Svein Tore Bergestuen
Svein Tore Bergestuen (Foto: Gard L. Michalsen)

DEBATT

Snakk (profesjonelt) med hverandre!

«Et intervju er en profesjonell samtale. Men noen ganger er det journalistiske intervjuet verken profesjonelt eller en samtale. Kildeutvalget har behandlet begge deler svært grundig. Det har blitt en god rapport», skriver Svein Tore Bergestuen.

  • Endret
  • SVEIN TORE BERGESTUEN, forfatter, rådgiver og tidligere journalist.

Det er en uting at journalister ikke får grunnleggende opplæring i presseetikk. Det er en uting at stadig flere kilder forlanger å svare skriftlig.

Henger dette sammen? Jeg tror det. Derfor er det bra at utvalget er så tydelig på at begge parter må skjerpe seg, for å si det litt tabloid. 

Jeg har et håp om at journalister og redaktører forstår hvorfor mange kilder ikke vil møte dem, hvorfor de forandrer på sitatene sine, og hvorfor de svarer på epost.

Så håper jeg at kildene forstår hvorfor journalistene må få møte dem, hvorfor det er en uting å svare på epost, og at de fremstår som lukkede og utilgjengelig når de gjør det.

 

Epost eller ingenting

Jeg er nemlig enig med Kildeutvalget – og mange av kildeutvalgets kilder – at det er en uheldig utvikling når stadig flere kilder insisterer på å svare skriftlig på journalistenes spørsmål. 

En ting er at dette skaper avstand og mistenkeliggjøring. Det er ikke er bra for noen av partene. Men med fare for å høres like pompøs ut som pressen av og til blir beskyldt for, dette ødelegger den offentlige samtalen, og det er uheldig for demokratiet. 

Som NRK-journalist Eilif Aslaksen sier i rapporten:

«Til og med flere og flere lokalpolitikere ber om å få svare skriftlig. Det påvirker maktforholdet at de ber om å få svare skriftlig. Kommunikasjonsrådgivere bidrar også til å påvirke maktforholdet. Jeg må̊ gjennom flere ledd før jeg kommer til primærkilden»

Eller nyhetsredaktør i BT, Jan Stian Vold:

«Kildene tar fullstendig regi og kontroll, og bruker hele rådgiverkorpset sitt. Det har eskalert til det nærmest absurde»

Dette er altså en uting. Men uting skjer ofte av en grunn. Er det fordi lokalpolitikere og ledere har noe å skjule? Styrer de unna en muntlig intervjusetting med oppfølgingsspørsmål i frykt for å bli avslørt? Eller kan det være andre grunner til at flere og flere setter som forutsetning for intervjuet at de skal svare skriftlig? 

Claus Sonberg i Zynk, spør mer direkte i rapporten.

«Hvorfor er det blitt slik at ledere ikke opplever at det er trygt å slippe seg utpå i prat med pressen uten bistand?»

 

Skjevt maktforhold

Kan svaret være at journalistene ikke erkjenner asymmetrien i det profesjonelle samtalen de leder? At de ikke forstår maktubalansen som samtalens iboende fundament?

Jeg tror i hvert fall at mange kilder opplever det motsatte av det journalisten og redaktøren beskriver. At maktforholdet er skjevt, den andre veien. Mange kilder har flere dårlige opplevelser der resultatet av denne ubalansen er utnyttet i både intervjuet (press, brutte forutsetninger) og i presentasjonen (upresist, hard vinkling, utelatte opplysninger). Mange svarer skriftlig for å ta tilbake kontrollen.

Å ikke få tilgang til primærkilden kan utvikle seg til et demokratisk problem som bør bekymre. Men selv om det kan skape en følelse av avmakt hos journalisten, reduserer ikke det asymmetrien i den profesjonelle samtalen. Journalisten vet hvilke spørsmål som skal stilles, og hvorfor. Det er journalisten som har kontroll over hvordan dette skal presenteres og publiseres. Og det er journalisten som kan fortelle leserne at kilden nekter å stille til intervju.

Denne skjevfordelingen av makt i den profesjonelle samtalen kan rettes opp ved å behandle kilden etter klare og gode presseetiske prinsipper, og ikke minst bygge tillit i møtet med kilden. Det trengs. Som utvalget så presist peker på:

«Tillit er medienes viktigste valuta, og den er ikke begrenset til det som blir publisert. Skal man ha med pressen å gjøre, er tilliten til at man vil bli behandlet rettferdig og respektfullt etter et sett med etiske normer, like viktig»

Spesielt viktig i dette er å klargjøre premisset. Utvalget mener det er urovekkende hvor store forskjeller det er på dette helt sentrale punktet.

 

Ond sirkel

Jeg avslørte min holdning til skriftlige svar for en venn og kollega i (kommunikasjons)bransjen. Han var uenig med meg. Han mener smertefull erfaring viser at det er en stor risiko å stille seg så lagelig til for journalistiske hugg. Altfor mange i mediene har en agenda, eller er unøyaktige, er uklare på premissene, og de vinkler altfor hardt, sier han. Derfor er det bedre med avstand og kontroll. Altså skriftlig.

Han har er et poeng. Men han erkjenner at det bygger på premisset om at journalister ikke gjør jobben sin. At de er uprofesjonelle. 

Kildeutvalgets rapport, VGs nye rutiner, Presseforbundet ambisjoner for et bedre etisk rammeverk – alt dette – tyder på at pressen tar dette arbeidet på alvor. Da bør kildene svare med å bygge ned barrierer, enten det dreier seg om å bruke kommunikasjonsrådgivere eller datamaskinen som skjold.

Rapporten er en slags blanding av den redaksjonelle frustrasjonen over kildenes forsøk på å gjemme seg, og kildenes frykt for den manglende profesjonaliteten i redaksjonene.

Jeg skjønner begge parter. Men der mistilliten virker som en ond sirkel, vil kunnskap og økt profesjonalitet virke gjensidig og positivt forsterkende. 

Eller sagt på en annen måte, hvis journalister blir litt mer profesjonelle, så tror jeg profesjonelle kilder kan bli litt mer mennesker. 

 

Endringer i VVP

Utvalget kommer med mange kloke anbefalinger og har foreslått å endre VVP på flere punkter. Flere av disse forslagene er gode, selv om de i seg selv ikke vil hindre skriftlige svar. Og husk, noen ganger er skriftlig bra. Det er neppe et problem for Medier24 at redaktør for Filter Nyheter, Harald Klungtveit, svarer på epost i forbindelse med saken om Kildeutvalget. Det er tidsbesparende og ikke kontroversielt.

Jeg har beskrevet hvorfor jeg tror kilder vil svare skriftlig, også når journalistene ikke vil. Det kan handle om både frykt og mistillit. Fordelen med skriftlige svar er åpenbart at sitatene blir «riktige», sett fra kildenes side. Dette er viktig å forstå. Derfor blir også sitatsjekken viktig hvis intervjuet er gjort muntlig.

Jeg skal ikke gå inn på utvalgets meget interessante diskusjon om den norske sitatpraksisen om direktesitat, men avtalen om sitatsjekk er altså noe som opptar både journalister og kilder. Dette er et av punktene utvalget vil endre.

 

Dagens punkt 3.8:

«Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale»  

Nytt forslag til punkt 3.8 (endringene er understreket):

«Kildens rett til sitatsjekk er personlig, og begrenset til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale. Som hovedregel tilbys ikke sitatsjekk når svar er avgitt skriftlig.»

Hvordan ser utvalget for seg at denne presiseringen om «personlig» sitatsjekk skal endre noe? Det er ofte praktiske hensyn som gjør at sitatsjekken sendes til andre i virksomheten. Selv om lederen/statsråden(!) etter endringen må motta og sende sitatsjekk fra egen epost-konto, vil hun likevel sende det rundt internt. Og en sekretær/rådgiver kan jo sende sitatsjekken i retur, i kildens navn.

Et «bør» er borte i det nye forslaget for å understreke at endringene bare skal gjelde fakta-feil. Da er det en fare for at utvalget biter seg i halen. Bakgrunnen for Kildeutvalgets arbeid og rapporten «Sa hun virkelig det?» handler jo om hva som er kildens egentlige mening. Dersom en sitatsjekk bare skal handle om faktisk feil, kan man se for seg at kilden har uttrykt seg så klønete (kanskje på ledende spørsmål) at det som står på trykk kan leses som noe annet enn det kildens faktisk mener. En innstramning her gjør samtalene mellom kilde og journalist mer krevende. Det kan jo ikke være utvalgets ønske at en mening uttrykt uklart skal bli stående, «Det var det du sa!!», når meningsinnholdet er feil.

 

Profesjonalisering

Et intervju er en profesjonell samtale, men forutsetningen for at den skal forbli profesjonell, er at journalistene opptrer deretter. Manglende opplæring, kunnskap og bevisstgjøring i redaksjonene har ført til at det presseetiske praksisen er høyst ujevn. Sånn kan det ikke fortsette.

Fra rapportens innledning:

«Kildene må̊ vite at de kan stole på̊ journalistene. Reglene for samspillet mellom kilde og redaksjon må være klare (...)» 

Kildeutvalget skriver at presseetikken er individualisert. Det er det som skjer når man ikke har en metodisk og profesjonell tilnærming til kilder og intervju. Det skjedde også i politiet for 20 år siden, der avhørets karakter, gjennomføring og resultater var avhengig av etterforskerens erfaring, magefølelse og helt personlige metode. Det gikk galt, mange ganger. 

Basert på den forskningen som er gjort på blant annet justisfeil i politiet som følge av manglende metode, skrev vi en kronikk i VG og i et tilsvarende innspill til utvalget antyder vi et betydelig underskudd på kunnskap, metodikk og opplæring på systemnivå i norsk presse. Det er gledelig å se at utvalget videreformidler vår oppfordring om blant annet å ta inn metodeundervisning i journalistutdanningene. (Kap 8.5)

Kildeutvalget har gjort en strålende jobb. Nå starter jobben. Og den bør starte med at vi snakker mer sammen. På en profesjonell måte.

Til toppen