlivets fred mot prinsippet om offentlig og allmenn interesse. Sjansen er relativt stor for at pappa Ødegaard setter ballen i eget mål.

VG publiserte sist vinter en omfattende artikkelserie med detaljerte opplysninger fra Football Leaks-dokumenter omkring Martin Ødegaards spektakulære overgang til Real Madrid i 2015. Her ble det bl.a. avdekket at faren, Hans Erik Ødegaard, fikk en avtale verd 30 millioner kroner for å trene Real Madrids 11-åringer.

Ødegaard mener at dette er en avtale som ikke har noe å gjøre i det offentlige rom og at VG har fremsatt en rekke påstander som mistenkeliggjør sønnens klubbvalg og indikerer brudd på spille- og skatteregler.

 

Ulovlig «hacking»?

Football Leaks består av 70 millioner e-poster og dokumenter som er delt gjennom det undersøkende journalistikk-nettverket EIC. Dokumentene ble i utgangspunktet lekket til det anerkjente tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel og to Spiegel-journalister har utgitt en bok der opplysningene om Ødegaard også fremkommer.

Ødegaard hevder i sin PFU-klage at EIC-nettverket, som VG er en del av, har tilegnet seg dokumentene på ulovlig vis gjennom «hacking».


Klagen til PFU bærer tydelig preg av at familien Ødegaard er svært såret av omtalen, som man oppfatter gir et sterkt negativt helhetsinntrykk. Klagen er imidlertid lite presis i forhold til hvilke formuleringer og referanser som VG har brukt i sin journalistikk.  I stor grad bygger den på klagerens egne tolkninger av innholdet i artiklene og måten de er presentert på.

Jeg er helt uenig med pappa Ødegaard i at den lukrative avtalen hans ikke har offentlig og allmenn interesse. For nesten alle som er opptatt av fotball vil den fremstå som oppsiktsvekkende og muligens som noe av det mest problematiske ved slike spilleroverganger. Absolutt verd å diskutere. Neppe ulovlig, men kanskje kritikkverdig.

 

Det største overtramp

Ødegaard skriver i klagen at VGs største «overtramp» likevel var å illustrere artikkelen med en faksimile fra Real Madrids nettside av 11-åringene på forball-laget. VG fjernet senere denne faksimilen og erstattet den med en lenke til nettsiden. Personlig synes jeg faksimilen var en god illustrasjon på hva Ødegaard fikk 30 millioner for å trene. De unge fotball-spillerne var ikke fremstilt på noen negativ måte som kan ha konsekvenser for dem på lengere sikt eller som er i strid med Vær Varsom-plakatens såkalte «barneparagraf».

Ødegaard klager også på at bildebruken av ham og sønnen Martin i andre sammenhenger er spekulativt satt sammen for å skape et negativt inntrykk. Klagen mangler etter mitt syn konkrete referanser på dette punkt, og presentasjonen virker hverken usaklig eller i strid med VVP-reglene om publisering av bilder. 

Klagen inneholder også påstander om faktiske feil i VGs reportasjer, og manglende kontroll av opplysninger (VVP §3,2). To av disse (om Ødegaards spanske advokatforbindelse og om hvilke reiser spilleragent Tore Pedersen ledsaget ham under) er såpass perifere at de neppe gir grunnlag for fellelse i PFU. VGs omtale av «gavedryss» fra Real Madrid bygger på et dokument med gaveliste til Ødegaard-familiens medlemmer.

 

Feilslått mediestrategi

Hans Erik Ødegaard har konsekvent nektet å svare på spørsmål fra VG eller kommentere opplysninger fra Football Leaks-dokumentasjonen. Dermed har han også vært avskåret fra å korrigere eventuelle feil eller gi utfyllende opplysninger. Ødegaard begrunner dette med at han siden 2014 har hatt som prinsipp å skjerme sønnen fra oppmerksomhet og at han dessuten ikke ønsker å ta en offentlig rolle som Martins far.

Dette er jo sympatiske og forståelige hensyn, men i forhold til dokumentasjonen som ligger i Football Leaks må det sies å være en fullstendig feilslått mediestrategi. De kontroversielle opplysningene som VG har bragt til torgs handler først og fremst om pappa Ødegaard selv og i mindre grad om sønnen Martin.

Mannen bak Football Leaks er etter alt å dømme portugiseren Rui Pinto, som betegner seg selv som en varsler om økonomiske forhold i fotball-Europa. Dette handler om å avdekke spillet om makt og penger i topp-klubbene, som omsetter for mer enn 100 milliarder kroner.

Pinto står også bak Luanda Leaks om korrupsjon i Afrika. Han ble nylig løslatt fra fengsel i Portugal og blir stilt for retten senere i høst. I forhold til å avsløre internasjonal korrupsjon blir han omtalt som en slags Edward Snowden.

At Ødegaard-dokumentasjonen i Football Leaks er et resultat av «ulovlig hacking» fremstår for meg som en udokumentert påstand fra Hans Erik Ødegaard.

 

Et spørsmål om ære

Jeg vet ikke om klagen fra Ødegaard er et første skritt i retning av en rettslig prosess mot VG. Det som imidlertid overrasker meg ved mange slike klager, er at klagerne ønsker fortsatt flombelysning av kontroversielle avtaler og private forhold. Jeg er kommet til at æresfølelsen må være ulikt fordelt i den norske befolkning. Hadde jeg vært utsatt for omtale av en slik avtale (30 millioner for å trene 11-åringer) ville jeg valgt å forbigå det hele i stillhet.

Noen vil kanskje bemerke at det et underlig at jeg som er en gammel VG-mann finner det naturlig å kommentere en slik klage. Til det kan jeg bare svare at det snart er ti år siden jeg forlot VG, og som opptatt av presseetikk generelt er det vanskelig å omgå et av Norges største mediehus.

 Så får jeg også leve med at VG bruker min beskrivelse av sportsjournalistikkens faglige utvikling som forsvar for sine valg. Avisen innleder sitt tilsvar til PFU-klagen med å referere min siste tale som juryleder i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (SKUP):

«Sportsjournalistikken gjennomgår sterk faglig utvikling. (...) Den handler nå mer og mer om penger og makt. Politikk og kriminalitet. Dop og helse.» Sa jeg ved utdelingen av SKUP-prisene i juni.

 

Aftenposten gikk fri

Ja, jeg betrakter VGs artikler som en del av dette bildet. Og jeg har til gode å se at PFU slår ned på norske mediers formidling av opplysninger fra de unike databasene som er skapt gjennom dokumentlekkasjer til internasjonale nettverk av undersøkende journalister.

I 2016 behandlet PFU en klage fra Høegh-familien som mente seg mistenkeliggjort i en omfattende reportasje med dokumentasjon fra Panama Papers. Aftenposten gikk her fri, siden opplysningene hadde samfunnsmessig betydning og Høegh-familiens synspunkter var utførlig referert.

Presseetikkens regelverk om saklighet og omtanke gjelder selvsagt også presentasjon og dramaturgi, men etter mitt syn ligger VGs beskrivelse av Ødegaards avtale innenfor rammen av det akseptable. Saken har samfunnsmessig betydning, selv om verken norske eller spanske skattemyndigheter har funnet grunn til å forfølge opplysningene.

Denne saken handler ikke om en ordinær arbeidsavtale, men om praksis og regelverk i internasjonal fotball. At man unnlater å svare på spørsmål eller nekter å kommentere opplysninger bør ikke belønnes med en fellende uttalelse mot medier i Pressens Faglige Utvalg.

Til toppen