Er journalister blitt late og servile når vi skal intervjue politikere, næringslivsprofiler og andre? Her fra statsministerens halvårlige pressekonferanse forrige uke.
Er journalister blitt late og servile når vi skal intervjue politikere, næringslivsprofiler og andre? Her fra statsministerens halvårlige pressekonferanse forrige uke. (Bilde: Lise Åserud, Scanpix)

Stadig flere intervjuer skjer på e-post. Sånt blir det kanskje flere saker av, men ikke mer journalistikk

KRONIKK: - Skyldes det bare tidspress i redaksjonene? Eller er det også litt bekvemmelighet i det, spør PR-rådgiver og tidligere journalist Steffen Fjærvik. 

  • STEFFEN FJÆRVIK, spesialrådgiver i Gambit H+K

 

Nedbemanninger har blitt et fenomen som journalister stadig peker på. At de må løpe fortere og dekke mer enn før.

Fair enough.

Det er åpenbart færre journalistjobber enn det var tidligere, og flere må produsere mer. Men er det alltid tidspress?

Kan det tenkes det dreier seg om bekvemmelighet?

 

For noen år siden fikk vi en undersøkelse fra NRKs journalistlag som viste at opptil 3 av 4 av NRKs journalister bruker færre kilder enn de skulle ønske på grunn av tidspress.

Jeg vil våge påstanden at det dreier seg om bekvemmelighet også. Det krever mer innsats, men kanskje ikke så mye mer tid, å få inn en stemme til i saken eller artikkelen.

Trenden jeg påpeker er ikke ny, vi har sett lampene blinke i mange år.

 

Rune Ytreberg (DN) påpekte i sin masteroppgave fra 2010 at en rekke av sakene om oljeboring i Lofoten og Vesterålen var plagiater, eller sagt på en annen måte: De var rene avskrifter av pressemeldinger.

Ble det tatt noe skikkelig oppgjør med dette? Nei, Rune reiste rundt på journalistkonferanser og viste fram tallene sine, men hva om samme undersøkelse ble gjort i dag? Hva ville den vist? Tror noen at tallene er lavere i 2017?

 

En enkelt undersøkelse jeg selv har gjort i Retriever viser at uttrykket «skriver i en epost» er stadig mer i bruk.

I fjor var uttrykket i bruk i nesten 2000 artikler. Tilbake i 2010 (ja, vi hadde epost da også) var antallet nede på 500 artikler.

En firedobling på få år. Ikke kom og fortell meg at alt dette bare handler om nedbemanninger.

Det handler nok også om at er det er bekvemt for journalistene å få uttalelsene servert skriftlig, så kan de klippe og lime. Det blir jo ordrett, og uten at sitatsjekken er nødvendig.

Når journalister aksepterer dette, så aksepterer de også at de ikke får noe skikkelig intervju, med alt det sånt innebærer av oppfølgingsspørsmål og utfordrende, kritisk pressearbeid.

Så når pressemeldingen er sendt, akseptert og deretter satt på trykk, så kan en jo lure på hvem som har brukt mest tid på den. Når jeg ser flinke kolleger i PR-bransjen svette seg gjennom utilgjengelig stoff, er jeg i alle fall ikke i tvil.

 

Alle har godt av å bli utfordret, og den generelle samfunnsdebatten blir bedre dersom noen flere får si sitt.

I tillegg er det jo slik at hvis mediene ikke viser sin samfunnsnytte, så dør de. Og det er heller ikke vi PR-folk tjent med. Vi er tjent med robuste, kritiske medier som har oppslutning i et bredt lag av folket.

 

Når journalister aksepterer å lage seks saker om dagen, så er de også medansvarlige for at redaktørene kan slå seg på brystet med at de produserer mer til tross for færre i redaksjonen.

Går man inn på den enkelte sak, tror jeg vi finner mange enkildesaker og lettvintheter.

Det er en lyngbrann i Heia. Melder det lokale brannvesenet. På Twitter. Der ble det jaggu en artikkel til i publiseringssystemet. Den lokale bilbutikken opplever stor pågang, så den nye bilmodellen er virkelig populær.

Samme informasjonsmengde kunne de fått ut på en annonse over en kvart avisside. Det hadde kanskje vært bedre for alle.

 

Det handler til slutt om statsmakter og om hvem som har et ansvar.

Vi som PR-rådgivere er jo vitterlig mye brukt, men vi er ingen statsmakt. Når den fjerde statsmakt gang etter gang svikter sin oppgave, så må noen blåse i fløyta.

Til toppen