Sommeren 1975 droppet han studiene og ble journalist. I dag er Bernt Olufsens siste dag på jobb

PORTRETT: Han mener dagens nettaviser er dritkjedelige, og savner nyheter som ligner på Snapchat. Møt trønderen som ikke fikk jobb i Dagbladet. Men såvidt slapp inn i VG.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel.

- Det spisser hva jeg holder på med. Jeg får et ekstrakt av interessante ting ned på papiret. Da husker jeg det, det går inn i tankeflowen.

Bernt Olufsen snakker om svarteboka. Vi krysser Karl Johan på vei mot Akersgata, for å ta bilder. 

Og vi snakker litt om svarteboka, den som nå er blitt rød. Det er blitt flere av den opp i gjennom årene.

Notater fra styremøter, arbeidsmøter, morgenmøter og 17 år i Schibsteds konsernstyre. En teknikk som har gitt Olufsen en imponerende hukommelse.

Kanskje irriterende, for noen.

- Nei, slik oppfatter jeg det ikke. For meg er det et arbeidsverktøy. Jeg kan gå tilbake til forrige møte, se hva vi skulle ha gjort, hva vi har gjort, forteller han.

- Og så noterer jeg ting jeg leser. Hver gang jeg kommer over noe som er verdt å notere. Som jeg har lyst til å huske. Ellers går det tvers i gjennom.

- Det er ingen dagbok, altså, legger han kjapt til.

Men om det kan bli en bok av det?

Nja. Så interessant er det da ikke, mener han. Dessuten er bøker om VGs historie allerede skrevet.

- Er det noen som har noe å frykte, da?

- Nei, det tror æ ikke.

Bernt Olufsen

  • Født 1954, pensjonist fra og med tirsdag 1. mars
  • Gift med VG-journalist Jorunn Stølan
  • En datter, og én hund

HALVANNEN TIME tidligere, ni minutter fra Akersgata, i et rolig hjørne på en av byens kaffebarer.

Bernt Olufsen var sjefredaktør i VG gjennom 17 år. Det er fem år siden. Siden da har han vært konsernredaktør, rådgiver og styregrossist i Schibsted.

Men nå er det slutt. Bernt har blitt 62 og går av med pensjon.

- Det er det jeg skal leve av i hvert fall. Så får vi se hva annet jeg skal gjøre, sier han.

- For å spørre som sportsjournalistene: Hva føler du nå?

- Det er mest takknemmelighet over 42 ekstremt spennende år. Et yrkesliv som har overgått alle mine forventninger. En slags mediemedial gullalder, sier trønderen.

Han gikk av som VG-redaktør i 2011, den gang VG Nett og VG ble samlet til ett rike igjen.

Den samme transformasjonen pågår fortsatt.

- Jeg føler det har vært en god timing. Vi står ved et naturlig veiskille, hvor en ny generasjon går inn og vil lage medier på en helt annen måte. Jeg har hatt min tid i dette.

- Er det litt vemod også?

- Nei, det syns jeg ikke. Jeg har vært forberedt på dette veldig lenge, min sluttdato har vært stemplet i panna mi i mange år. Når jeg er 62, er det greit å gi seg.

FORBEREDELSENE TIL det nye livet har pågått en tid:

Den gamle VG-bloggen er på vei over til eget domene. Firmabilen er avhendet, til fordel for en plug-in hybdrid hjemme på Ullevål. 

De fem seneste åra, med ukentlige reiser til styremøter i europeiske storbyer som Trondheim, Madrid og Paris er historie. Ja, kanskje med unntak av den første staden. 

Og før det 32 år i VG med stadig nok å gjøre. 

- Det har ikke vært noen ni til fire-jobb. Nå er det på tide å bla om, til litt blanke ark. En ny hverdag som består av litt mer fri, og noe fag. Så får vi se hvordan andelen blir.

- Du kommer ikke til å sitte hjemme for å se på tv?

- Er det noen som ser på TV, da?, repliserer han. Muntert.

Hos Bernt ligger humoren omtrent samme sted som trønderdialekten. Ikke langt unna, men du må høre litt etter for å få den med deg.

- Det måtte i så fall bli fotball jeg skulle se på, sier Bernt.

Som det står skrevet - på hans Twitter-profil: Runner, Editor, Fotballfanatiker og Kokk.

Det siste skal han trolig endre til hobbykokk; om det er lidenskap, så er det fortsatt bare en hobby.

Journalistikken er også en lidenskap. Og litt som en avgått president alltid er Mr. President, står det fortsatt Editor på Bernt Olufsens Twitter-profil.

- Jeg må jo ha en tilknytning til faget. Men det kunne stått journalist der. Alle de årene har jeg vært det også.

TIDLIG PÅ 70-TALLET hadde trønderen Bernt Olufsen vært innom Adresseavisen i Trondheim for å skrive noen referater. De kunne du telle på en hånd.

Men da han i 1975 hadde to tomme hender og skulle dimme fra Garden, søkte han sommerjobb. Noe måtte han jo gjøre før Handelshøyskolen i Bergen.

Til 21-åringens store overraskelse fikk han sommerjobben. Enda større var kanskje overraskelsen da det ble tilbud om fast stilling etter ferien.

- Da tenkte jeg at jeg gjør et år i Adressa, og så skulle jeg begynne i Bergen neste år igjen.

Slik gikk det ikke. Han rakk aldri å studere. Det ble fire år i Adresseavisen.

Så fristet hovedstadspressen og virke som politisk journalist.

- Jeg søkte jobb i Dagbladet 1978, og den fikk jeg ikke. Ett år senere søkte jeg og fikk tilbud om jobb som reporter i VGs politiske avdeling. Jeg var riktignok bare innstilt som nummer tre. Gunnar Bodahl-Johansen stod som nummer én, minnes Olufsen.

Og hvem vet hvordan norsk presse ville sett ut, hvis det var Dagbladet den unge trønderen kom til.

Men slik ble det altså ikke. Som politisk journalist i VG jobbet Bernt mye med fagligpolitiske spørsmål og forhold i arbeidslivet. Skrev mye om LO. I et ungt, kreativt og entusiastisk miljø, en VG-redaksjon på «bare» 90 medarbeidere.

Og en politisk avdeling som ble både større og sterkere. Kanskje av å spise statsråder til frokost.

- Dette var starten på en mye mer målrettet og avslørende nyhetsjournalistikk i VG, som preget hele 80- og 90-tallet, sier Bernt.

Han mener det er mange årsaker til VGs voksende suksess.

Ja, den solgte på gode historier og tabloide forsider.

Men fordi den ble større, ble den også viktigere, som et samfunnsmessig korrektiv.

- Jeg mener de to løssalgsavisene i Norge har brakt journalistikken videre, når det gjelder undersøkende og gravende journalistikk. Den norske løssalgspressen har klart å forene det underholdende og avslørende. Du ser spor av det samme i Danmark og Sverige. Men ellers i Europa er ikke det så vanlig.

MANNEN SOM EN gang hadde stått på 3. plass, fikk etter hvert stadig mer sentrale posisjoner i Verdens Gang. Både i politisk avdeling og på desken.

Og da Einar Hanseid gikk av som ansvarlig redaktør  i 1994, var det nyhetsredaktør Olufsens tid for å ta over. Slik det også i 2011 ble tid for en sterk intern kandidat da Torry Pedersen overtok.

- Det har vel historisk vært slik at de fleste redaktørene har kommet innenfra, gjennom å etablere seg som ledere i organisasjonen. Det har nok også vært en styrke for det arbeidsfellesskapet VG er, og som har vært viktig for avisa, sier han. 

Bernt Olufsens 17 år som sjefredaktør i Verdens Gang har definitivt også vært viktig for VG.

Olufsen overtok en avis med et opplag på 386.137 aviser, etter 15 års sammenhengende vekst fra 200.000 i 1980. Avisa stanget i taket de neste åra, og tangerte nesten 400.000 aviser. Så sent som i 2002 var opplaget på 390.510 aviser.

Derfra gikk det som kjent nedover. Men fortsatt med gode marginer.

5,6 milliarder kroner har mediehuset levert i overskudd på disse 17 årene.

Og hva er nøkkelen bak denne suksessen?

Journalistikken og distribusjonen, svarer Bernt.

- Nå er det et stort fellesskap som ligger bak disse prestasjonene. En hel redaksjon, salgsapparat og administrasjon. Jeg er bare en liten brikke.

- Men hva gjorde du rett?

- Jeg interesserte meg grunnleggende for å utvikle journalistikken. Jobbet med hele avisproduksjonen, var opptatt av innholdet, men også presentasjon. Og så har jeg hele veien hatt et sterkt faglig engsjement, gjennom både NJ, MBL og Norsk Redaktørforening.

- Det handler om en bred innfallsvinkel til rollen, det fins ikke ett svar eller én faktor. Og det tror jeg er vesentlig for å være medieleder - i dag også.

- Så tror jeg det var viktig at VG aldri tillot seg å bli snobbete, eller ovenfra og ned. Avisa har hele tida utviklet seg i takt med leserne. Den enorme leserkontakten har vært utrolig viktig - både analogt og digitalt.

- Du har trivdes gjennom disse årene?

- Ja. Jeg satt jo i 17 år. Og det har vært en fantastisk reise.

DET VAR GULLALDEREN i norsk presse.

Pengene satt løst, 10.000-kronerstipsene var mange og en del av stoffet ble rett og slett aldri tatt i bruk. Overproduksjonen var bevisst; kun det beste stoffet skulle på trykk. Gjennom det som var en sammenhengende, ustoppelig vekst for Verdens Gang.

Som nå har stoppet opp. I disse tider får 40 personer sluttpakke fra mediehuset.

Samtidig tilhører ikke 62-åringen pessimistene.

- De siste ti årene har vært fantastiske når det gjelder gjennomslaget for journalistikken, og den rollen avisa spiller i dag i alle kanaler.

- Og vi hadde aldri kommet dit uten at vi hadde tillatt at online-virksomheten fikk kannibalisere papiravisa.

- Du lot tidlig nettavisen satse friskt?

- Ja - vi var fra dag 1 opptatt av å skape trafikk. Samtidig sa jeg det vel en gang for 20 år siden, at jeg så på internett som et tilleggsprodukt.

HAN VAR EN SYNLIG og aktiv redaktør internt. Ville løfte journalistikken, og ikke minst levere kvalitet.

VG ble sjeldent felt i PFU, ifølge Bernt Olufsen under to ganger i året i snitt.

Sjefredaktøren skrev de fleste av svarene til PFU selv. Og kom det andre brev til avisas redaktør, skulle brevskriveren få ordentlig respons. 

- Du svarte per håndskrevet brev?

- Hvis jeg fikk et brev i posten, skulle jeg svare på samme måte. På 90-tallet kunne det være ganske mange. Men det avtok naturlig etterhvert som årene gikk. I dag er det jo ingen som sender brev lenger, mimrer Bernt.

Han var også aktiv på desken.

Hvor han selv hadde blitt lært opp. Blant redaksjonssjefer, sterke menn, sene nattevakter, overtidsmat og kjøttkaker fra Aftenpostens kantine over gata.

Men som sjefredaktør sluttet han etterhvert å være til stede hele kvelden. Han kunne ikke se avisa i mål hver eneste dag.

- Graden av detaljstyring handler i stor grad om sikkerhet i rollen å gjøre. Jo sikrere du blir, desto mindre er behovet for å styre i detalj. Og du styrer bedre via signaler, evaluering.

- Samtidig: Å være øverste ansvarlig for Norges største løssalgsavis, krever nok større delaktighet for det daglige produkt enn mange andre medier. Og det har nok med graden av kontroversialitet å gjøre.

- Så du alle forsidene?

- Nei - men jeg fikk dem gjerne tematisk beskrevet. Da ringte jeg redaksjonssjefen mens jeg gikk kveldstur med bikkja og lurte på hva som var på gang.

- Er det noen forsider du angrer på?

- Jeg holdt på å si: Jeg glemmer alt jeg angrer... Det ble vel noe sånt som 6500 førstesider i min tid. Jeg fikk alle på en minnepenn da jeg sluttet, men har ikke gått gjennom hver og én. Og det er sikkert noen der som er mindre vellykkket enn andre.

6500 VG-FORSIDER har han altså vært ansvarlig redaktør for, Bernt Olufsen.

Likevel er det få her på kaffebaren som ser ut til å dra kjensel på ham. Kanskje fordi det knapt virker å være noen andre over 25 her akkurat nå.

Så handler det nok også om at den tidligere VG-redaktøren aldri var noen tydelig samfunnsdebattant. Han frekventerte ikke TV og andre medier i tide og utide.

Ja, Bernt skrev gjerne PFU-svar, og kunne forsvare VGs journalistikk på Dagsnytt Atten eller Dagsrevyen.

Men deltok sjeldent som politisk kommentator i debatt.

- Jeg har nok konsentrert meg om å mene noe om medias rolle i samfunnet, bekrefter han.

- Alt det andre har vi jo Harald Stanghelle til, smiler trønderen.

Og fortsetter:

- Det handler om respekten for at det å ha tydelige meninger om politikk, krever stor grad av kunnskap, innsyn og tid til å sette seg inn i saker, før man skal komme med bastante meninger. Jeg valgte å bruke den tida på journalistikk og mediefaglige spørsmål, og det er mest av alt et spørsmål om kapasitet: Det er krevende å lede en avis fra dag til dag, om man ikke skal mene noe om alle samfunnsspørsmål også. 

- Så har VG også bygd mange sterke stemmer, som har målbåret avisas syn og vært tydelige stemmer i samfunnsdebatten for øvrig.

DESSUTEN KUNNE IKKE den travle redaktøren bruke all sin tid på jobb. Etter et par år i jobben kom et lite signal.

Det skjedde på en flytur til USA. Hjertet sa fra. Kraftig.

- Jeg fikk noen voldsomme brystsmerter. Men jeg mistet ikke bevisstheten, forteller Bernt Olufsen.

Hendelsen førte til endringer:

- Så da vi landet, sluttet jeg å røyke. Da jeg kom ut av sykehuset, begynte jeg å trene. Og så har jeg spist sjømat annen hver dag i atten år, fortsetter han.

Det er enkle regler, forklarer Bernt: Fire treningsøkter i uka. Litt sunnere mat. Ikke brennevin.

Et nytt kosthold for en som hadde levd mange år på den tidligere nevnte VG-desken, der overtidsmat gjerne betød pizza eller mye saus.

Nå er det mer løping.

Og det er faste vaner og rutiner som er tingen for Bernt Olufsen.

- Hvor kjøper du joggeskoene dine?

- Jeg har løpt på det samme skomerket og modellen i 18 år. Det skal være Asics Nimbus, størrelse 44. Hvor jeg kjøper dem, er ikke så viktig. Men hvis jeg er i New York, kjøper jeg dem i New York.

NÅ FÅR HAN kanskje enda mer tid til å løpe. Eller gå på ski. Spille golf? Ja, i det hele.

Men pensjonisttilværelsen i morgen kommer, om ikke annet, som en litt myk landing.

- Tirsdag er det heldagsmøte i SKUP-juryen, sier Bernt. 

- Men det er jo blitt så korte metoderapporter?

- Vel, det var mye å lese likevel!, mener jurylederen.

Onsdag skal han så tenke litt gjennom hva han skal gjøre framover.

- Og torsdag drar jeg med Bjørnholt (Sverre Vidar, red.anm.) til Barcelona, for å spille golf i helga. Da har jeg vel den første uka dekket. Så får vi se, svarer Bernt.

Han har til livets opphold, det er ikke dét det står på. 32 år i VG og fem år i Schibsted gjennom gullalderen, gjør at det har dryppet litt på klokkeren.

Men Bernt Olufsen har fortsatt lyst til å gi noe i den norske medieverden.

- Jeg må bruke litt tid på å finne ut hva jeg skal bruke tida mi på. Det handler om å finne en balanse mellom å ha mer grad av frihet, og å ha noen interessante engasjementer. Jeg føler jo at jeg fortsatt har noe å bidra med, sier han.

Han fortsetter også som styreleder i Schibsteds lille niese i Trondheim, Polaris Media. I så måte er sirkelen på mange måter sluttet, ettersom det var i Adresseavisen karrieren også begynte for over 40 år siden. Det kan også bli noen verv i bransjeorganisasjoner internasjonalt, og et verv som mentor for medieledere i Vietnam (!).

Og så denne bloggen, da.

ET DOMENE HAR han nemlig sikret seg. Wordpress kan han fra før. Mediespalten i VG hver mandag opphører, men Bernt Olufsen har ikke tenkt å slutte å skrive.

- Det har vært ukesblogg i fem år. Nå kan jeg ha deadline når som helst, og får muligheten til å kommentere mer dagsaktuelle temaer, sier han.

- Ser vi deg som resten av bloggsfæren med sponsede innlegg og reklame, da?

- Haha, nei, det tror jeg ikke, svarer Bernt kjapt.

Så har han da også vært en av de mer skeptiske stemmene til deler av den nye reklamen og vekkelsene som har hjemsøkt norske mediehus de seneste åra. Inntektene forsvinner, redaktørene er blitt publishere og reklamen ser ut som redaksjonelt innhold.

- Aftonbladet gjorde 8. februar et sponset innlegg til sin hovedsak på forsida. Så noen det her i Norge? Det var vel et «høydepunkt» så langt, kommenterer eks-redaktøren syrlig.

Han legger det fortsatt mellom linjene. Men mellom der er det plass for mye.

Bernt Olufsen har en rekke ganger direkte eller indirekte kritisert norsk presse, inkludert hans eget konsern og hans gamle avis VG.

- Du er fortsatt kritisk og skeptisk?

- Jeg tror to ting blir helt avgjørende for norske mediehus: Ved siden av det rent økonomiske, handler det om å opprettholde en høy grad av uavhengighet - og en høy presseetisk standard. Uten de to faktorene, så tror jeg det vil gå ganske dårlig. Og da blir diskusjonen hvordan vi ivaretar disse hensynene i pakt med nye forretningsmodeller.

- Her oppfatter jeg at norske redaktører i sin alminnelighet har bidratt til at denne typen reklame skal framstå mest mulig likt journalistikken. Og det mener jeg er feil. Det handler ikke bare om merking, men også forskjellige typografi og utseende, mener han.

Samtidig er han forsiktig med å kommentere navngitte redaksjoner. Han vil for eksempel ikke diskutere VG spesielt.

Men etter 17 år som medlem av Schibsteds konsernstyre, som katedralens vokter, gir han et innspill som kanskje mange vil nikke etterlengtet til:

For hvor «rett» er det at FINN skal gå med astronomiske marginer, mens mediehusene nærmer seg 0 i overskudd?

- Historisk var jo rubrikkannonser og journalistikk noe som fantes samme sted, på et felles «torg» for byens og kommunens borgere. Der annonsene finansierte journalistikken til publikums informasjon.

- Med digitaliseringen opphørte denne koblingen, og du kan si at det har vært riktig for at utviklingen skulle skyte fart. Men spørsmålet er jo om det på sikt er naturlig å se dette i en sammenheng igjen. Debatten er i hvert fall i ferd med å melde seg, konstaterer han.

MEN HAN VIL VOKTE seg vel for å havne i kategorien tilårskommet mann som mener at alt var bedre før.

Det var det da virkelig ikke.

Bernt Olufsen har omtrent like stykkbaserte medievaner som andre medienerder. Han leser 70 prosent av det han leser gjennom Twitter-feeden. Som enkelte av oss blir han irritert av å møte betalingsmurer når det er bare én artikkel han ønsker å lese.

Enn så lenge leser han fortsatt VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv på papir.

Men snart ryker den sistnevtne.

- Det blir nok færre snart. Jeg har ikke tenkt å betale 7000 kroner for DN som pensjonist. Det er ikke den avisa verdt!

Sier den tidligere VG-redaktøren, kvikkt og skarpt.

Han savner i det hele tatt ikke gamle dager så mye. Men det er mye med dagens digitale medier han savner.

- Jeg savner de oppsiktsvekkende digitale grepene, fortellerteknikkene. Det er så ekstremt mye kjedelig presentasjon. Nettavisenes forsider er jo dritkjedelige, Twitter er dritkjedelig og Facebook det samme! Jeg savner rett og slett aha-grepet, at noe er litt mer eksplosivt, ja, litt mer «Snapchat», sier 62-åringen.

Engasjert, men ikke grettent.

Nei, det er faktisk en viss optimisme å spore her:

- Du tror på framtida?

- Ja. I høyeste grad! Det kommer ikke til å slutte å skje ting som folk har interesse av å vite om. Og da går de fortsatt på VG. Det er der det norske folk samles når noe skjer. Heldigvis!

Powered by Labrador CMS