Generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund fra PFU-møte 18. april i 2017.
Generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund fra PFU-møte 18. april i 2017. (Foto: Erik Waatland)

DEBATT

Svarer Cappelen: Kritikk og forslag til forbedringer av pressens selvdømme­ordning er alltid velkomment

«Men Anders Cappelen gir dessverre et litt misvisende bilde av situasjonen. Her er forsøk på forklaring bak tallene», skriver Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund.

  • Endret

Kritikk og forslag til forbedringer av pressens selvdømmeordning, Pressens Faglige Utvalg, er alltid velkomment. Det gir anledning til å tenke gjennom om ordningen er god nok, og om den når målet om å «overvåke og fremme den etiske og faglige standard», som det heter i PFUs vedtekter. 

Anders Cappelen er en ivrig kritiker av PFU og av sekretariatet i presseforbundet. I flere medier (DN, Journalisten og Medier24) gjør han et poeng ut av at vi forenkler mange saker og mener at fellingsprosenten var høyere før.

Han klager over manglende åpenhet og argumenterer for en «uavhengig evaluering av PFU-ordningen» og advarer om at reformer må til «før politikerne til slutt lager en lov som sikrer en klageinstans som ivaretar borgernes behov bedre enn dagens PFU». Jeg deler ikke hans bekymring.

 

Økt antall klager

Antallet klager på norsk presse har økt fra 202 klager i år 2000 til 493 i fjor. Økningen skyldes blant annet at det er enklere å klage enn tidligere og at PFU er en godt kjent klageordning i offentligheten. Presseetikk diskuteres mye, både i de redaktørstyrte journalistiske medier og overalt ellers. Det er flott, og fører til høye forventninger til det som publiseres.

Når Cappelen gjør et poeng ut av at vi forenkler mange saker, er det nyttig med en forklaring. Dette er klager som sekretariatet mener åpenbart ikke vil få medhold i PFU, og der vi foreslår å gjøre selve klageprosessen noe enklere.

Dette antallet har absolutt økt, sammen med antallet klager som blir avvist fordi de ikke kan behandles (klager mot medier som ikke er en del av ordningen, der folk ikke er direkte berørt, kommer etter fristen etc.)

Forenklet behandling betyr at sekretariatet legger frem klagen for PFU sammen med en innstilling om «ikke brudd på god presseskikk», uten at redaksjonen har fått mulighet til å svare på klagen. I 2018 skjedde dette med 151 klager. Alle ble behandlet av PFU, og i seks tilfeller valgte PFU ikke å følge innstillingen. Da ble klagene sendt tilbake til oss, og vi satte i gang full tilsvarsrunde med redaksjon og klager.

Ingen av dem fikk for øvrig senere medhold i PFU. Etter min mening er det helt vesentlig at PFU bruker mest tid på å vurdere de etisk krevende sakene, og jeg undres over at Cappelen ser ut til å ønske seg en annen prioritering.

 

Mange medier blir felt

Dersom man ser på fellingsprosenten blant de klagene som får full behandling i PFU er den relativt stabil. I 2018 var den på 57 prosent. Over halvparten fikk altså medhold, og mediet ble enten felt for brudd på god presseskikk eller fikk kritikk av PFU (mildere form for fellelse).

Tallene viser at mediene fortsatt har en vei å gå for å unngå etiske overtramp, men det viser også en selvdømmeordning som tar klagerne på alvor. At 25 prosent av alle klager, inkludert de forenklede, endte med en fellende uttalelse, endrer ikke på det.

Vi er opptatt av å bidra til at personer ikke utsettes for unødig krenkende eller udokumentert omtale og kritikk i mediene. Nettopp derfor er det så viktig at alle presseorganisasjoner og redaktørstyrte journalistiske medier har sluttet opp om Vær varsom-plakaten og PFU. Mitt inntrykk er at ordningen har høy legitimitet, og at Cappelens «trussel» om at politikerne skulle ønske å ta over er sterkt overdrevet. 

 

Åpenhet

Alle klager til PFU er i utgangspunktet åpne. Det gjelder også de klagene der sekretariatet foreslår forenklet behandling. Her skiller den norske selvdømmeordningen seg fra alle andre, og våre kolleger i Europa undrer seg over den norske åpenheten. Ser vi til våre naboland, har for eksempel Sverige til og med taushetsplikt om det i det hele tatt har kommet inn en klage.

Hos oss betyr åpenheten at pressen og alle andre, inkludert klageskrivere som Anders Cappelen, kan få innsyn i klagene, tilsvar, konklusjoner og også overvære selve PFU-behandlingen.

Unntaket fra dette er dersom «privatlivets fred eller noen personlige forhold skal beskyttes, eller det vil være særlig belastende for klageren at saken er offentlig», som det heter i PFUs vedtekter. I de tilfellene vil generalsekretæren ta avgjørelsen om å lukke saken for innsyn.

Sekretariatets innstilling til uttalelser blir først kjent i PFU-møtet. De som måtte ønske å få tilgang til våre innstillinger i de forenklede sakene, kan be om det da. Vi strekker oss langt for å imøtekomme slike ønsker i de klagene som er til åpen behandling. 

 

Ressurskritikk

Cappelen mener åpenbart at vi driver lettvint behandling av klager, og at PFU ikke behandler klagene på skikkelig vis. Det er jeg uenig i. Ja, det er slik at mange klager krever mye av både sekretariatet og PFU. Det fører dessverre til at vi noen ganger bruker lengre tid på klagebehandlingen enn det vi skulle ønske.

Likevel er det nok særlig profesjonelle klageskriveres inntog i PFU som forårsaker forsinkelser i ordningen, med svært store klager, vedlegg osv. Det har blant annet ført til en helt nødvendig innstramming for hvor omfangsrik en klage kan være. Det må være lov å håpe at Cappelen tar dette innover seg.

 

Siste nytt rett til din innboks? Meld deg på vårt nyhetsbrev!

* indicates required
 

 

Til toppen