Spørsmålet er ikke hvem som vil kjøpe Amedia. Men om dinosaurenes tid i mediebransjen er over

KOMMENTAR: Telenor har endelig trykket på knappen. Og det er trolig starten på slutten for A-pressen som vi kjenner det.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel.

A-PRESSEN HAR VÆRT gjennom noen viktige tiår i norsk pressehistorie.

Nå avdøde sjefredaktør Arvid Jacobsen i A-pressens Oslo-redaksjon markerte den første avstanden til partiet da hans redaksjon bidro til Odvar Norlis avgang som statsminister i 1981.

Den gang var Alf Hildrum en av journalistene som jobbet med saken. Og som konsernsjef fra 1987 til 2007 var Hildrum sentral i arbeidet for at avisene for fullt kunne ta steget ut av den klamme partipressa og inn i den moderne medietid. På en måte som til og med har vært lønnsom.

MEN DET ER en tid for alt. Tiden har lenge vært ute for giganten Telenor å eie norske lokalaviser. Spørsmålet er kanskje heller hvorfor Telenor har ventet i tre år med å gå videre med tankene fra 2012. Kanskje de ventet på verdistigning?

Hjemkjøpet av Edda Media så ut som et godt business case. Men det endte som 1,7 milliarder kroner for et korthus som ganske raskt begynte å vakle. Omsetningen i konsernet har rast fra 5,2 milliarder i 2013 til 4,7 i 2014. Omsetningen første halvår 2015 var på 2,1 milliarder kroner.

Og i stedet for digital utvikling, har mediehuset brukt tida på fusjon, organisering, alt for mange konserndirektører og flere store nedbemanningsprosesser.

Eierne gjorde det også unødvendig tungt for konsernet: Edda-kjøpet kunne vært finansiert av A-pressens salg av halve TV 2 til Egmont.

I stedet bevilget Telenor og LO seg selv 600 millioner kroner i ekstra utbytte. Og etter mange år som ansvarlige eiere, er det den manøveren mange vil huske.

I dag sliter Amedia med et dyrt lån, skeptiske bankforbindelser og manglende overskudd.

En driftsmargin på 2 prosent i 2013. Og et minus i fjor, etter inntektssvikt og mange dyre sluttpakker.

TAKKET VÆRE DISSE kuttene ser det ut som Amedia tjener penger igjen. Men det er bare en kortvarig pustepause.

Inntektene skal videre ned. Annonsebørser, internasjonale konkurrenter og programmatiske annonsekjøp presser både priser og effekt.

Og til syvende og sist er Amedia et konsern med drøyt 4 milliarder i omsetning og rundt 10 prosent lavere inntekter hvert år framover.

Hvem vil kjøpe denne skuta?

Du skal være veldig glad i norske lokalaviser. Eller ha en veldig positiv versjon av Excel.

Svaret er etter alt å dømme ingen. Og til hvilken pris skulle det være?

Finansielle aktører har nok av steder å tape penger for tida. Schibsted har nok med egne papiraviser. Og et aviskonsern som svenske Stampen har mer enn nok med sitt eget opphørssalg for å styrke en svak finansiell situasjon.

Den eneste reelle kjøper, eller rettere sagt fusjonspartner, er Polaris Media. Det kunne vært et fint takk for sist fra Per Axel Koch til A-pressen etter Edda-kampen for fire år siden. Polaris har både penger på bok og en FINN-post verdt minst en halv milliard kroner.

Det høres tilforlatelig ut. Medieeierskapsloven er heldigvis snart historie.

Men Polaris jobber hardt for å komme gjennom sin egen transformasjon. Tåler de vekta av et blytungt mediekonsern på ryggen? Og syns største eier - Schibsted - at Polaris skal doble antall mediehus?

Nå fins det sikkert enkeltaviser Polaris kunne vært interessert i. Men da snakker vi om en helt annen historie.

 

FOR OM AMEDIA som konsern knapt har verdi lenger, har mediehusene landet rundt det.

Verdien i konsernet aldri har vært, eller blitt skapt, i Oslo. De skapes på Kjeller, i Larvik, i Telemarks atten kommuner og hele Nord-Norge nord for Lofoten.

Der konsernet var viktig for å sikre lokalavisene en (fri) framtid for 20 år siden og modernisere den kommersielle drifta, oppleves Oslo i dag som en hemsko.

For ikke å snakke om en utgiftspost.

Med både kostbare direktører og forvokste fellestjenester på lønn, regnskap og IT. Sammen med en stor utviklingsavdeling som vil alt godt - men der 66 mediehus skal gå i samme takt.

Derfor handler et hvert nye prosjekt alltid om gårsdagens teknologi.

Mye av innovasjonen og utviklingen hadde gått - og går mange steder - bedre ute i mediehusene. Med egne ideer, lokal gjennomføringskraft og lokale samarbeidspartnere.

Men en vakker dag kommer alltid Konsernet på besøk og sier nei til de lokale modellene. Som da Tidens Krav nylig fikk beskjed om å legge ned kystens beste lokal-TV. Eller da Kvinnheringen og TA som de siste aviser i verden måtte over på malstyring.

Et fellesskap er fortsatt gunstig på noen områder, men kanskje ikke i dagens form der 66 aviser må gjøre det samme.

Og i papiravisverden er samkjøringer fortsatt et poeng, men på internett ser vi bannerøkonomien smuldre opp.

Derfor kan de digitale annonseinntektene framover fort handle om i hovedsak to ting: 

Det ene er lokal innholdsmarkedsføring, stilling og eiendom/rubrikk.

Det andre er «resten». Og hele det varelageret bør gå til de store annonsebørsene. Som alltid vil ligge et hestehode foran. Selv mormors garnbutikk får snart bedre service og mer relevante kunder på Google enn i lokalavisa. 

OG HVA ER DET leserne landet rundt bryr seg om?

Ikke felles IT-tjenester eller en riksavis på PDF.

Så spørsmålet bør ikke være hvem som skal kjøpe 44 prosent av Amedia. Men hva som er best for Bergensavisen, Fredriksstad Blad, Østlands-Posten og Nordlys.

De største mediehusene i nummer 1-posisjoner kan fortsatt levere gode resultater framover.

For de litt mindre avisene handler det mest om å overleve. Det krever eiere som er virkelig interessert i Fremover, Rjukan Arbeiderblad og Arbeidets Rett.

Da er svaret trolig mange forskjellige eiere, og ikke én stor. At Amedia splittes opp og selges stykkevis og delt.

Blir det penger til overs etter at salgene er gjort og gjelda betalt, er det hyggelig for LO og Telenor. Men det bør ikke være målet. Målet bør være å sikre framtida for avisene.

Det gir straks mange flere interesser. I et land der mange er glade i lokalaviser, med flere mindre fellesskap som gjerne gjør det bedre enn de store. Bare spør Trønder-Avisa. Eller Nordsjø Media og Agderposten.

Disse kan hver for seg overta noen av mediehusene. Og Polaris er sikkert interessert i noen av de nordnorske avisene.

Hvis ikke disse nordnorske avisene, A-pressens gamle tyngdepunkt, bryter ut for å etablere et nordnorsk minikonsern langs kysten.

Lenger ned langs kysten vil nok Polaris gjøre «Nordvestlandet» enda sterkere. Sunnhordland er kanskje interessert i noen av mediehusene enda lengre sør.

Dagsavisen er sikkert interessert i både BA og noen av avisene på Østlandet. Det samme er kanskje Budstikka. Hallingdølen, GD og Hamar Arbeiderblad kan krangle om Innlandet og dalstrøka innafor.

Og Telemarksavisa med lillesøstre, det fylket klarer seg kanskje helt godt på egen hånd.

Spillet har også et par-tre jokere som Odd Reidar Øie, Trygve Hegnar og Trond Mohn. Alle har nok av penger. Og er kanskje litt for glade i papiraviser.

DET BESTE ARGUMENTET  for et oppstykket salg, finner du i 66 lokale mediehus landet rundt. Der er slitasjen både hos ledere og ansatte stor. Mange vil takke ja til mer selvstyre, lavere felleskostnader - og mer tid til å gjøre det som faktisk er det lokale oppdraget.

Og hvis «split and run» blir svaret, må jobben begynne raskt.

Skal de 66 lokale mediehusene fortsatt levere mening, nyheter og lokale historier i mange år fremover, er det siste de trenger et, to eller tre nye år med eierjakt, fusjoner og forsinkelser.

Og er det en ting historien har lært oss, så er det at verden utvikler seg.

Dinosaurene har dødd ut. Mammuten også. Og nå er det kanskje på tide at den gjør det en gang til.

  • For ordens skyld: Artikkelforfatteren har tidligere jobbet i mediehus i både A-pressen (2006-07), Polaris Media (2010-13) og Amedia (2013-14).
Powered by Labrador CMS