Sosiolog og spaltist Kjetil Rolness, sjefredaktør Gard Steiro i VG og sjefredaktør Eivind Ljøstad i Fædrelandsvennen.
Sosiolog og spaltist Kjetil Rolness, sjefredaktør Gard Steiro i VG og sjefredaktør Eivind Ljøstad i Fædrelandsvennen. (Foto: Privat / NTB Scanpix / FVN)

DEBATT

Steiro er best! Steiro mener godt! Alle elsker VG!

«Hva skal man med Komiske Ali, når man har lederkolleger i Schibsted?» skriver Kjetil Rolness i et svar til Eivind Ljøstad.

Etter å ha lest det patetiske og avledende forsvaret for VG og sjefredaktør Gard Steiro, skrevet av en annen sjefredaktør i Schibsted-systemet, skjønner man at den presseetiske kollapsen går langt ut over VG-huset. 

Innlegget til Eivind Ljøstad i Fædrelandsvennen kan oppsummeres slik:

«Hvorfor ødelegge den gode stemningen? VG er kjempepopulære og folk liker dem. Jeg kjenner Steiro og han er best! Ok, så ble de litt ivrige, og burde ha beklaget det sitatet tidligere, og saken var ikke bra for Giske, men … ærre enkli så nøye’a?»

Ljøstad forsøker å gjenreise æren til sin tidligere konsernkollega ved å hevde at motivet bak den famøse og grundig PFU-felte dansevideosaken var godt: VG var ikke ondsinnet. VG var ikke ute etter Giske. VG ville være «nyhetsledende på en stor sak.» Avisen trådte bare feil i «jakten på det man trodde var en oppsiktsvekkende nyhetssak».

Ja, da så. At saken verken var stor eller oppsiktsvekkende, at det faktisk ikke var noen sak der, at hendelsen måtte fabrikkeres, at en ung og sakesløs kvinne måtte mistros og misbrukes, er åpenbart ikke så viktig, så lenge man er først med nyheten.

«Det finnes nemlig noen aspekter ved dansevideo-skandalen som etter min mening har druknet fullstendig,» skriver Ljøstad innledningsvis i sitt innlegg. Jeg har nå lest teksten hans fire ganger, og lurer fortsatt på hvor aspektet befinner seg. Jeg er ganske sikker på at det norske folk generelt – og lesere av Medier24 spesielt – er informert om at landets største nyhetsavis ønsker å være først ute med nyheter.

Eivind Ljøstad har intet å melde om det aspektet som faktisk er helt vesentlig for agenda-mistanken: Dansevideosaken ble initiert og spilt inn til VG av Knut Sandli, en fagforeningsleder (og svoger!) som åpent innrømte overfor avisen at han var ute etter Giske: «Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen.»

VG siterte Sandlis «bekymringsmelding» til Ap i sin helhet, uten kritiske spørsmål. Selv om den inneholdt en sterkt subjektiv og insinuerende tolkning av dansescenen. Avisen beskrev selv innholdet i videoen på samme måte, og brukte – ifølge PFU– «uakseptable metoder for å få et sitat som en kilde ikke ønsket å medvirke til, og som hun heller ikke kjente seg igjen i.»

Dermed var VG først ute med en fiktiv metoo-sak om Giske.

Er dette å anse som helt normal nyhetsjakt? Eller er det legitimt å spørre om det også kunne være andre grunner til det påfallende tunnelsynet og slagsiden i denne saken?

VG behøver selvsagt ikke dele «varslerens» politiske motiv, men alle skjønner at det å felle en toppolitiker i et avgjørende øyeblikk, ville vært stor stas for en avis som VG. Og for en journalist som Lars Joakim Skarvøy, som var i ferd med å oppnå sort belte i nettopp intervenerende politisk journalistikk.

Om VG ikke direkte ønsket tjene anti-Giske-siden i Ap, var det kanskje fristende å endre politikkens gang, i stedet for bare å skildre den. Og de lyktes. Helt til fiksjonen slo så hardt tilbake at Giske nå kan reise rundt i campingvogn og gjenskape seg selv som Ap-politikeren med grasrotkontakt.

VG har nå fjernet både sitatet fra Sofie, beskrivelsen av videoen, og bekymringsmeldingen fra den opprinnelige artikkelen. Og skriver:

«Den [bekymringsmeldingen] inneholder opplysninger det ikke er dekning for, og skaper et feil inntrykk av hendelsen.»

Denne beskrivelsen rammer hele artikkelen. Og peker på kjernen i skandalen: Sviket mot sannheten – og helt elementære presseidealer. Dette er noe ganske annet og verre enn at saken «viste seg å være en fillesak», slik Ljøstad hevder. VG blåste ikke opp saken. VG diktet opp saken. Basert på et politisk motivert innspill.

Og det er et svik som Steiro er ansvarlig for, men enda ikke har gitt noen god forklaring på. Aldri har vi hørt så mange innrømmelser av «feil», og så lite om hvorfor de ble begått.

Kollega Ljøstads bidrag til forståelsen av kollapsen, består i å rose alle de involverte i VG. Skarvøy «var en av dem mest markerte politiske journalistene i landet». Nyhetssjef Tora Håndlykken «imponerte» og gjorde «en formidabel innsats for VG mens stormen herjet». Og Steiro var og er – tross sine feil, etterfulgt av nye feil – den største av de alle:

«Hvis det finnes en konkurranse om å være Norges beste sjefredaktør, er Steiro en soleklar kandidat. Sannsynligvis gjør dansevideo-smellen at han blir enda bedre.»

Komiske Ali kunne ikke sagt det bedre. Jeg skulle gjerne sett VG eller Fædrelandsvennen skrive noe lignende på lederplass dersom en næringslivsleder hadde vist like dårlig dømmekraft om kjernen av sitt samfunnsoppdrag: «Denne smellen vil bare gjøre han enda bedre.»

Og hvem greier å holde øyet tørt under lesning av Ljøstads avsluttende ode til bjellekua i eget konsern? «VGs posisjon som landets suverent mest leste nettavis er tuftet på å være best og først med nyheter. Hele tiden. Hvis noe har skjedd, så går de fleste nordmenn til VG først. For å sjekke, for å vite. Og VG leverer. Og derfor elsker nordmenn VG.»

Moralen er Bibelen snudd på hodet: Den man elsker, tukter man ikke.

Til toppen