Erik Waatland
Debatt
SKUP skal ikke dele ut en «B-pris» til mindre redaksjoner
«De siste årene har styret diskutert hvordan vi kan gjøre SKUP-prisen mer relevant for mindre redaksjoner. Det er flere grunner til at vi ikke har valgt å endre vedtektene», skriver SKUP-styreleder Silje S. Skiphamn.
Per Christian Magnus og Kristine Holmelid ved Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) mener SKUP-prisen trenger fornyelse for å være relevant for flere enn de største redaksjonene. Jeg skjønner godt at det føles uoverkommelig for journalister i mindre redaksjoner å vinne SKUP-prisen, men sånn bør det også være.
Jeg har selv jobbet mesteparten av min karriere i mindre redaksjoner som ikke kommer på podiet under utdelingen av SKUP-prisen. Jeg har selv levert inn metoderapporter jeg vet ikke kommer til å nå opp. Og jeg har selv sittet i salen og vært misunnelig på dem som tilhører redaksjoner som kan sette av tid og ressurser nok til å gjennomføre prisvinnende prosjekter.
De siste årene har styret i SKUP flere ganger diskutert hvordan vi kan gjøre SKUP-prisen mer relevant for mindre redaksjoner. Det er flere grunner til at vi likevel ikke har valgt å endre vedtektene for prisen.
Den viktigste årsaken er at vi ikke ønsker en «utvanning» av Norges mest prestisjefylte journalistpris. Å vinne SKUP-prisen eller et SKUP-diplom skal henge høyt. Styret har ikke ønsket å dele ut en slags «B-pris» til noen som egentlig ikke nådde opp i konkurransen, men som får belønning bare fordi de er under en viss størrelse.
Et annet problem med løsningen Magnus og Holmelid foreslår, er å finne ut hvor grensen for hva som er en «mindre» redaksjon skal gå. Skal denne klassen bare være for regionale og lokale redaksjoner? Eller skal man kunne konkurrere i denne klassen selv om man leverer stoff til hele landet, men er en liten redaksjon? Og hva er det som skal definere hvilken klasse man hører til i? Er det antall ansatte, opplag, lesertall eller noe annet?
I Sverige har Föreningen Grävande Journalister (FGJ) valgt en annen løsning enn SKUP for utdeling av sin pris. De deler ut Guldspaden i hele åtte ulike klasser, og det kåres ikke én hovedvinner. Hvordan klasseinndelingen skal være, er stadig oppe til diskusjon, og den har blitt endret flere ganger de siste årene. SKUP ønsker ikke å havne i en tilsvarende situasjon.
Magnus og Holmelid har helt rett i at ressursene er svært ujevnt fordelt mellom norske redaksjoner. Det er heller ingen tvil om at de store redaksjonene som drar inn SKUP-priser og diplomer år etter år, har bedre forutsetninger enn dem som er mindre. Dette er likevel ikke hele forklaringen på at de mindre redaksjonene ikke når opp i konkurransen.
Undersøkende journalistikk krever knallhard prioritering fra redaksjonsledelsen. VG begynte for eksempel ikke å vinne SKUP-priser og diplomer før ledelsen bestemte seg for å prioritere graving. På samme måte må redaktører i mindre redaksjoner gi journalistene sine tid og rom til å drive med undersøkende journalistikk.
Alle som har prøvd seg på gravejournalistikk, vet hvor vanskelig det kan være. Det kreves både vilje, pågangsmot og ikke minst, gode ferdigheter for å bli en vellykket gravejournalist. Dette kommer ikke av seg selv, og det er derfor SKUP har vært så opptatt av å fremme hverdagsgraving de siste årene.
Både på SKUP-konferansen og på Data-SKUP har vi brukt store deler av programmet til kursing i basiskunnskaper alle gravejournalister må ha. Det er ingen hemmelighet at vi gjerne skulle hatt flere journalister og redaktører fra mindre medier på konferansene våre, men de må altså selv ha et ønske om å komme og tilegne seg de ferdighetene som kreves for å lykkes.
Da kunne kanskje Budstikka hatt fluorsaken som Dagbladet vant SKUP-diplom for, og Avisa Nordland kunne kanskje rullet opp kunstgress-saken som ga TV 2 diplom. Dagbladets avsløring startet nettopp med en sak i Budstikka, mens kunstgressbanen til Bodø/Glimt spilte en vesentlig rolle i TV 2s avsløring.
SKUP-prisen er bare én av svært mange journalistpriser som deles ut i Norge hvert år. God journalistikk i mindre medier får fortjent heder og ære både av NJs fylkeslag, i konsernene sine og på de regionale journalistkonferansene.
Samtidig er det ingenting som hadde gledet styret i SKUP mer enn om en mindre redaksjon nådde opp i kampen om SKUP-prisen. Eller at flere lokalaviser fikk tildelt et høythengende SKUP-diplom, slik som Tønsbergs Blad gjorde for Tjøme-saken i fjor.
SKUP-styret tror dette er fullt mulig å oppnå med hardere prioriteringer og mer kursing av journalister og redaktører i mindre redaksjoner, slik nettopp SUJO bidrar til. Vi tror ikke det er en god løsning å innføre en «B-pris» for gravesaker som egentlig ikke er gode nok.
