Generalsekretær Arne Jensen og assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening.
Generalsekretær Arne Jensen og assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening. (Bilde: )

KOMMENTAR

Slik lærer vi av VG-saken - og her er 12 spørsmål redaksjonene bør stille seg selv

«Debatten som har oppstått i kjølvannet av VG-saken er et godt utgangspunkt for en gjennomgang av kildearbeidet i alle norske redaksjoner».

  • Endret
  • ARNE JENSEN, generalsekretær og REIDUN KJELLING NYBØ, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening

 

Det er ingen tvil om at VG gjorde store feil i arbeidet med saken om videoen fra Bar Vulkan.

I mediehusets ferske evalueringsrapport konkluderes det med at redaksjonen sviktet både når det gjelder kvalitetskontroll, kommandolinjer og kildebredd.

Mange av oss som har kommentert saken, har påpekt overraskelsen knyttet til at nettopp VG skulle svikte så totalt. Vi er nemlig vant til at VG er i det absolutte toppsjiktet - både når det gjelder journalistisk metode, publisering og gjennomgående kvalitetskontroll.

Derfor er det også både lærerikt, interessant og viktig å få vite mest mulig om hva som skjedde og hvorfor VG sviktet i denne saken.

Det ligger åpenbart mye læring her for VGs redaksjon og i særdeleshet de som var direkte involvert i arbeidet med den aktuelle saken. Men saken har mye å lære oss alle – og kan gi oss som bransje en viktig anledning for en grundig gjennomgang av kildearbeidet vårt.

Derfor er det svært positivt at Norsk Presseforbunds generalsekretær Elin Floberghagen har tatt initiativ til en rapport om medienes omgang av kilder inkludert sitatpraksis og evne til å klargjøre premissene.

Men det utelukker ikke at redaksjonene selv benytter anledningen til en gjennomgang av sine rutiner og praksis på disse feltene.

I fjor toppet 3.2 – punktet om kildebredde og opplysningskontroll i Vær varsom-plakaten PFUs fellelsesstatistikk. I mange år har dette punktet, og punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse, tronet øverst på statistikken over flest fellelser – og ofte handler det om dårlig håndverk fra redaksjonens side.

Dårlig kildebredde og svak sjekk av opplysninger øker faren for svikt i samtidig imøtegåelse og vice versa. I mange saker blir medier felt for brudd på både punkt 3.2 og 4.14.

En av de viktigste oppgavene til Norsk Redaktørforenings sekretariat er å gi råd til norske redaktører i alle typer redaktørfaglige spørsmål. Ofte får vi spørsmål knyttet til håndtering av kilder.

Vi sitter definitivt ikke med alle svarene, men vi kan fungere som den kalde hjernen utenfor redaksjonen i de tilfellene det er behov for det. Mange ganger viser det seg at de rådene vi gir peker i samme retning som den retningen redaktøren selv allerede hadde tenkt.

Det handler ofte bare om å teste ut sentrale spørsmål med noen som sitter utenfor det som skjer. I større redaksjoner har man gjerne noen som får i oppgave å ha rollen som djevelens advokat.

Mange redaksjoner har faste rutiner på dette. Hvordan man organiserer dette i den daglige driften av redaksjonen er ikke det viktigste – det sentrale er at man sørger for en levende etisk debatt – og at terskelen for å spørre, diskutere og protestere er lav.

Det er nyttig og lærerikt å heve blikket litt og tenke over den rollen vi har og hvordan vi utøver den:

  • I hvilken grad stiller vi åpne spørsmål og virkelig lytter til kildene våre?
  • Forsøker vi å legge ord i munnen på intervjuobjektene, eller lar vi dem formulere sine tanker, følelser og meninger selv?
  • Hvordan ivaretar vi kilder som ikke er vant til å forholde seg til mediene?
  • I hvor stor grad har vi bestemt oss for vinklingen på forhånd?
  • Er vi flinke nok til å lete etter kilder som kan bidra til kontradiksjon også når motparten takker nei til å benytte seg av muligheten til samtidig imøtegåelse?
  • Og hvordan møter vi kritikk – både internt og eksternt?
  • Har vi et arbeidsmiljø der journalistene tør å innrømme feil de har gjort?
  • Hvor tydelig forteller vi leserne, lytterne og seerne om valgene vi tar og feilene vi gjør?
  • Forsøker vi å gjemme dem bort, eller forstår vi at det å innrømme feil åpent faktisk kan styrke tilliten?
  • Når og hvordan beklager vi?
  • Hvor rause er vi for å slippe til dem vi har gjort urett?
  • Hvor skråsikre er vi i møte med kildene våre – både de som støtter oppunder vår hypotese og vinkling og de som ikke gjør det?

Ingen liker å få kritikk. Det er helt menneskelig å gå i forsvarsposisjon når noen har sterke meninger om journalistikken vi har publisert.

Da er det også lett å glemme hvor stor makt vi har som journalister og redaktører – og hvor enkelt det er for oss å komme til orde i samfunnsdebatten. Ord og bilder kan være mektige våpen.

Vi skal bruke de våpnene, men vi skal ha respekt for virkningen av dem. Åpenhet, uavhengighet og nysgjerrighet er viktige journalistiske dyder.

Skråsikkerhet hører ikke med blant dem.

Til toppen