Kommentator Marie Simonsen i Dagbladet.
Kommentator Marie Simonsen i Dagbladet. (Bilde: Emma Tollersrud)

Strippeklubber. Drikkepress. Og litt tafsing. Her er historiene fra damene som brøytet vei

Marie Simonsen skjelte ut en finanstopp på strippeklubb. Siri Gedde-Dahl ble kløpet i puppen av en kilde. Seks av medienorges sterkeste kvinner forteller.

  • Endret

Når dagens kvinnelige journalistspirer trer inn i landets redaksjoner, står de på skuldrene til sterke personligheter som har brøytet nytt landskap.

Flere av dagens kvinnelige medieledere kan se tilbake på tøffe tider som ferske journalister.

På kvinnedagen oppfordrer de kolleger til å ta mer plass.

Vi har snakket med seks av dem som fremdeles er aktive i bransjen, om hva de har opplevd og hva de har lært.

 

Kvinner som brøytet vei

  • Historien om kvinner i pressen strekker seg helt tilbake til Birgithe Kühle, anerkjent som landets første kvinnelig journalist med bladet Provincial-Lecture i 1794.
  • De første kvinnelige avisredaktørene var Josephine Thrane, som styrte Arbeiderforeningernes Blad i 1854 mens mannen Marcus satt i fengsel, og Nanna With, som overtok Vesteraalens Avis i 1905.
  • I nyere tid er har modige kvinner som Lise Lindbæk, krigsreporter i Dagbladet, Mette Janson, første ankerkvinne i Dagsrevyen, og Kari Werner Øfsti, programdirektør og distriktsjef i NRK, banet vei.
  • De kvinnelige medieprofilene Medier24 har snakket med, trekker dessuten frem Sissel Benneche Osvold, Nina Gram, Anne Grosvold og Kathrine Johnsen som viktige forbilder i en mannsdominert bransje.
  • Fremdeles går det tregt: Selv om det lenge har vært et flertall av kvinner på journalistutdanningene, er det fortsatt en ubalanse i redaksjonene.
  • Da Global Media Monitoring Project i 2015 sjekket fem papiraviser, seks nettmedier, fire TV-nyhetssendinger og tre radiosendinger i 2015, fant de en kvinneandel på bare 24 prosent. Det er det samme som verdensgjennomsnittet og to prosentpoeng under snittet i Europa som er på 26 prosent.
  • Blant de ti største dagsavisene i Norge er det bare to kvinnelige sjefredaktører, Hanna Relling Berg i Sunnmørsposten og Kirsti Husby i Adresseavisen.
  • Andelen kvinner i toppledelsen i mediebransjen er knappe 28,9 prosent i gjennomsnitt, ifølge en måling Dagens Næringsliv gjorde i fjor høst. NHST Media Group kom soleklart dårligst ut med null kvinner, mens både NRK og Aller Media har halvparten kvinner.

Havnet plutselig på strippeklubb

Marie Simonsen, kommentator og tidligere politisk redaktør i Dagbladet, tenker tilbake på årene som ung journalist.

Kombinasjonen eldre menn, unge kvinner, uformelle maktstrukturer, uklart skille mellom jobb og fritid og ikke minst mye alkohol, har bidratt til at pressen har vært av de mer «svinete» stedene, mener Simonsen.

– Vi lærte oss noen overlevelsesteknikker, av typen «ikke gå inn på fotorommet alene med ham». Vi visste hva som foregikk, men det var ikke mulig å gjøre noe med og ble ikke tatt på alvor i redaksjonene. Hvis du var litt vanskelig, risikerte du å bli støtt ut i kulden, sier hun.

Simonsen husker en smøretur, fortsatt et vanlig fenomen på 80-90-tallet, da ledelsen i det daværende Fokus Bank inviterte med finansjournalister til Paris og London. Med Simonsen som eneste kvinne blant flere eldre menn.

På kvelden skulle de gå på et show, som plutselig viste seg å være en strippeklubb.

– Jeg var på vei til å snike meg diskret ut, da kommunikasjonssjefen plutselig dultet meg i siden og spurte «er ikke dette bra, eller?». Da brast det i meg, jeg reiste meg opp og skjelte ut både styrelederen og konsernsjefen. Alle marsjerte ut – kvelden var ødelagt. Men jeg sto opp for meg selv!

 

Sexistiske uttrykk

I pressen hjalp det å ha litt tykkere hud.

Kommentator Marie Simonsen i Dagbladet.
Kommentator Marie Simonsen i Dagbladet. Bilde:  Emma Tollersrud

– Fra jeg var liten, ble jeg oppdratt til å være robust og ta ordet. Da jeg ble politisk redaktør, fikk jeg ofte høre at jeg var «en av gutta». Heldigvis er slike begreper på vei ut. Også kvinner kan være tøffe.

Simonsens første møte med mediebransjen var som korrekturleser i Dagbladets setteri, hvor veggene var tapetsert med nakne damer. Utad har Dagbladet satt sin ære i å være liberal, som ofte har tippet over i et sexistisk uttrykk, forklarer Simonsen.

– Pressen er konservativ og henger fast i stereotypier. Det var en bevisstløs holdning, som handler om språk og at kvinner får spørsmål menn aldri ville fått.

At mediebransjen har vist seg å være usedvanlig seig når det gjelder å få inn kvinnelige toppledere, mener Simonsen henger sammen med for dårlig talentutvikling.

Kvinner må satses på, som da Kåre Valebrokk hanket henne inn til Dagens Næringsliv i 1985.

– Noe av det første som forsvinner med nedbemanninger, er bevissthet rundt likestilling. Det er som et luksus som ikke tas så på alvor. Det er en tøff bransje med turnusjobbing og mye midlertidighet, som fører til at mange kvinner i småbarnsalderen dropper ut.

Blant de største utfordringene i dag er netthets. For de høylytte trollene der ute krysser Simonsen av på mange bokser: feminist, mediefjes, liberal og innvandringspositiv. Hun har mottatt flere trusler og blitt utsatt for grov sexisme i kommentarfelt og e-poster.

– Det fine med metoo, er at før jeg rekker å kaste meg over tastaturet, så er det 30 andre damer før meg som kaster seg inn i debatten og står opp for hverandre. Den solidariteten gir de gamle 68-erne tårer i øynene, for den har lenge vært fraværende.

 

Gravesjef Siri Gedde-Dahl i Dagbladet. Bilde: Erik Waatland

– Kilden kløp meg i brystvorten

Siri Gedde-Dahl er i dag leder i Dagbladets gravegruppe og er tidligere vinner SKUP-prisen.

Hun valgte tidlig å trosse egne fordommer mot økonomi og finans og gå inn i et mannstungt miljø som økonomijournalist.

– Det var et smart grep for å skille seg ut. Det er ikke noe galt med feature og kulturjournalistikk, men litt for mange vil inn i det. Å skjønne tallsiden av samfunnet er veldig nyttig.

Å spesialisere seg ble nøkkelen til jobb i NTB og senere i Aftenposten. Hun tok kurs, leste regnskaper og gikk på årspresentasjoner.

Det er også rådet til unge kvinner i dag: spesialiser deg, for eksempel innen digital journalistikk, som i dag er svært mannsdominert.

I tale om metoo-kampanjen forteller Gedde-Dahl at hun opplevde en del nedlatende holdninger tidlig i karrieren.

– Jeg husker en episode på en offentlig fest, hvor jeg sto og pratet med en mannlig, nokså høytstående kilde. I løpet av samtalen kløp han meg plutselig i brystvorten. Det var helt utilbørlig. Tenk om jeg skulle stå og prate med en fyr og plutselig klype ham i balla! I ettertid har jeg spurt meg selv hvorfor jeg ikke slo til ham, eller i det minste pekte på ham og lo. I stedet ble jeg flau, tenkte jeg kanskje hadde bydd meg frem, og trakk meg stille unna.

Hvordan ville du reagert i dag?

– Jeg ville i hvert fall gitt klart uttrykk for hva jeg mente og ikke skammet meg. Det er viktig å snakke om hva som er uakseptabel oppførsel, men jeg er litt redd for heksejakt. Mange er klossete og oppfatter ikke sosiale signaler, og alle små episoder er ikke nødvendigvis trakassering.

 

Diskriminert

Det er særlig rettigheter knyttet til barn og permisjon som har ført til merkbare endringer i redaksjonene, sammen med ny teknologi og mer fleksibilitet, mener Gedde-Dahl.

I dag mener hun en del kvinner drar kjønnskortet litt for lett.

– Jeg har møtt en del kvinner som opplever seg diskriminert når de ikke har fått stillinger, og tenkt: Handler det egentlig om det? Kanskje burde du ikke ha den jobben? Å velge hva man lar seg fornærme av, har vært et godt mantra.

I møte med tøffe, kriminelle miljøer, har det hjulpet å være trygg på seg selv og stå i et solid redaksjonsmiljø.

– Jeg har vært i noen potensielt farlige situasjoner der jeg sier jeg må ha med meg en stor, mannlig fotograf, fordi inntrykket av fysisk styrke har vært viktig, sier hun.

 

– Kvinnene kommer etter i samiske medier

Da Mona Solbakk kom inn i direktørstolen i NRK Sápmi, overtok hun etter en mann som hadde sittet i 30 år.

MONA SOLBAKK - fersk direktør i NRK Sápmi.
Mona Solbakk er direktør for NRK Sápmi. Arkivfoto

– Det er ingen tvil om at det i samiske medier har sittet mannlige redaktører i veldig lang tid. Men når de går av, så kommer det gjerne en kvinne, sier hun.

Noe av det første hun gjorde som direktør, var å gjøre om det svære direktørkontoret til møterom og flytte lederne ut i landskap. De måtte snakke sammen, være tett på og fungere som et lederteam.

Da Solbakk først kom inn i bransjen på begynnelsen av 90-tallet, var hun en del av et generasjonsskifte i forbindelse med at den samiske journalistutdanningen begynte å få fotfeste. Hun mener det forklarer at hun i liten grad opplevde diskriminering og trakassering.

– Noen påstår at kvinner er opptatt av at alt skal være perfekt. Men når du går inn i denne typen posisjoner, må du ut av komfortsonen. Du må lære deg å elske motstand, for da lytter du. Jeg er oppdratt til å være veldig uredd.

 

«Hvem faen er Åshild Mathisen?»

Åshild Mathisen, sjefredaktør og administrerende direktør i Vårt Land.

– Det holder ikke å kvotere inn damer, for skal du holde på damer, må du bygge en kultur, sier Åshild Mathisen, redaktør og administrerende direktør i Vårt Land.

– Fra NRK har jeg lært at man må bygge en kultur med åpne diskusjoner. Hvis det i stedet foregår på bakrommet, ryker damene først ut.

Hun mener selv hun har fått mange muligheter opp gjennom aviskarrieren, helt fra starten i Dagens Næringsliv.

Kjetil Wiedswang og Kjetil B. Alstadheim hadde troen på meg, og kastet meg på dypt vann i kommentaravdelingen der. Å få den tilliten var fantastisk.

 

Sjefredaktør og administrerende direktør Ashild Mathisen i Vårt Land.
Sjefredaktør og administrerende direktør Ashild Mathisen i Vårt Land. Bilde: Emma Tollersrud

Men jo sterkere press det har vært på bransjen, jo mer har det mannlige fellesskapet konsolidert seg, mener Mathisen.

– Toppledere i mediebransjen sier de dessverre ikke har vært flinke nok til å løfte frem damer. Det er som om man gjør damene en tjeneste ved å løfte dem frem, ikke at man reelt sett tror kvaliteten på produktet blir bedre. Det er pinlig og gammeldags.

Tonen i bransjen har alltid vært røff. Mathisen husker et redaksjonsmøte i VG, hvor de bladde opp på side 2-3 og spalten «Mathisen på en lørdag». Daværende redaktør Torry Pedersen utbrøt «det er bra skrevet, men hvem faen er Åshild Mathisen?».

– Du kan føle deg avkledd. Men det er også noe med hvordan kvinner leser sånne kommentarer og hvordan menn snakker. Av og til er det å få kritikk faktisk en anerkjennelse.

 

– Rekrutterer kvinner

Som fersk redaktør var Mathisen spent på hva de konservative kristne mennene på Vestlandet ville si. Men mottakelsen fra leserne har vært åpen og imøtekommende. Det er snarere i bransjen hun har opplevd et maktspråk.

Sjefredaktør og administrerende direktør Ashild Mathisen i Vårt Land.
- Når kvinner blir ledere, utfordrer vi en historie om hva som er autoritet. Bilde: Emma Tollersrud

– Selv om du jobber beinhardt, er det noen der ute som tenker at dyktige damer har hatt flaks og kanskje fått noe gratis omdømmemessig. Når kvinner blir ledere, utfordrer vi en historie om hva som er autoritet, hva vi forbinder med det.

Fortrinnet har vært å være rar, mener Mathisen.

– Jeg var kristen i Tromsø og var rar. Jeg jobbet i KrF og var rar. Nå er jeg her, og vi er unike, og det er det beste kortet vi har. Å snakke om det å være religiøs i vår tid, å være annerledes og motstrøms, skal være vår greie.

Vårt Land har satset stort på å rekruttere kvinnelige mellomledere og kvinner i spaltene, blant annet med en egen kronikkonkurranse for kvinner.

– Når nettdebatten blir usaklig og konspiratorisk, trekker kvinner seg unna. De spør om de kan trykkes bare på papir, ikke på nett, for eksempel. Da er det ikke demokratisk lenger. Derfor satte vi i gang denne satsningen. Og mange kvinner sier de er glade for å endelig kunne se seg selv i avisen.

 

Distriktsdirektør Grethe Gynnild-Johnsen i NRK. Foto: Gard L. Michalsen

«Din tid er over, gutten min»

Grethe Gynnild-Johnsen, direktør for Distriksdivisjonen i NRK.

Da Grethe Gynnild-Johnsen begynte i pressen, opplevde hun at mytene om journalister stemte godt overens med virkeligheten.

– Det var forventet at du skulle være litt mannhaftig og tøff i kjeften, og det var mye drikking. I de store mediehusene var det vanlig at folk ble belønnet med alkohol etter jobb på fredager.

Er det et savn?

– Overhodet ikke! Jeg tror ikke det er mange som savner en livsstil preget av lemfeldig omgang med kilder på byen over øl og vin på vannhull i Oslo. Det er noe helt annet i dag. Nå går journalistene hjem fra jobb, henter i barnehagen og går på trening. Og kvaliteten på journalistikk er betydelig høyere.

Den gangen hadde hun selv små barn, og betraktet det mest på avstand. Hun vil ikke snakke om mannssjåvinisme, men innrømmer at replikker som «du er så sint, jenta mi» var vanlig.

– Jeg tenkte at «din tid er over, gutten min». De var parodier på seg selv. Jeg er nordlending – så jeg kan svare for meg, sier hun.

Gynnild-Johnsen er litt overrasket over at mange kvinner ikke har våget å si fra om trakassering og uakseptabel oppførsel.

– Vi visste det var en tøff tone og at folk kunne være ufine, og kanskje tolererte vi for mye. Men derfra til å være klåfingra, uten at man sier ifra, det overrasker meg litt.

 

Har fått sjokk

Hun understreker at de har jobbet mye med varslingsrutiner i NRK det siste året.

– Hvis noen kommer til meg og sier at de ikke tør å si fra, vil jeg ta det ekstremt tungt. Det er et signal om at man ikke har tillit til lederne. Mye arbeid gjenstår – det er som å klippe gress, det må gjøres hele tida. Det har hjulpet å få betydelig flere kvinner i ledelsen.

Gynnild-Johnsen er ikke komfortabel med uttrykket «å bane vei», men sier hun aldri har vært redd for å påta seg ansvar. Men altfor mange ganger har hun måttet overtales, innrømmer hun.

– Jeg har sittet på sidelinja når jeg har sett interessante jobber og fått sjokk når jeg blir spurt. Det er et karaktertrekk som gjelder damer, særlig på det første trinnet på karrierestigen, at de må overtales. Kvinner må ta sin plass også, ikke bare vente på å få en plass.

 

Politisk redaktør Hanne Skartveit i VG
Politisk redaktør Hanne Skartveit i VG. Bilde: Erik Waatland

– Menn velger menn

– I en del mediehus har det vært en ganske mannssjåvinistisk kultur, sier Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG.

Hun husker tilbake på kveldene i Tostrupkjelleren, da hun som ung, kvinnelig journalist måtte venne seg til den nokså røffe tonen i bransjen. Men som politisk reporter i en liten avdeling i Arbeiderbladet, fra sommeren 1990, og i VGs politiske avdeling fra 1991, var hun forskånet for mye, forteller hun.

Hvorfor er det viktig å få inn flere kvinner?

– Mediene skal speile virkeligheten; folk skal kjenne seg igjen. Da er det viktig å ha en god miks av kjønn, alder og sosial bakgrunn. Jo større mangfold, jo bedre.

I 8. mars-ånd kommer Skartveit med en klar oppfordring til flere kvinner om å heve stemmen i det offentlige rom.

– Kvinner som er tydelige, tar standpunkt og hevder meningene sin, er et savn.

I fjor høst kom Skartveit med skarp kritikk mot Schibsted-ledelsen, for å opprettholde en umoderne og ensidig «gutta boys»-kultur.

– Det handler om utestengelse, at menn velger menn, og at mye talent ikke blir utnyttet. Kvinner må rekrutteres på en annen måte. De er ikke så bråkjekke, har ikke en så overdreven tro på egne evner, understreker Skartveit.

 

*

Til toppen