Sjelden har jeg sett noen demonstrere sine for­dommer mot andre mer åpenlyst

• ANDREAS BAKKA HJERTØ, programdirektør i Nordic Entertainment Group (NENT), Svarer Milos Rados på hans innlegg «Den fordomsfulle «kunnskapstesten» av realitydeltakere».

«Er det ikke deilig når mediene gir deg en karikatur som bekrefter fordommene dine?».

Sjelden har jeg sett noen demonstrere sine fordommer mot andre mer åpenlyst enn det politiker og artikkelforfatter Milos Rados gjør i sin artikkel på Medier24. Han snakker om «klasseforakt og fordommer», men alt politikeren gjør med sin artikkel er å dømme mennesker som er trygge på seg selv og som, ofte på en selvironisk måte, ønsker å vise en litt annen side av Norge enn den som normalt fremstilles i mediene.

Fra sin høye hest i Oslo skriver han at han er fascinert av deltakere som er annerledes enn ham selv, ja nesten «perverst eksotisk», men «aldri med en positiv undertone».

Hvordan kan han se på f.eks. Bjørge og Tove fra Charterfeber, paret fra Østfold som til tross for språkbarrierer og fysiske utfordringer har en enorm tålmodighet og kjærlighet for hverandre, og som vant gullrute for årets TV-øyeblikk, uten å se en positiv undertone?

Eller hvordan kan han se på den fantastiske duellen, i Norges Smarteste Realitydeltaker, mellom kjæresteparet «Kristin og Dennis», uttalte veganer, samfunnsdebattanter og som Rados selv, boende på Løkka, som «harry» og som illustrasjon på «klasseforakt»?

Det henger bare ikke på greip og er, for meg, helt uforståelig.

Dette er fantastiske, kule mennesker som er åpne, varme, inkluderende og morsomme. De deler av seg selv, smiler til folk de møter, de er engasjerte, positive og generelt åpne mennesker. Jeg og alle vi i NENT og i produksjonsselskapene som lager disse programmene elsker å jobbe med dem og elsker å vise dem frem på TV!

Og i rettferdighetens navn, så elsker de selv å vise fram hele eller deler av livet sitt.

Når disse fantastiske menneskene stikker hodet litt lenger frem enn andre, så velger altså en «godt betalt, politisk aktiv politiker», med «metervis med bøker i bokhylla» fra Arbeiderpartiet å karikere dem som dumme. Det gjør meg trist, frustrert og til og med litt sint.

Det eneste forfatteren klarer med sin artikkel er å portrettere sin redsel og tidvis forakt for alle som er litt annerledes enn seg selv istedenfor å hylle dem for sin annerledeshet.

Jeg er har personlig vært ansvarlig for de fleste av seriene Milos skriver om. Fra Unge mødre til Charterfeber, Paradise Hotel og Norges smarteste realitydeltaker. Jeg har snakket med de aller fleste av disse deltakerne både før, under og etter deltakelsen.

Jevnt over er deltakerne med i programmene fordi de ønsker å vise at Norge er mer enn den såkalte kaffelattedrikkende Oslo-befolkningen. At Norge er mer enn de som oftest får taletid, som opptrer som moralpoliti og som samfunnets voktere for hvordan det er greit å te seg offentlig, og hva som er bra og dårlig kultur.

Det er ikke rart Arbeiderpartiet var valgets tapere hvis det er denne forestillingen de har av mennesker som ikke er som Rados og hans venner fra «greie middelklassehjem». For det er nemlig sånn at mange av kronikkforfatterens velgere faktisk tar med seg dressing og norsk kaffe til Gran Canaria, mange av dem er faktisk unge mødre, og mange av dem ønsker faktisk å vise det fram.

La oss åpne opp samfunnet for flere mennesker! Adam (Andreas Schjølberg) skrev her om dagen at han ofte ikke blir castet hvis de «allerede har en skrullete homo» i casten fordi da kan det kanskje bli for mye for folk. La oss vise alle mennesker i samfunnet, de «skrullete», de tykke, de tynne, de smarte, de som drar til Syden og de som blir mødre i ung alder at de er ok, at det de gjør og den de er, er helt uperfekt perfekt. La oss feire det at vi er forskjellige. La oss ikke dømme de som er annerledes, la oss elske og inkludere!

Jeg lurer på om artikkelforfatteren skjønner selv hva han skriver når han velger å tolke fremstillingen av alle som er litt annerledes enn ham selv som «klisjeer, dumme og ikke anstendige».

Vi kommer aldri til å sette «baby i hjørnet». Hvis hun ønsker, (og passerer psykologiske tester og omfattende intervjuer og forskjellige instanser av redaksjonelle vurderinger) så setter vi henne front-and-center og heier på annerledesheten.