EIRIK HOFF LYSHOLM, sjefredaktør og administrerende direktør i Mediehuset Dagsavisen. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

Debatt:

Slik det ser ut fra vår posisjon på kanten av stupet, har vi gjort noe rett, Gard!

- Medier24-redaktør Gard L. Michalsen tror vi i Dagsavisen forveksler innovasjon med effektivisering og endring. Det er godt mulig han har rett i det, skriver Eirik Hoff Lysholm.

  • EIRIK HOFF LYSHOLM, sjefredaktør og direktør i Mediehuset Dagsavisen

 

Hva som er radikal endring og hva som er innovasjon, er i det hele tatt en interessant diskusjon.

Hvis det er riktig, som Michalsen hevder, at det knapt finnes innovasjon i norsk mediebransje, blir det uhyre spennende å se hva en innovasjonspott i mediestøtten skal fordeles til.

For å ta det selvfølgelige først: Det er helt betimelig at Michalsen svarer på vegne av kulturministeren etter at jeg skrev et åpent brev til henne i våre publikasjoner sist uke.

 

Forhåpentlig har også kulturminister Linda Hofstad Helleland lest den samme kommentaren. Den var en beskrivelse av våre aktiviteter.

Om man kaller det innovasjon eller endring, er ikke så viktig.

Det som sto der var i alle fall riktig, og det sentrale er at kulturministeren får med seg at vi endrer oss, prøver på nye ting og faktisk lykkes med noe av det vi gjør. At vi ikke gjør nøyaktig det samme som majoriteten av bransjen, trenger ikke bety at vi har ulikt mål, bare at veien er litt annerledes.

Det var den for øvrig nødt til å være for en avis som sto på kanten av stupet. Vi har vesentlig mindre pressestøtte i dag enn i 2009, men 24 millioner i underskudd er snudd til små driftsoverskudd.

Det vi klarte i 2012 var det første siden avisen het Arbeiderbladet, så vi har ikke alltid vært god butikk, men vi har utvilsomt gjort noe riktig de siste årene.

Hadde vi fulgt markedsutviklingen for øvrig, ville vi vært nedlagt for seks-sju år siden. Utgavemodellen berget oss. Det kan vi i alle fall være enige om.

Alt som sto i Michalsens kommentar, var imidlertid ikke riktig.

Det er særlig tre påstander som jeg har lyst til å kommentere (en av dem var for øvrig veldig god, så den er jeg enig i):

 

1) «Lokale og regionale mediehus i både Amedia, Schibsted og Polaris har langt på vei lykkes i å digitalisere journalistikken og forretningsmodellen. Mange har også begynt å redusere frekvensen», skrev Michalsen.

Jeg er glad for at konsernene det vises til, rapporterer om god utvikling. Det er veldig positivt at mange nå lykkes med en videreføring av monopolposisjoner og etablert betalingsvilje i gammel abonnementsmodell som nå drives videre for folk som aksepterer både avisenes stoffmiks, abonnementsmodell og at man må betale for hele pakken.

Men vil neste generasjon eller Skam-generasjonen gjøre det?

I et kortsiktig perspektiv gir det bedre utviklingsgrafer og litt mindre økonomisk krise, men i et lengre perspektiv mener jeg at vi trenger å følge yngre brukeres faktiske behov og bruksmønster på en helt annen måte. Det første er da nødvendig endring, mens det andre vil være skikkelig innovasjon.

I mine øyne vil det bli slik at fremtidige lesere kommer til å etterspørre muligheten til å sette sammen egne leservaner fra mange mediehus, betale en regning, ikke ti, og føle samme brukernytte som de gjør med for eksempel Netflix.

Det gjør man ennå ikke med avisbransjens abonnementsmodeller. Et første steg hadde vært om bransjen jobbet sammen om dette, felles brukeropplevelse og innlogging, uavhengig av forretningsmodell, i stedet for å konkurrere om investeringer i abonnementssystemer.

Finn.no gjorde noe med rubrikk og blogg.no med inntektsfordeling og produksjon av journalistikk som minner om innovasjon. Andre lykkes med det samme innenfor helt nye fortellerformer.

Jeg synes for eksempel at det er uhyre interessant å se hva enkeltpersoner kan få til med enkle videoer på YouTube. Som bransje har vi et langt steg før vi er der rundt nyhetsjournalistikken som er en del av samfunnets infrastruktur.

For Dagsavisens del var det en vesentlig utfordring at vi manglet den monopolposisjonen som andre benytter til å ta betalt for lokalavisjournalistikken. Vi er utfordret fra alle kanter, og har valgt å gå egne veier. At USAs største avishus, USA Today, gjør det samme som oss, gir oss i alle fall adgang til utviklingstrekk og grafer som vi kan lære av.

Ellers er jeg ikke enig med Michalsen i at det er positivt å redusere frekvensen, men jeg ser at det kan være økonomisk nødvendig. Hos oss er det slik at noen abonnenter ønsker papiravis i helgen fordi de da har god tid til å lese og kanskje digitalt resten av uken. Andre er bortreist i helgene, og ønsker digitalt da, men papir på ukedagene.

Skal vi gi leserne muligheten til å få det de vil ha, må vi gi dem muligheten til å velge selv. Valgfrihet tror jeg er helt avgjørende for nye generasjoner mediebrukere.

En annen ting er at leserne fortsatt bruker langt mer tid på papiraviser enn de digitale alternativene. Det er også et problem. Folk bruker ikke lite tid på Netflix, men det koster likevel mye mindre enn aviser man bruker vesentlig mindre tid på digitalt.

 

2. Michalsen skriver at Dagsavisen er «mindre tydelig som lokalavis for Oslo».

Dette er en uforståelig påstand. Sammenligner Medier24s redaktør med Arbeiderbladet, som Dagsavisen het til midten av 90-tallet, kan det være riktig.

Men sammenligner han med nyere tid, er det vesentlig feil, og det vet alle våre lesere. Det var ingen journalister som jobbet med lokalstoff, heller ikke for Oslo, da vi etablerte utgavemodellen i 2010.

Den gang var Dagsavisen en riksavis med ganske lokal leserdekning (ikke innhold) og begrenset spredning. Nå har vi en gruppe på seks journalister som jobber med Oslo, fire som jobber med Buskerud og fire i Østfold.

Disse lager innhold som kombineres med den nasjonale og internasjonale stoffproduksjonen i ulike produkter tilpasset den lokale etterspørselen.

Dette har vi ryddet plass til mens de totale personalkostnader er redusert fra 67 til 40 millioner.

De siste månedene har vi gravd opp en skikkelig skoleavsløring om vold og utrygge elever og lærere i Oslo som er i ferd med å få solide konsekvenser. I tillegg er sporten vridd om fra rikssport til at vi i dag er omtrent alene om å dekke 2. divisjonsfotballen her i byen.

Heldigvis dukker det også opp flinke folk med lokale nyhetssider som Vårt Oslo, Akersposten og Nordre Aker Budstikke, i tillegg til Akers Avis Groruddalen.

Sistnevnte var ikke nevnt i Michalsens kommentar, men de gjør en god jobb for lokalt mediemangfold, riktignok på papir. Sannheten er at vi trenger dem alle! Det er altfor lite journalistikk og lokalt engasjement i hovedstaden, og vi i Dagsavisen har i alle fall tenkt å gjøre et vårt bidrag til hovedstadens lokale mediemangfold.

 

3. «Det er også grunn til å spørre om hvor naturlig det er at kuttet kommer før Mediemangfoldutvalgets rapport behandles til våren. Da kunne man fått en helhetlig behandling av mediepolitikken»

Her har Michalsen helt rett. Det virker som at Kulturdepartementet har det for travelt med å gjøre politiske endringer som rammer enkeltaviser til at de er villige til å gjøre jobben med styrke mediemangfoldet i samarbeid med resten av partiene på Stortinget.

Det synes jeg er demokratisk betenkelig, enten man er opptatt av lokalaviser, riksspredte meningsbærende aviser eller et 133 år gammelt avishus som har omstilt seg selv kraftig for å få til begge deler.

Fordi leserne våre ønsker det og fordi det markedsmessig er mye klokere enn å fortsette som før.

Til toppen